Lykkelig fasade

9

Nå er det lenge siden jeg har skrevet litt ut fra kassa på innsiden. Storebror er hos sin mommo og besse, lillebror og mannen sover fortsatt godt i sengen, så da kan jeg utnytte tiden med å tømme skrothaugen litt.

Og få lov til å være utøvende mamma er en ganske så spesiell reise, på alle plan. Det er tusen stoppeplasser vi mødre må igjennom, noen tar vi med oss videre, mens noe står igjen. De største øyeblikkene blir uten tvil lagt trygt og godt ned i kassa. Sånn som i går så sitter jeg i sofaen med lillebror på armen å nyter synet av han. Nyter de ukontrollerte bevegelsene som flakser rundt han, nyter bablingen hans og de kneggende gledes utbruddene. Nyter de rene, uskyldige øynene hans som titter nysgjerrig rundt seg før de stopper inn i mine. Som så mange ganger før. Han gransker meg, smiler til meg, og utforsker meg. Han holdt blikket lenge og vi satt å så på hverandre en god stund. Jeg ble fylt med det kun en mamma kan forstå, ekstrem ydmyk kjærlighet. Tårene fylte seg opp i øynene mine mens takknemligheten fløyt gjennom meg. Jeg er så heldig. Veldig heldig. Heldig som får være med på å skape, heldig som får være med på å oppdra, heldig som får lov til å stoppe opp å nyte.

Det er mange følelser man skal gjennom som mamma. Det er ikke bare en dans på roser som mange skal ha det til. Jeg syntes det er latterlig sånn som det er blitt, hvor alt skal være perfekt og flott. Spesielt på sosiale medier, hvor man legger ut flotte statuser, skryter samboeren opp i skyene, skryter av de flere tusen kr man bruker på julegaver og pakkekalender til barna, skryter av utviklingen til barna. Skryter skryter skryter.. Jeg lurer på om de overhode tenker på at det faktisk er folk der ute som kjenner dem? Jeg har ofte sitti å humra på andre siden å tenkt mitt. "Yeah right" liksom. Jeg forstår at ikke alle ønsker å alltid dele det sure med omverden, finnes de som ikke gjør annet enn det også. Men en mellomting må vell være fint. En form for realitet som flere kan appellere til. En realitet rett og slett. Det er lov å sette ungen foran tvn uten at du er en dårlig mamma. Det er lov å spise frokost i sofaen. Det er lov å irettesette ungene, ja til og med foran andre. Det er lov å stille krav, det er lov å kjefte, det er lov å drite seg ut. Vi er mennesker vi også, men med en tittel større enn alt. Vi er mødre for pokker! Mødre som gjør alt de kan for og få endene til å møtes. Som river seg i håret fordi en eller flere av ungene strekker strikken for langt. Og det er greit. Det er greit å føle at man vil filleriste ungene. Det er helt normale følelser å kjenne på. Noe annet ville vært unormalt. Det betyr ikke at man gjør det fordet. Det betyr at man er menneskelig. Denne fasaderollen som er blitt så trendy er så langt fra virkeligheten man kan komme. Vi setter mål som er ett forbanna ork å oppnå, om man i det heletatt klarer det. Vi sørger jo for at vi føler oss mislykket. Julebilde av barna mine ble en kjempe suksess. På bilde. Før bilde klikka toåringen for at genseren klødde og han ville ikke ha den på seg lenger. Det passet innmari dårlig med mitt bilde oppi hodet om åssen jeg ville det skulle se ut, så jeg kjøpslo med en kjærlighet. Det funka. Helt til den fikk ull på seg. Da var det krise også. Flaks at mommo stod bak kameraet og hoppa opp og ned som en annen tulling for å holde humøret oppe. Babyen vår lå jo bare der og var baby, men jeg hadde likevell både smokk og en flaske med ferdigblandet melk om han skulle prøve seg på å lage ett kvekk. En mor med mange skjulte talenter. Bildene ble likevell veldig fine, og noen hysterisk morsomme. Realiteten med barn er at det er en berg og dalbane. Realiteten med sosiale medier er at det er fasade. Det er en skummel trend som jeg håper forsvinner med tiden, viss ikke blir det innmari tøft for de mødrene som kommer etter oss, og de barna man syr puta under arma på nå i fremtiden.

Jeg elsker ungene mine ubetinget. Jeg er så heldig at jeg har 2 gutter her hjemme med oss hver dag. Jeg har en liten prinsesse jeg er stemor til. Og jeg har en diamant i himmelen. Jeg er så langt fra etter boka som det får blitt, jeg gjør mange feil, jeg er full av samvittighet og jeg er mamma. Jeg forguder alle barna i livet mitt, ville ofret meg for dem når som helst. Jeg elsker øyeblikkene vi skaper sammen. Familien vi er en del av. Jeg elsker dem, alle sammen! De er hele livet mitt, min grunn for å ville fremover. Likevell er det innmari godt når de legger seg for kvelden. Og det er lov å føle det.

Kos dere med familie, barn og venner i dag. Gjør noe ekstra ut av lørdagen, på deres måte. Og nyt det når kvelden kommer ;)
Carpe Diem!

Vil du si noe om Lykkelig fasade?

Alt på en gang.

4
    16.11.2014 // 00:13 // Blogg

Hei.
Da er det på tide med en liten oppdatering ifra oss. Meg og min lille selvskapte familie som jeg er så uendelig stolt over.

Kan starte med å fortelle litt om dagen i dag, for den har vært skikkelig fin! Det hele starta med at jeg fikk sove lenge. Faktisk hele natten fordi far i huset tok begge ungene. Første hele natt på over 8 uker smakte helt nydelig for kroppen. Vi lekte og spiste frokost før vi kledde på oss og gikk en liten tur ut for å leke litt. Ble en liten butikk tur og bort til vannhjulet for å kaste stein med en ivrig liten 2åring. Hva er vell ikke bedre enn store steiner og vann som spruter. Små gleder. Senere fikk vi besøk av min store søster og hunden hennes, lillesøster, min pappa og kjæresten. Bare fordi vi kan så begynte vi å bake pepperkaker. Å jada. Midt i november. Med julemusikk og hele pakka. Pynta de med fargerik melis og fylte en hel juleboks med fine små kunstverk. Senere på dagen ble vi invitert på middag, til oss selv, lagd av min pappa og kjæresten. Jeg er ikke helt fremmed for og be oss selv på middag til dem. Men denne gangen var det dem som inviterte seg til oss og samtidig stod for maten. Skal ikke klage da! Det ble stelt i stand deilig fondue med tilbehør. Kjempe koselig å tilbringe lørdagen med så mange fra familien. Elsker at vi alle står hverandre så nære. Vi er heldige. Rett og slett heldige.

Sånn... Det var dagen i dag.

Vi har nå begynt og få rutine på hverdagen med 2 små. Vi er ett godt team jeg og mannen. Han eller jeg tar storebror og morgenstell om morningen. Han kjører storebror i bhg og jeg er hjemme med lillebror. Jeg eller han henter i bhg. Jeg eller han lager middag. Vi tar kveldstell på unga samtidig kl 18, bader de sammen annenhver kveld. Storebror spiser og legger seg til Kl 19. Lillebror spiser og legger seg til Kl 19.30/20.00. Det er cirka en slik hverdag er for oss, og midt i mellom dette består dagen av jobb, lek, huslige nødvendigheter, besøk, venner og familie. Jeg gruer meg til hverdagen blir bestående av bhg, jobb og noen få timer med ungene. Nå kan vi liksom styre det litt selv og det liker jeg. Liker ikke tanken på å måtte ha dem begge i bhg, fulle dager, 5 dager i uka. Håper vi kan få til at det ikke skjer. Hvertfall noen korte dager. Og helst 1 dag ekstra hjemme.

Ellers så har vi det bra. Lillemann har vært lenka til meg i 6-7 uker, men nå får han litt flaske i tillegg så det skal vi utnytte med og ta storebror med på kino i morgen. Det blir stas. Litt tid med bare han er veldig viktig å skape så det gleder jeg meg veldig til. Kino for første gang. Satser på at det blir en suksess. Fillip Emilian er en liten gutt som kommer med mange gullkorn iløpet av dagen. Han er veldig morsom, veldig bestemt, veldig dramatisk, veldig omsorgsfull og veldig snill. Han elsker å leke med biler og tog, lastebiler og gravemaskiner. Han liker og tegne, lage mat, hjelpe til, og se på film. Han er som de aller fleste 2 åringer, med en twist av seg selv. Vi syntes selfølgelig han er den beste Fillipen i verden. Lillemann spiser godt og legger på seg. Han har vokst ut av str 50 og hoppet over i str 56. Han fester blikket, er våken å følger med. Han smiler masse og kommer med flere og flere lyder. En liten tass i full blomstring. En deilig reise å følge med på. Det er slitsomt og veldig givende med de aller minste. Nå er vi i en periode hvor alt går på skinner, så nå består dagene av å nyte. Han er en veldig våken gutt og ser ikke helt det store behovet for å sove så mye på dagen. Han liker aller best å være på matfatet sitt eller å ligge på armen. Han er en liten påhenger. Så liten i denne så altfor store verden. Jeg føler meg som verdens heldigste som får være mammaen til disse herlige guttene mine. Og jeg føler meg veldig heldig som har en så flink og hjelpsom mann. Mannfolk er mannfolk.. Men han fjotten min kan jeg skryte opp i skyene mange ganger. Vi er veldig heldig!

Midt i mellom alt dette har jeg hatt noen dager seendes ut som Kurt Nilsen da fortanna mi knakk. Det var jo veldig kledelig. Og veldig trist for lommeboka. Disse tannlegene veit og ta seg godt betalt. Jeg har fått ny sofa som fresha opp stua vår. Det var ikke feil for en sofa elsker med ett snev av fetisj som meg. Jeg har vært tøff å klipt håret mitt kort og fått bort det pistrete amme håret. Og det må jeg si, selv om håret ble kortere i cm, vokste jeg noen cm. Deilig å føle seg fresh! Jeg har tenkt på å begynne å trene. Tenker fortsatt på det... Lite kjipt med alle disse deilige, fargerike  pepperkakene liggende her. Jeg som har så innmari god impulskontroll liksom.

Tja, det var litt smått fra meg. Men da ser vi oss fornøyd. Det var det jeg orket å dele med dere nå i kveldinga. Dere hører plutselig ifra meg.
Hade.

Vil du si noe om Alt på en gang.?

Nytt medlem i flokken

37
    26.09.2014 // 23:07 // Blogg

Nå ligger jeg på sofaen med en liten tass klistra på armen. Skulle egentlig vært i seng, men har ikke hjerte til å røre på meg. Igjen har jeg vært så heldig og fått lov til å skape ett lite menneske. Og ikke ett hvilket som helst menneske, men den mest fantastiske lillebror er nå kommet til verden. Dette lille menneske elsker og ligge på brystet og henge på armen. Så fort jeg prøver å legge han ned, så knirker han og vil opp igjen. Skjønnern godt jeg, har tross alt liggi i hula mi i mange mnd. Og der har jeg aldri vært gnien på verken varme eller nærhet, så kan ikke starte med det nå.

Lille Morten Leander (oppkalt etter min pappa) er blitt hele 15 dager gammel. Hverdagen hans består av å kose, sove, puppe, knirke og gjøre ifra seg. Han er i våres øyne helt perfekt og vi kunne ikke vært mer stolt. Det går ca 15 bleier om dagen, puppene henger utenfor bh'n store deler av dagen og posene under øya er godt synlig. Med andre ord, alt er som det skal. Vi koser Oss masse med lillebror, alle sammen.

Storebror er stolt og kry, tester foreldrene sine, men forguder lillebror og har for lengst godtatt han inn i familien. Det er en veldig deilig følelse og ha 2 av sønnene våre hjemme hos oss. Det er hjertevarmt å se storebror blomstre til og bli akkurat det, STOREBROR. Jeg smelter helt når han kysser på og koser på minstemann. Har gleda meg sånn til å se han som storebror, og vært veldig spent på åssen han ville mestre rollen. Det har satt igang mange følelser hos han, og han leter litt for og finne sin plass, men han er innmari flink. Er så stolt av han at jeg renner over!!  Fineste lille store gutten vår.

Morten Leander Ble født 11 september. Han var 3044gr, 49cm og 36 rundt hodet. Han ble tatt med planlagt KS som vi kom oss helskinnet gjennom. Vi kosa oss på barsel i 4 dager og dro hjem med begge barna i baksete og starta våre nye liv. Stort øyeblikk for oss.

Carpe Diem. Stolt mamma!

Vil du si noe om Nytt medlem i flokken?

Det nærmer seg keisersnitt :)

18

Hei. Jeg vil starte med å takke dere for alle gratulasjoner og koselige kommentarer
på forrige innlegg hvor jeg publiserte at vi ventet vår gutt nr 3.

Siden den gang har dagene rast avgårde og vi står nå straks ved reisens ende. Målet er skremmende nærme og jeg kjenner at jeg ikke henger helt med den store farten. Ultralydterminen vår er 22.9.2014 og har som tidligere skrevet, planlagt KS noen dager før. Kjenner på en følelse av å være forberedt og ikke helt like å være det. Samtidig som jeg kjenner på en følelse av kontroll og rutine, noe som føles trygt og lunt. Snart skal tassen jeg har delt kropp med i mange måneder ut i den store verden, ut til alle andre også. Jeg skal gi slipp på han for og ta en enda større del med han. Vi skal gå fra å være 2 i 1 kropp til å være 2 egne individer. Det er med ønske om en trygg fødsel og en trygg barseltid jeg ser frem til den store datoen. Jeg er veldig spent på og få ett ansikt på gutten jeg allerede kjenner. Jeg er veldig spent på åssen storebror reagerer når han skjønner at det er den etterlengtede lillebroren hans som er kommet ut av magen til mamma. Jeg er veldig spent på å se min kjære som nybakt forelska pappa atter en gang. Jeg er veldig spent på om jeg ser noen søskenlikheter. For lille tassen i magen har tre storesøsken vi kan granske for likheter. Han blir den minste i en stor flokk, i en stor familie. Selv om vi i dette øyeblikk er spredt over alle hauger, er vi likevell samlet.Det er snart tid for ett nytt kapittel,
jeg er veldig spent og gleder meg masse.

Denne gravidteten har gått i bølger. Jeg hadde ett symptomfritt svangerskap de første 5-6 månedene. Noe som for mange er en drøm, men for meg var litt skummelt. Jeg lengtet etter tegn på kvalme og noe som tydet på at jeg i det hele tatt var gravid. Gjennom alle ultralydene var jeg redd for å se en kropp uten hjerte. Som hver gang viste seg å være langt fra realiteten. Da jeg rundet 7 måneder forbannet jeg alle tanker om å ønske tegn, for siden den gang har jeg spydd som en gris. Vært full av vann, full av halsbrann, full av hetetokter og full av alle andre herligheter som dukker uvelkomment opp i ett svangerskap. Vi har hatt tidenes sommer her hvor vi bor, det har vært helt grusomt. Likevell har jeg gjennom svett rumpe og hårete legger på stranda kosa meg i varmen så lenge det har vært tilgang på vann. Det har vært en frydfull reise med både det ene og det andre. Men jeg har gjennom reisen kost meg masse som
huseier for den ønskede lille leietakeren vår.

Nå står alt klart her hjemme. Skapet er fylt opp med små søte babyklær. Stellebordet er kommet opp. Vognen er vasket og bagg delen er satt på. Sprinkelsengen er satt frem, babyleker er vasket og utstyr er handlet inn. Lekegrinden er oppe, bilsete er satt inn og en ekstra tripp trapp stol med newborn sete er satt opp ved spisebordet. Nå er vi klare. Så klare som vi får blitt. En spennende reise er snart over og vi er spente alle mann på fortsettelsen.







Smelt på tjukka atter en gang.

35

God kveld.

Sitter her med beina godt planta på bordet, og rumpa godt plassert midt i hjørnet av sofaen med dataen på beina. Har fått noen ønsker gjennom tiden min som bloggfri om jeg kan komme med en oppdatering. Så her er jeg, bedre sent enn aldri. Hallo, og takk for sist.

Kan jo starte med å skrive at vi har det bra alle sammen. Vi har helsa i behold, noen kr på konto, ett hjem og regninger å betale. Vi gjør som mange andre småbarnsfamilier det vi kan for at kabalen skal gå opp å koser oss mellom slaga. Her hvor jeg og min familie bor har det i lang tid vært gode runder med skikkelig sommervær. Om det ikke gjør noe med humøret så vet ikke jeg. Jeg veksler mellom å svette i hjel å nyte varmen. Mellom hormonutbruddene mine (som jeg selv mener jeg er flink til å skjule. Andre er kanskje ikke like enig) syntes jeg at hverdagen er ganske bra. Fillip Emilian har blitt 2 år og 3 mnd og er selvfølgelig i våre øyne verdens herligste. Han har som de fleste 2 åringer hakk i plata, er full av bøll og fanteri og i skikkelig følelsesmessig ubalanse. Han er full av humor, kjempe herlig og en skikkelig go'gutt. Han er fremdeles ny i livet å utforsker hver skatt han finner på sin vei med oss trygt ved sin side. Vi er stolt. Vi er slitne. Vi har utvikla nye rynker og kanskje grå hår? (ingen har turt å nevne noe om det hvertfall.. Faren eier jo faen ikke hår på huet en gang!) Vi er lykkelig og føler oss heldig. Har stunder hvor jeg skulle ønske jeg på mirakuløst vis mista hørselen for og få ett sev av fred, men stort sett går det helt greit og jeg er i nogen lunde stabil balanse. Det følger med en enorm lykke ved og få barn å leve med det. Samtidig som det følger med stor redsel (for ALT). For ikke å snakke om skallebank. Bare for å sørge for at de grå hårene (som enda ikke er nevnt) skal komme mer frem så har vi klaska kroppene våre sammen å skapt ett nytt mirakel. Ett høyt ønsket mirakel. Enda en liten gutt har bosatt seg i min mage. Vår 3 lille gutt. Vi gleder oss alle sammen. Fillip Emilian har allerede tatt lillebror i magen med inn i familien i form av kos og kyss på magen hver dag. I form av å helle saft over magen min fordi "babii" skal smake. I form av å prøve iherdig å stappe smokken sin inn i navelen min fordi "babii" skal ha mokk.. I form av å påpeke at når pappa er mett og magen er stor at han også er gravid. Er veldig sikker på at Fillippen her i familien blir en veldig omsorgsfull storebror.  Vi forbereder oss alle sammen på det nye lille vidunderet som skal komme inn i vårt liv og inn i vårt hjem. Vi er veldig spent. Det er nå under 100 dager igjen til termin og lillebror er forventa å komme i September mnd med planlagt ks.

Svangerskapet hittil har gått på skinner. Har bekkenløsning og er like trøtt som en bjørn på vinteren, men det funker. Skal absolutt ikke klage selv om jeg vagger som en overfôra høne og svetter på steder jeg ikke visste man kunne svette. Magen er igjen rund, strekkmerkene fra forrige svangerskap kommer godt til syne og lårene disser. Det er dette jeg elsker, det er dette jeg ønsker. Skape barn å være den beste mammaen jeg kan være. Full av humor, full av kreativitet og full av livslyst (ja jøss, regner med det dukker opp igjen når ungen er røska ut av magen..) Det har kanskje ikke helt gått opp for meg at jeg atter en gang er gravid, men jeg har tross alt noen dager å forberede meg på fortsatt. Dette blir spennende. Jeg føler meg veldig heldig! Tenk det, snart mamma til 3 flotte gutter. Jeg føler meg steinrik!

 







CARPE DIEM!



 

Og da var a her igjen gitt. Hallo alle sammen !

 Jeg stod opp i 06 tiden med min lille sjarmør. Først prøvde jeg meg på å legge han i sengen sin igjen, og jeg ved siden av han, i den bittelille junior senga. Det var ikke mye søvn å hente inn der, enda mer morsomt og få mammaen sin til å reise seg opp å ned for å sette på musikkbamsen med lyd. Yes, akkurat det jeg var ute etter.. Rundt 07.45 var han klar for å reise til barnehagen, i kjeledress, cars ryggsekk og bjønna på hodet. Jeg lagde meg litt frokost, satte på kaffemaskina å leita frem pc for å se om det var noe viktig å hente i nettavisene. Som vanlig, mye sport og mye tragedie. Skal ikke gå inn på noen av artiklene jeg leste, men fy for ett råttent rettsystem vi har. Her er ene mannen dømt for pedofili, også får han gå fri i 8 uker til ny rettsak?! Ja for all del.. Hva med de stakkars barna, har dem vært med i begrunnelsen for å slippe dette monsteret fri? I think not. Håpløst. Nå skrev jeg at jeg ikke skulle gå inn på saken, men ble litt revet med her. Som alltid skriver jeg på innpuls.

Etter nettavisene sin runde på skjermen, hadde jeg spist opp brødskivene mine og drukket halve koppen med latte. Så før jeg skulle være mer produktiv enn å sitte på dataen å lese ville jeg nyte resten av den pisslunka latten. Jeg trykket meg inn på blogg.no å leste gjennom noen av de første innleggene. Som kjent er det en del mødre der ute med alt for mye tid (derriblant meg selv) som tar seg friheten til å blogge om det kjæreste dem har i livet. Både av positive opplevelser og slitsomme tider, stolte øyeblikk, skrekk, trass, mas, morro og bråk. Det blir også lastet opp en dullion med bilder av disse herlige små barna til bloggmødrene.

Det var i en perriode snakk om "supermødrene" på nettet. Dem som aldri gjorde feil, aldri hadde skittent hus, aldri hadde grinette unger og alltid var pedagogisk riktig. Livet var en drøm. Også kom kommentarene om at det måtte være løyn, at de trudde de var bedre enn andre, at de var overfladiske og dømmene for andre "normale" foreldre med normale liv som sleit for og få endene til å møtes med både lunte i behold og ett snev av lommeboka. Det var liksom ikke lov å skryte av det fine livet man levde. Det var ikke lov å fokusere på de flotte øyeblikkene. For jada, det hører med mye rart i en hverdag med småbarn, for ikke å snakke om boka man kan fylle opp iløpet av en uke. Men disse mødrene valgte å fokusere på det positive. Og det var feil. Så kom innleggene om hvor hardt det var å være småbarnsmødre, om hvor slitsomt det var at 3 åringen slang seg på gulvet å skallet i veggen, mens 1 åringen hang på puppen å beit, samtidig som katta hadde pissa på babygymmen. Hvor vanskelig det var og få tid til kjærestetid midt oppi det hektiske livet. Hvor lite rosenrødt livet som småbarnsmamma var. Og da haglet det inn kommentarer som takket for ett realistisk innlegg. Kommentarer som kjente seg helt igjen, at dette var livet de selv levde, at det var slitsomt. Og selvfølgelig kom kommetarene "takk for ett realistisk bilde av småbarnstilværelsen. Dette er mer reelt enn disse supermammaene sine rosenrøde fantasi historier". Ja, så dette var mer akseptabelt i samfunnet. Vi skal nemlig ikke skryte, vi skal nemlig ikke fokusere på de herlige stundene. Nei vi skulle i denne perrioden,
være dønn ærlige om hvor brutalt og slitsomt det var.

Jeg persolig liker å være positiv. Jeg skryter Fillip Emilian opp i skyene. Fordi han fortjener det. Jeg fokuserer på det fine i livet vi har sammen, fordi jeg orker ikke fokusere på det som slår energien ut av magen på meg. For ja, det er absolutt stunder hvor jeg skulle ønske jeg hadde fletter slik at jeg kunne røska de av meg å tent på de mens jeg klappet i hendene å frotsa ut av munnen. Jada, tanken har vært der, så slapp helt av. Og akkurat idet jeg er på nippet til å snakke til han som om han skulle vært 17år med masse livserfaringer og burde forstå hva jeg sier og betydningen av det, kommer en liten hånd full av sikkel å drar meg i hånda med inn på rommet, indikerer til at jeg skal sette meg ned ved siden av han, og vil bygge togbane med meg. Hvorfor skal jeg skrive om noe annet?
Når det er akkurat DET øyeblikket som betydde noe.

Men over til bloggene jeg leste i stad. Her hadde mødre delt bilder av barna sine. Som i dems øyne er det vakreste i hele verden. For det er dem så absolutt, det er ikke noe man bare sier for å si det. Når vi foreldre sier at våre barn er det deiligste i verden, ja da mener vi det med 110% ærlighet! Altså, en spade for en spade, det er ikke alle babyer jeg har sett som jeg la min elsk på med en gang, men det holder jeg for meg selv, ikke sant? Er det ikke det som er normal folkeskikk folkens? Er det ikke en normal grense man har oppi hodet at man ikke snakker stygt om andre sine barn? Da spesielt ikke til foreldrene. Hva du og din venninne snakker om på kafeen er meg revnende likegyldig. Men her, i bloggsamfunnet, har folk fått det for seg at man kan skrive hva man vil til alle andre. Noe som er helt reelt. Vi kan det. Uheldigvis. For det burde vært satt opp ett spam filter som sugde til seg iq kapasiteten til mennesket som trykket på tastaturet slik at man kunne fjerne dem som ikke hadde noe på nett å gjøre. Netttroll trur jeg de blir omtalt som. På mange av disse mammabloggene florerer det av stygge kommetarer om barna dems.

Troll
Downsunge
Stygg
Uheldig
Mista du h*n i bakken?
Æsj
Lik deg, æsj!
Osv..

Hva får folk til å rakke ned på ett uskyldig lite menneske? Hva slags glede får den på andre siden av skjermen av å lire fra seg noe slikt på nett? Da jeg blogget om dødsfallet på min sønn, og kampen vi hadde med Ahus, kom disse til meg også. Enda min sønn var død, kom det netttroll å rakket ned på han. Nei vet du hva, har du ikke noe pent å si så hold munn. Hva skjedde med god normal folkeskikk? Dette er sårende for enhver, er det det som er meningen kanskje? Såre? Eller er det kun for å være stygg? Også hoppe videre til neste blogg for å gjøre det samme der. Spy ifra seg. Av alle ting man rakker ned på andre bloggere for, er dette det styggeste jeg ser. For som en offentlig person som selv velger å dele av sitt liv åpent på nett, må man regne med dette tydeligvis. Det har man lagt opp til selv. Håpløst.




Etter en helg med masse liv og røre, overnattingsbesøk og middagselskap kom mandagen. Starten av den nye uken. Var oppe i 06 tiden med lillemann å kosa i senga 30 minutters tid. Så var det opp å leke litt, morgenstell å påkledning før barnehagen. Da min lille flokk gikk ut døra laget jeg meg en brødskive med brunost og kaffe med melk. Deilig start på en fin mandag.

Det er snart 3 årsdagen til min engel i himmelen. Og det kjennes. Jeg får små stikk hele tiden, ikke alltid vonde, men jeg føler han nærere. Jeg satte meg på dataen, søkte opp youtube, å trykket inn navnet hans. På youtube ligger 2 filmer av han. En hvor han ligger rett etter fødsel å kjemper. Og en minnevideo vi har satt sammen. Kanskje ikke det lureste jeg gjorde, men godt og få det ut mens man er alene, uten barn, og kan slippe seg litt fri. I filmen rett etter fødsel kommer han med små lyder etter rundt 30 sekunder. Det er lyder som får hjerte mitt til å bruse. Denna, denna er min. Min sønn. Så stolt jeg er. Jeg trykker på 30 sekunder x antall ganger å hører de herlige små lydene hans gjentatte ganger å drømmer meg bort. Det er en stund siden jeg har sett minne filmen vi lagde, så jeg fant frem den også å trykket meg inn. Det var vondt. Murene mine bygde seg fort opp og ansiktet låste seg. Ikke fall sammen, ikke fall sammen. Så bygde fossen seg opp å smøyg seg over. Tårene begynte å renne, litt og litt, så mer. Enda så mye murene prøvde å holde igjen, og ansiktet strammet seg fikk tårene overtaket å rant fritt. En innvendig kamp jeg ikke styrer selv. Jeg vil føle, men noe inni meg stopper opp. Denne gangen vant følelsene.
Han er så vakker. Det er så vondt.

Jeg gikk ut på verandaen å trakk litt frisk luft, stirret monotomt ut i snø kaoset å prøvde å hente meg inn. Noen sier det er godt  gråte, for da føler man seg lettere. Hos meg er det som og få plasert en 20 kg hard murstein hardt i magen som jeg går å bærer på mange timer etterpå. Jeg blir rett og slett sliten. Men føle skal man.. Jeg så for meg alle de uskyldige englebarna oppe i himmelhagen som løp rundt å lekte med store hvite poser fulle av puddersnø som de kastet rundt seg, som igjen havnet nede hos oss. En tanke som føltes bedre. Det er så mye man går glipp av når man mister ett barn. Ikke bare mister man barnet men man mister alle drømmene man hadde med det barnet. Det er så mye vi går glipp av. Jeg har en app hvor jeg får oppdateringer mnd for mnd av barna mine, har ikke klart å slette den av engelen min.

"Prins 1. 2 år 11 mnd og 15 dager"

Tiden mellom tre og fire år er en periode hvor barnet er fullt av energi og nysgjerrighet. Personligheten utvikler seg voldsomt ? nå kommer barnets karaktertrekk virkelig til syne! Nå når barnet er forbi trassalderen, blir tilværelsen ofte litt lettere. Barnet har bedre kontroll over bevegelsene sine og er blitt tryggere på sin evne til å uttrykke ønsker og behov. Mot slutten av det fjerde året har barnet ditt sannsynligvis blitt et kreativt, energisk og veltalende lite menneske med en umettelig nysgjerrighet på verden.I farta! I denne perioden vil du se betydelig fremgang i de fysiske ferdighetene. Barnet får virkelig taket på løping og hopping og kan greie å balansere et lite stykke. Det kan gå i trapper alene og kan sykle på trehjulssykkel eller tohjulssykkel med støttehjul.Når det gjelder finmotoriske ferdigheter, kan barnet holde en kopp med én hånd, dra opp en glidelås og kneppe opp store knapper. Hvis du gir barnet en fargestift, kan det kopiere en enkel form som du tegner først, for eksempel en sirkel. Kognitivt og sosialt er dette en svært viktig læretid for barnet ditt. Det leker på mer kreative og realistiske måter, for eksempel med dukker, lekedyr, biler og andre leker. Det har en bedre forståelse av verden omkring seg, og vil vise det ved å forvente å finne mennesker der de pleier å være, føre samtaler og snakke om tidligere hendelser og personer som ikke er til stede. Barnet blir også mer interessert når dere leser sammen. Det stiller kanskje spørsmål om personene i boken, later som det leser, peker på yndlingsbildene sine og forteller sine egne historier om bildene.Smårollinger blir nå mer opptatt av og har mer empati med sine jevnaldrende, og kan betrakte og imitere andre barn. I denne perioden går de over fra parallell-lek til samhandling, men kan likevel ha problemer med å dele leker og ta tur i leken. De er fremdeles opptatt av ritualer og rutiner, og liker kanskje ikke at de brytes.Det er morsomt å hjelpe til i huset, og i denne alderen ønsker barna å bli inkludert i alt som foregår. De begynner også å bli flinke til å sette ord på følelsene sine.

<3






Mamman min?

Mamma? Hvorfor leker du ikke med meg, er telefonen så viktig?
Mamma? Syntes du jeg gjør noe riktig?

Mamma, hvorfor stresser du sånn, går livet for fort?
Vær så snill mamma, jeg vil stolt vise deg noe jeg har gjort.

Mamma, jeg vil ut å leke, kle på meg klær og sko.
Oppvasken kan vell stå til i morgen, Gjør det'no?

Mamma, sett deg på gulvet med meg, det er det beste jeg vet og da blir jeg så glad.
Mamma? Hørte du ikke hva jeg sa?

Mamma, jeg lagde noe til deg i går som du ikke hadde tid til å se.
Mamma, vet du at jeg bygde ett tårn, jeg var så stolt, nå sparka jeg det ned..

Mamma, er jeg til bry, har du ikke tid til meg?
Mamma, hvorfor må alt annet gjøres når det eneste jeg vil er å være med deg.

Mamma slapp litt av, jeg er liten nå.
Vær så snill snille mamma, prøv å forstå.

Mamma, du er det beste jeg har, ikke skyv meg bort.
Skjønner du har mye du skulle gjort.. Men mamma, tiden vår går så altfor fort.

Slapp av mamma, la oss nyte hverandre, la meg lære av deg.
La oss lese sammen, la meg vise deg alt jeg kan. La oss leke dagen lang.

Mamma, ta det litt med ro, snurr meg rundt og gi meg en klem.
Det er tross alt vi to som skaper ett hjem <3

Fikk lyst til å sette litt fokus. Jeg ble inspirert å skrev ett dikt sett fra ett barnehjerte.
Ta vare på barna. Bruk tiden med dem. Man vet aldri hva morgendagen bringer.

Carpe Diem!

... Hvor skal jeg starte.

1 januar rydda jeg jula bort. Samtidig kasta jeg en hel haug av skrot som lå her i leiligheten og opptok plass. Tok rett og slett en skikkelig sjau her hjemme. Nytt år i strøkent hjem. Jeg er en person som alltid har tanker, planer, bekymringer og ideer i hodet. Det jobber på høyt gir uansett. Derfor er jeg så vimsete av meg (liker jeg å skylde på...). Så i leiligheten er det stort sett alltid i orden, på den måten klarer jeg å finne litt ro. Det var så deilig. Noen dager senere ligger jeg i sengen å prøver og sove. Uten hell. Kroppen var urolig og hodet jobbet. De som kjenner seg igjen vet at det er veldig slitsomt å være trøtt uten å kunne slå av hjernen. Skjønte ikke hvorfor jeg var så urolig. Klokken nærmet seg 01 da jeg kom på noe. Hvorfor fant jeg ikke bildene av Liam Sebastian? Jeg har tidligere leita på pc uten å finne de. Jeg er ikke så data kyndig så tenkte at de sikkert ligger innpå en mappe jeg ikke ser ved første øyekast. Så.. Å Nei!! Da vi rydda spurte mannen min om vi skulle kaste en bærbar pc som kun lå i skapet. Jeg sa ja, tenkte den var ødelagt å tenkte ikke mer på det. For 2 netter siden slo det meg. Hælvette. Alt av bilder fra graviditeten, filmer, fødsel, 3d, ja alt lå innpå den pcn. Jeg følte på en veldig uro å bestemte meg for å stupe nedi alle sølpekonteinerene å dra ut alt. Men min kjære kunne ikke huske åssen dunk han kasta i så vi ble enige og om ta det dagen etter. Jeg lå vell i 2 timer til å gravde i hjernen. Kom på alle måter og få den tilbake på. Jeg ringte borettslaget i går hvor hun fortalte meg at søpla hadde blitt tømt. Men sølpekonteinerene var fulle så jeg ringte igjen og spurte om hun hadde tatt feil. Nei. De tømmes 3 ganger i uka og hun beklaget seg veldig. Jeg knustes. Jeg prøvde å ringe til kommunen men de kunne ikke hjelpe meg de heller. Etter en runde med en mødregruppe jeg er med i, ble jeg inspirert til å ringe til selve fyllinga. Jeg har ringt rundt meg selv i dag for å finne riktig fylling. Da jeg endelig kom til riktig sted, fremdeles med håpet i behold holdt jeg pusten. Jeg prøvde å fortelle mannen i andre enden at jeg hadde vært så dum å kaste 1 pc i søpla. Lurte på om de hadde sortering. Om det var noen som helst mulighet å komme bortom å leite gjennom fyllinga dems. Jeg var klar for å gå gjennom alt for å finne nåla i høystakken. Han lo litt og sa det ikke var mulig. Jeg forklarte at på den pcn ligger alt av private bilder jeg har av min sønn som ikke lenger er her. Stemmen ble tynn mange ganger men jeg fikk stotra det frem til slutt. Den barmhjertige mannen beklaget på det dypeste at det dessverre var blitt brent allerede. Så nå er den borte. Jeg la på mens tårene rant. Det siste håpet var borte. Åssen går det an å være så dum! Jeg har bilder i album, filmer på dataen til mamma, bilder på veggen, minnefilm på YouTube. Men... alt av vårt private er på den dataen. Hvertfall 200 bilder jeg aldri får tilbake. Nå er det ikke noe å gjøre med det. Men føles jævla sårt.

Han er ikke her lenger, det var det eneste jeg hadde..

Vil du si noe om Jeg kasta alt jeg hadde..?

Herlig søndag!

8

God ettermiddag.

Fillip Emilian har sovet hos sin bestefar med familie i helgen. Den siste dagen spurte han masse etter meg så vi ble enige om at han skulle komme hjem tidlig i dag. Fra fredag til i dag uten gutten min er en smule lenge. Men samtidig godt. For da er jeg i full energi og fult fokus når han kommer hjem igjen. Og det må jeg si, for en fantastisk liten gutt vi har. I dag har vi kosa oss med drømmehagen, lest 3 bøker (min lille bok orm), bygd togbane å lekt med togene, bygd duplo, lekt med bilbane og en drøss med biler, spist deilig lunsj sammen å kosa masse. Det skal skje noe hele tiden, gjerne noe han kan bruke hodet på, han elsker utfordringer og å lære. Om han ikke får tilfredsstilt hjernen sin så blir det fort kjedelig å demotiverende. Han er en smart liten gutt som trenger godt med stimuli. Han overrasker meg stadig. Hvor mye han skjønner og hvor mye han kan forbauser meg. Det vil si jeg har gjort noe riktig. Jeg er så stolt!

I morgen skal vi i ny innkjøring i bhg. Da han kun gikk en uke sist før det ble ferie. Jeg er spent på åssen det går da han har veldig behov for at jeg er i nærheten for tiden. I og med jeg går hjemme og ikke skal i jobb før 1-2 mnd så skal vi ta den innkjøringen på den måten han ønsker. Jeg er veldig heldig som har den muligheten. Forrige innkjøring gikk overraskende bra, igjen forbauset han meg. Som så veldig mange ganger før. Den siste dagen var litt tung for han. Det var tungt for oss som foreldre også. Den dagen kom enda en tann. Fillip Emilian har slitt veldig med dissa tannebissene sine og blir alltid veldig sår når de bryter seg vei ut. Så regner med mye var pga det. Vi gleder oss begge til i morgen. Både jeg og Fillip.

"Skal vi i bhg i morgen Fillip Emilian? "
"Mhm!! Brooomma buss?"
"Vi skal kjøre buss hjem, men til bhg skal pappa kjøre oss i bilen"
"Brooooomma pappa"
"Skal du leke med alle barna å kose deg i bhg i morgen mens mamma blir med inn en liten tur da?"
"Mhm! Hahhahhaha (med tunga frydefullt ut av munnen)"
"Ja det blir morro. Mamma blir med inn en liten tur så reiser mamma så du får leke med alle de andre alene, er det greit?"
"Nei! Neeeei!"
"Men mamma kommer tilbake etter en liten stund, mamma kommer alltid tilbake lille venn"
"Mhm:) Iiiis?"

Han er så fin en liten gutt. Bhg er stort, for både han og for oss. Barnehagen han går i virker veldig bra. De ansatte er en gjeng herlige damer som utstråler trygghet å kjærlighet. Veldig fornøyd med stedet. De virker oppriktig, og det er viktig for oss. Trur han vil få en frydefull reise der. Ett sted som skaper trygge gode minner.

Nå ligger han søtt i sengen sin å sover. Mens jeg tar en kaffe å skriver her. Regner med han sover til 15 tiden så da får jeg finne på noe fornuftig å gjøre. Kanskje lage en liten hinderløype i stua så vi kan utfordre motorikken, hode å sansene våre litt på en morsom måte når han våkner. Kjenner jeg gleder meg allerede til han står opp. Mamma rollen, den beste gave i verden.

God søndag bloggvenner :)

Vil du si noe om Herlig søndag!?

 

Så uvirkelig, så nært, så distansert, så ekte, så rart, så kjærlig, så sårt.

Elsker deg, gutten min i himmelen. Det føles ikke ekte. Selv om sjelen har tider hvor den rives opp å sprekker, klarer jeg ikke forstå at det gjelder deg, min sønn. Min sønn? Død? HYL!! Min sønn, død? Hæ? Min sønn, død? NEI!! I hjerte er du, trygt beskyttet, for både mine egne følelser og for måten du forlot denne verden på. Like greit og ikke kjenne så mye på det. Bare tanken gjør meg kvalm. Jeg vet det har skjedd, men skjønner det ikke.. Jeg vil ta det innover meg, samtidig som jeg ikke klarer, orker det eller aksepterer det.

Livet har gått videre, det er sånn det er. Jeg ser mange som har opplevd lignende, hvor de gir utløp for sorgen på mange måter. Ofte tenker jeg at jeg burde følt sånn på det jeg også. Burde jeg ikke? Er det ikke det som er riktig? Men hva er vell riktig oppi ett slikt helvette. Ingenting. Har jeg kanskje godtatt at sønnen min er død. Eller har jeg i det hele tatt latt det synke inn. Den første tiden var grusom. Jeg sleit med alt av det som skulle være livet. Jeg gråt, jeg var sint, jeg var utrøstelig, jeg var kald, jeg var tom. Så kom dagen, omtrent 4 mnd etter 12 februar 2011, hvor jeg knakk totalt sammen. For første gang etter han døde rivdes jeg skikkelig opp. Jeg lå på soffaen å hyla ut, klarte ikke stoppe, hadde ingen kontroll over hva som skjedde. Det var tøft. Umennskelige følelser blusset opp, ga meg en knyttneve hardt i magen, og overalt. Jeg mista pusten. Jeg tror jeg har ringt noen, husker ikke helt. For uten forvarsel kom familie mannsterk på døren min, lagde liv i huset, dro meg opp fra det sorte hullet jeg hadde havnet i. Lagde mat å dekte på utpå verandaen, i frisk luft. Vet ikke helt hva som skjedde den dagen, men jeg vet at hadde jeg ikke hatt den reddende flokken av kjærlighet som kom på døren ville jeg ha befunnet meg mye lenger og sikkert enda dypere i det sorte hullet mitt. Men dèt var det. Etter det låste jeg meg sammen igjen. Bit for bit plukket jeg meg opp. Bit for bit lappa jeg meg sammen. Ikke av egen fri vilje, for mot hadde jeg ikke på den tiden. Men fordi det er sånn jeg fungerer. Jeg er min egen bekjemper, og min egen fiende. Jeg murer ofte inn vonde følelser. Pakker bort, sånn, ferdig. "Karoline dette får du ikke føle på" smækk! Burde jeg føle mer? Er det en indre orkan som ikke får slippe ut? Vil det få utfall senere? Det skal mye til før jeg blir sint. Det skal mye til før jeg lar meg selv føle skikkelig på noe som helst. Jeg har på en eller annen måte slått helt av en del av meg, som jeg ikke finner bryteren på. Det er vell sånn jeg har lært å beskytte meg selv.

Liam Sebastian var en stor flott gutt, en gutt jeg hadde ventet lenge på. Både i svangerskapet og tiden etter har han gitt meg følelser jeg ikke visste jeg hadde. Han har fra første stund vært min engel, i forskjellige dimensjoner. Jeg har valgt å være åpen om sorgen. For min egen del. Men så fikk jeg tilbakemeldinger av andre foreldre, besteforeldre, tanter, onkler og søsken at det jeg skrev hjalp dem også, i sin sorg. Så jeg fortsatte. Det kom både positivt og negativt ut av det. Fremdeles møter jeg på mennesker som vil gi meg en klem, som leste bloggen min i min tøffeste perriode. Det er mennesker som kjenner meg, som jeg ikke aner hvem er. Det var i starten rart, nå ikke så veldig. Men fremdeles spesielt. Vi mennesker reagerer forskjellig på sorg, jeg kan for eksempel ta andres bagasje veldig tungt å sette meg inn i det. Mens min egen lar jeg flyte ett sted langt borte jeg ikke helt får taket på det. Kanskje vi er sånn? Har evnen til å forstå andre bedre fordi vårt eget er for tøft? Jeg er ett hjerte menneske, jeg griner av alt. Jeg kan se en hyggelig reklamesnutt å felle tårer. Kan ikke så på 1 serie uten å grine. Her om dagen lå jeg og min kjære å så på film, det var veldig vindfult ute så antenna til tv'n gjorde det mindre hyggelig å se på. Det hakket hele tiden og skjermen ble ofte sort i 30 sekunder. Mannen ville bytte kanal, men jeg ville se. Som dame er det på sin plass at jeg får bestemme. Så film ble det. Fikk kanskje med meg 15% av handlingen i forskjellige puljer. Jenta i filmen sier "my mother" så skurrer det no voldsomt, og neste klipp var hun full av tårer, før det skurra igjen. Og hva skjer? Jeg sitter å hulker. Mannen bare rista på huet og lo, noe jeg også måtte gjøre til slutt.
Jeg er håpløs.

Kanskje man skal bli flinkere til å godta sine egne følelser, istedenfor og alltid rydde dem bort? Kanskje jeg ikke trenger den samme tiden som andre, at jeg nå er "ferdig" med min værste sorg og må akseptre det, istedenfor å lete etter hvorfor jeg ikke føler stort. Selvfølgelig kommer det øyeblikk hvor jeg knuses, men den sterke delen i meg tar tak i skuldra mine å løfter meg opp. Setter sin maskuline pekefinger under haka mi å drar den opp, klapper meg i bakhuet å sier "skjerp deg!". Det er alltid like vondt å føle på det dypeste, men det er godt etterpå. En stund etterpå.

 

Ett lite innblikk i kaoset.
CARPE DIEM



"Er du helt idiot eller!?"

13

Og plutselig er helgen snart over igjen. Atter en gang ligger jeg henslengt i sofaen på kvelden. Det er faktisk skikkelig deilig, prøv det ut. I dag har vi vært hos min pappa med familie å spist deilig ribbe middag. Fillip Emilian har sovet der siden fredag, og da er det ikke annet å forvente at det var kjempe godt å se han igjen. Den glade lille aktive tasselassen. Det er kanskje ikke lov å si det høyt..? Og akkurat derfor skriver jeg det "stort" isteden. Det føles godt å savne sitt barn innimellom. Når vi da møtes er det som å være ny forelsket igjen. For det er ingen hemmelighet at en unge på 20 mnd kan sette mange følelser i sving. Både av glede, ekte latterkuler, stolte øyeblikk, frustrasjon og hjelpeløshet. Til og med stunder hvor du heller vil lukke øya enn å høre på enda mer sutring fordi han atter en gang har kastet fra seg drikke flaska på gulvet og du jobber for å forklare han gjennom frustrasjonen at flaska skal settes på bordet!! På en så rolig, bestemt, overdrevent morsom måte (for ørtne gang) for at han skal høre etter. Og du heller får ett "Nei!!" tilbake. Også har du alle de stundene hvor han prøver og forklare noe på sitt språk som sikkert høres veldig fornuftig ut for han, hvor du plukker ut de ordene du kjenner igjen å prøver å forstå men likevel ikke klarer.. Og de små søte fingrene fulle av sikkel fordi tenna klør så innmari tar tak i din hånd å viser deg bestemt hva han mener. For så og ikke helt skjønne hele tegninga og guttungen på 20 mnd plasserer henda ut til sidene å ser på deg med blikket "er du helt idiot eller?!" mens han samtidig sier "HVA?!". De herlige øyeblikkene som får tårene til å trille av latter for den kule lille gutten, som suger til seg alt av livet, og du suger til deg alt av han, og samtidig venter på at han skal klare å gjøre seg bedre forstått. For jaggu må det være frustrerende å forstå så mye uten helt og klare å gjøre seg forstått. Elsker karusellen, hverdagen. Hver dag bringer noe nytt med seg, noe nytt med han, noe nytt med oss. Det er deilig å savne, for da blir alle øyeblikk så enda mer verdifull. Fillip Emilian er så heldig at han har 2 sett med besteforeldre som virkelig ønsker å være med han. Som har fått sine faste dager med overnatting annenhver uke. Stort for meg, stort for Fillip. Han har, og vil fortsette å bygge ett forhold til sine besteforeldre som gjør at gleden ved å være hos dem vil være unikt. Det gjør meg så varm og så uendelig stolt.

I helgen har vi vært hos ett vennepar å spist deilig middag som min kjære laget til oss. Det var kjempe morro. Jeg har også vært på stor shopping med søstern å handlet inn julegaver og andre fornuftige ting. Og i dag før vi dro på middag så ble barnerommet atter engang oppdatert, med nye hyller og gardiner. Og som den ivrige personen jeg er har jeg pyntet til jul her hjemme. Med røde gardiner, røde duker, røde lys og nisser. Å jul med din glede! Kanskje litt tidlig, men utrolig koselig.

Vil du si noe om "Er du helt idiot eller!?"?

Bhg start og bekymringer..

7

Da ble det ro i heimen, te koppen står rykendes og bakdelen er plassert godt i sofaen. I dag har vi vært i åpen bhg, hatt huset fult av gjester, spist å kosa oss. Kvelden ble brukt med min lillesøster, Fillip Emilian og hans kusine (2år). Vi lekte å kosa oss, spiste pepperkaker og falt litt. Alt på en gang. Sånn er det med dissa små som har rakett i stumpen. Er alltid hyggelig når hjemmet er fult av barn. Det får meg til å glede meg veldig til vi en gang får nr 3.

I morgen er en stor dag. Fillip Emilian har fått bhg plass i Lørenskog iløpet av desember. Jeg vil selvfølgelig sjekke ut plassen før han starter så ba om et møte. Og i morgen tidlig har vi fått tilbud om å hilse på. Gleder meg til å se bhg med egne øyne og ikke kun på bilder. Ut ifra bildene virket den helt perfekt. Med både fjell, hytter, skråninger, lekeplass, gress og asfalt. Alt på ett sted. Med mange utfordringer og mestringsoppgaver. En kjempe fin uteplass som han kan utfolde seg på å leke. Jeg er spent på åssen han reagerer på det nye stedet han skal vokse å lære på, uten mamma og pappa. Er også veldig spent på samspillet mellom barnehageansatte og barn. Nei i morgen blir en viktig dag. En milepæl. Ett stort skritt i retningen om å slippe litt taket.

Mine bekymringer er de gangene han ikke blir sett. De gangene de voksne er opptatt med noen andre og han stolt skal vise frem noe, eller trenger en bekreftelse. Eller når han oppdager at mamma ikke er der lenger og vil til meg. Når han slår seg eller er utafor og jeg ikke er der. Nå har vi hatt 20 mnd sammen hvor vi har vært knoll og tott. Hvor jeg har lært meg å forstå han på en måte ingen andre kan. Og nå må han lære det til andre omsorgspersoner, som kanskje ikke skjønner hva han mener på en stund.

For min egen del er jeg trist over alle de gangene han er stolt, klarer noe, lærer noe, lager noe som jeg ikke får tatt del i. Alle gangene han knekker sammen i latter... hvor jeg gjør det samme. Men det går nok bra, det gjør jo det. Er både stolt og livredd over at gutten min er blitt så stor. Så stor at han ikke trenger meg ved sin side hele tiden. 20 mnd ung, men likevell så veldig liten i den store verden. Regner med alle foreldre føler på dette og mye mer. Spesielt oss mødrene som gjerne har en tendens til og dra frem løvemammaen i oss. Vi har siden han var 8 mnd gått i åpen bhg 2 ganger i uken. En god stund trengte han at vi var limt sammen, jeg ble med på alt. Nå løper han rundt å leker fritt selv, enser ikke at jeg trekker meg tilbake å setter meg på en stol for og la han leke uten meg. På en stol hvor jeg kan observere den trygge fine gutten min. Men så plutselig titter han rundt seg å ser etter meg, litt spørrende, før blikkene våres møtes og gliset kommer frem og han leker videre. Det er godt å være mamma. Godt å føle så sterkt, og godt å være uerstattelig. Han er klar nå, klar for sine første skikkelig store skritt i en flokk med mange barn og voksne, uten oss. Skrekkblandet fryd.

Han ligger nå for 3 natten å sover i junior senga si. Igjen har jeg undervurdert han å trudd han var liten baby, at dette ble en tilvennings periode. Sovner med en gang å sover hele natten. Veldig flink gutt altså, hilsen stolt mamma:)

Vil du si noe om Bhg start og bekymringer..?

RIK!

5

Da er nok en innholdsrik helg over for denne gang, og før jeg vet ordet av det er det vell helg igjen. Syntes dagene raser avgårde, selv for meg som er hjemmeværende mamma. Prøver å legge opp ukene med masse aktiviteter, venner, familie og besøk. Liker at det skjer noe, både for Fillip Emilian sin del, og min. Men er ikke hver dag det skjer det store sosiale. I helgen har jeg fikset istand barnerommet, 2 ganger faktisk. Fillip Emilian var så heldig og få min lillesøster sin gamle junior seng. En hvit søt sprinkel seng. Var veldig spent på åssen det ville gå den første perrioden, i og med han kan gå ut av sengen når han vil. Men det har gått over all forventning. Første natten la han seg stolt ned i sengen å sov som en stein hele natten. Banka på døra rundt 07.30 og var klar for dagen. I kveld la han seg igjen stolt ned, med fantorangen dyna godt rundt seg å sovna med en gang. Jeg er så stolt av den lille vakre gutten min, som ikke er så veldig liten lenger.

I går var vi på julemesse å handlet litt julekaker og hjemmelagde leker. På kvelden hadde vi besøk å kosa oss. I dag har vi brukt dagen på lek, husvask og lekeland. Både jeg, Fillip Emilian, mannen, min lillesøster og hennes venninne sprang rundt i labyrinter og tok sklier i mange timer. Kjenner at det var veldig godt å dra ut sovesofaen å legge seg godt tilrette nå. Har hatt en innholdsrik helg med andre ord, og sånt liker jeg.

Ellers så har vi fått bhg plass i desember og lillegutt skal begynne å klare seg litt selv uten mamma hver dag. Vi starter opp smått å ser åssen det går. Føler meg veldig heldig som har hatt muligheten til å være så mye sammen med han å skape hverdagen med han. Vi har en spennende tid i møte:)

God kveld. Carpe Diem!

Vil du si noe om RIK!?

Long time no see...

9
    13.11.2013 // 00:45 // Blogg

Nå er det lenge siden jeg har vært innom bloggen min, så da tenkte jeg at jeg får ta meg en liten visitt. Vet ikke om det er så mange som er innom her lenger, men "hei igjen" til de som titter innom.

Akkurat nå ligger jeg pent henslengt i sofaen å venter på at nattesøvnen skal komme og ta meg med storm. Ser ikke ut som det skjer med det første, så kanskje dette gjør meg søvnig. Siden sist jeg delte litt av mitt privatliv her inne har det skjedd en del. Ville vært rimelig tragisk om det ikke hadde gjort det på så lang tid. Som den berg og dalbanen livet er har jeg fått litt ekstra i bagasjen i alle former. Ettersom jeg er et positivt anlagt skrot troll kjenner jeg at livet fremdeles smiler å bringer håp for fremtiden. Jeg liker å sette meg mål i hverdagen, og livet. Disse målene i hverdagen er ikke alltid like lett å kapre, da jeg gjerne setter meg nye midt oppi utfordringen til det jeg holder på med. Sånn er det når hodet finner nye stier å bortføre meg på. Jeg er en impulsiv, kreativ rakker. Nå er jeg igang med å lage eget rom til Fillip Emilian, og selv flytte ut på stua på en sovesofa (som fremdeles står på IKEA, ubetalt og i fare for og bli solgt ut). Var innom O'store IKEA i stad å skulle kjøpe inn til soverommet å endte opp med nytt kjøkkenservicet. Sånn er det når skrot troll rakkeren er på tur. For og ikke grave meg helt ned i jorda her må jeg si at servicet var veldig fint;) Regner med både soverom og stue er klart innen helgen, det skal bli godt. Har siden han var liten baby gledet meg til å lage istand eget rom for han. Men når plassen ikke har vært av store biten har vi sovet på samme rom frem til nå. Nå har han begynt å klatre ut av senga si så da må han få ny seng uten stor fallhøyde, og ett rom som er trygt å utforske når de oppdagelsesferdene finner sted. Er jo så mange fine sovesofaer, som også er gode å ligge i så dette blir bra.

Fillip Emilian er blitt 19 mnd ung å utforsker livet. Han er en trygg, rolig liten ramp som utvikler seg i raskt tempo. Syntes ikke det er lenge siden han sov på brystet mitt å laget knirkelyder.. Ja det skal de ha alle disse som sa at tiden ville gå fort. De løyg ikke. Vi koser oss fremdeles hjemme sammen begge 2. Går i åpen bhg to dager i uken, leker med andre barn og voksne å skaper minner. Er det noe jeg har lært så er det å gjøre det beste ut av hver dag. Å gjøre det som føles riktig for oss. Og som oftes klarer jeg det. Klapp på skuldra;)

Ja da har jeg skrevet på meg inngangsbilletten til drømmeland kjenner jeg, så da trur jeg vi sier at nok er nok. Satser på at lysten svinger litt oppover og at jeg plutselig titter innom igjen.

God natt. Carpe Diem

Vil du si noe om Long time no see...?

Sommeren så langt!

15
    14.07.2013 // 11:46 // Blogg

Ligger på sofaen mens Fillip Emilian tar seg en dupp. Egentlig burde jeg hoppet i dusjen, men venter litt til. Kvinnelige dufter er vell ekstra friske når de får gro litt fritt? Eller... Den siste mnd har vi vært på ferie både her og der. Først var jeg med familien i solfylte nord (ja tro det eller ei) i nesten 3 uker. De siste dagene var preget av storm, ellers var været optimalt. Vi bodde hos mormor, som skjemte oss bort med nydelig mat, og hjerterom. Vi fikk oppleve oldemor sin siste tid på sykehjemmet hvor vi besøkte henne nesten daglig. Det var timer preget av sang, latter, tårer og såre følelser. Oldemor døde 1juli, så vi ble 1 uke til slik at vi fikk være med i begravelsen. Hun var en flott dame, så vakker og raus, selv om hun var veldig syk. Det er godt og ha bildene å se tilbake på, spesielt dem hvor Fillip Emilian er med sin tipp oldemor. Blir helt sikkert stas for han å se når han blir eldre. Begravelsen var en flott stund. Med taler, sang og en herlig prest litt utenom det vanlige. Måtte hun hvile i fred <3 Jeg fikk også muligheten til å bare være Karoline ett par kvelder, hvor familie så til Fillip Emilian mens han sov. Det var morro. Det er lenge siden jeg har festet på den måten, med fors, pub og etterpåfest til langt på natt. Med gitar, allsang, dans og full fres. Vet ikke om det var lufta, men skikkelig morro var det. Ekstra morro når vi dro ut mange i familien. Kjenner jeg faktisk kan savne Røst litt, selv om 3 uker var i overkant drøyt. "Strandet på en øde øy". Det skal ikke bli lenge til neste gang. Hyggelig å se igjen familie, gamle venner og også nye venner. I går kom vi hjem ifra Solør, hvor vi har tilbrakt 4 dager hos vår kjære bhæssmor. Også her har vi blitt skjemt bort med nydelig mat, hjerterom og solskinn. Vi var ett par turer på stranden, hvor Fillip Emilian ble tøffere og tøffere. Hoppet på trampoline å badet i bassenget i hagen. Solen stekte godt, og da har det vært deilig med litt frisk sprett, og avkjøling. Også her var vi over en håndfull familie. Det er så godt å være sammen. Ekstra godt når solen skinner og været byr på kos utendørs. Nå er vi hjemme igjen, og jeg kjenner at det er litt godt. Etterpå skal vi til min søster å spise deilige fiskeburgere å kose oss i solen. Føler på meg at dette er nok en herlig dag i deilige sommer Norge! Må utnytte oss av den deilige varmen, da den ikke alltid er så generøs i lengden. Ønsker dere alle en fin søndag. Skap minner. Carpe Diem!

Vil du si noe om Sommeren så langt!?

Pyntet på graven til min sønn.

18
    19.06.2013 // 21:46 // Blogg

I dag har jeg vært på plantasjen med min andre sønn og storesøster. Vi kjøpte inn noen friske fine blomster for å plante i englehagen til min første sønn. Jeg har lenge skulle gjort dette, men tiden har ikke strekt til. Derfor var det veldig godt og få gjort det nå. Været i dag har vært strålende, helt til vi stod på graven å plantet. Er det ikke typisk? Får bare håpe blomstene setter seg og ikke drukner isteden. I morgen reiser jeg og Fillip Emilian til Røst sammen med mamma for å besøke familie. Planen var en svipp tur, men siden moren min er så sleip endte vi opp med 2 uker;) Resten av de reisende kommer 1 uke etter oss. Blir veldig koselig å reise tilbake å hilse på gamle kjente. Min oldemor er syk, så det skal bli en stor glede å se henne igjen. Mulig for siste gang. Gleder meg til og ta bilder av Fillip Emilian sammen med sin tipp oldemor, det blir gode minner. Jeg skal straks legge meg, for så å stå opp igjen.. Hehe. Pakke siste rest å stresse ut døren for så og sikkert komme på en hel haug av ting jeg har glemt når jeg står på Gardermoen. Blir spennende med fly tur for første gang med Fillip Emilian også.

Englehagen til min engleskatt ble atter engang verdig. Føles godt og ha pyntet opp før jeg reiser. Tusen takk til verdens beste Silvia som var med meg på den fine reisen vi gjorde i dag. Elsker deg <3

Hei og god morgen.

Nå sover lillemann trygt og lunt i vognen sin ute på verandaen så da benytter jeg anledningen til å skrive ned noen tanker. Som de fleste har fått med seg skriver jeg om livet mitt som mamma, samt temaer som engasjerer meg. Det siste året har jeg blogget ikke fullt så mye som årene før. Det ble på ett punkt en "jobb" og så fort det gikk dager mellom innlegg ble jeg etterspurt. Jeg er en person som misliker både mas og "kommandoer" så da bestemte jeg meg for å kutte ned. Ikke har jeg hatt allverdens med tid til det heller, da jeg har en sønn på nå 14 mnd. Jeg setter veldig pris på alle som har fulgt meg på reisen som gravid 2 ganger, ikke misforstå. Hovedmålet med bloggen min er at jeg liker å formidle, både for meg selv så jeg kan se tilbake, men også for å vise andre at livet ikke er svart/hvitt eller rosenrødt. Jeg blogget om graviditeten min med Liam Sebastian, som forandret hele meg. Og om tragedien som skjedde da jeg mistet han 8 timer etter fødsel. Her har dere fått innblikk i glede, sorg, sinne, kamp og lykke. For meg er det veldig godt og ha noe å se tilbake på. Jeg er fremdeles der hvor det ikke synke helt inn hva som har skjedd, og ettersom jeg var i en dyp sorg og ikke husker så mye detaljert er det ok og ha noe å se tilbake på. Det er ikke ofte jeg leser tilbake, men de gangene jeg gjør det går det skikkelig opp hvordan hverdagen var for knappe 2 år siden. Og den var tung. Men jeg leser også hvor sterk jeg har vært, hvor kjapt jeg klarte og få fine dager igjen, selv om alt var mørkt i hjertet. Jeg kom meg fort opp, men jeg er ikke helt oppe enda. Noe jeg trur jeg aldri kommer til å være. Jeg mangler en sønn her hjemme, den vil jeg alltid føle på. Når jeg leser rives noen skorper bort, og sjela får blø fritt en stund. Det er de minnene jeg har, vonde som såre, så er de gode fordi de er om han. Vi er fremdeles i kamp, ikke tro vi gir opp. Aldri om jeg gjør! Det er mange som gjør det, og jeg forstår den. Det er klart det er tøft.. Nå venter jeg på NPE sin beslutning, da de hadde klart å rotet vekk papirene sist jeg snakket med dem å måtte sende inn alt på nytt. Jeg har i noen uker tenkt på å ringe dem, men noe i meg holder meg tilbake. Det kommer en stor matthetsfølelse når jeg må bla opp i saken og dokumenter. Men til uka skal jeg gjøre det, syntes det har tatt lang tid igjen. Får bare håpe at de ikke har klart å miste disse papirene også. Nå som sommeren er her (med god dose regn) skal jeg få pyntet opp graven til lillemann med friske fine blomster, ny englepynt og lykter. Gleder meg til det. Han fortjener og ha en fin grav.

Når jeg leker med Fillip Emilian dukker alltid tanken opp, slik skulle jeg lekt med Liam Sebastian også. Jeg ser mye av storebror i lillebror, mer og mer. Det er godt. Trudde det skulle være vondt, men det er det ikke. Jeg vil alltid mangle han, så å se likheter varmer. Livet gir mening nå, det er håp, glede, barnelatter å prøvelser. Det er ikke lenge siden livet ikke var ett ønske. Fillip Emilian er ett livslys, en sann ren glede i hverdagen. Vi koser oss hver eneste dag sammen, noe annet ville vært dumt. For hvem vet egentlig hva morgendagen bringer? Vil jeg sitte i morgen å tenke på alt jeg burde gjort? Nei! Jeg gjør det jeg føler er riktig, jeg er positiv å lever livet som mamma. Jeg har gode venner, herlig familie og flotte barn. Jeg er rik i dette livet jeg lever nå. Selvom det har vært episoder jeg kunne klart meg foruten, sies det at alt skjer for en grunn. Noe jeg er veldig uenig i, men sånn er det. Jeg er her jeg er i dag, jeg kunne vært ett annet sted, hvem vet hvor. Det er nå i dag jeg lever, med fortiden godt preget i hverdagen, men jeg smiler. Det er viktig! Viktig å se det gode i det vonde, sette grenser for seg selv, be om hjelp og også hjelpe. Være ett medmenneske.

Nå hører jeg kirkeklokkene, hører de hver søndag. Fra samme kirke som vi hadde begravelsen til Liam Sebastian i og som han ligger på. Det vekker minner, jeg blir på en måte litt tom. Distanserer meg bort noen sekunder. Det vil alltid komme minner, dufter, drømmer og spm som relateres til min førstefødte. Det vil alltid gjøre vondt. Jeg vil aldri forstå. Men jeg er her, lever for han, lever for barna mine. Jeg har det bra, og det er viktig. Jeg går mange kamper med meg selv, og det er viktig. Viktig å kjempe, viktig å eksistere. Når hverdagen føles grå, gjør det som passer deg best, ikke hva som forventes. Jeg er langt ifra A4, jeg gjør som jeg vil, når jeg vil. Jeg sier det jeg mener, jeg er anderledes. Jeg er kanskje litt rar, men jeg er orginal.

Ønsker alle en fin dag i dag. Vi skal kose oss på bursdagsselskap for lillebror hos pappa, så skal jeg ut å øvelsekjøre en tur om anledningen byr seg;) Carpe Diem, skap minner!

Kontraster.. Sorg og ren glede!

La det gro!

4
    31.05.2013 // 23:47 // Blogg

Ofte slenger man rundt seg "ta vare på det du har for ingenting varer evig". Det finnes ikke noe som er mer sant enn det. Ingenting varer evig, av det som er mest betydningsfullt her i livet. Men likevel så tar de fleste av oss hverdagen forgitt. Det skal ikke mer til enn en liten bagatell så kan timer av dagen være preget av dårlig stemning for seg selv og andre. Fort glemmer vi hva som virkelig betyr noe å fokuserer på det negative. Jeg gjør det selv. Selv om min bagasje bærer med seg mye tungt, mye som virkelig har fått meg til å leve annerledes. Så tar jeg meg selv i å sende negativ energi min egen vei til tider. Det er for dumt. Men sånn er livet. Vi er ikke skapt for å være kun positive sprudlefjes, vi må klage.. Klage klage klage. Jeg lever etter ordtaket "grip dagen", noe jeg prøver å gjøre hver dag. Selv om det dukker opp dager hvor jeg står opp med halv tank, så prøver jeg å gjøre det beste jeg kan. Jeg gjør litt ekstra, selv om det er tungt å starte opp. Og vips så er tanken full, energien er på topp og på slutten av dagen ser jeg tilbake å kjenner at en innholdsrik dag har tatt plass. Jeg er aldri alene. Jeg er alltid med Fillip Emilian, min lille bestevenn. Jeg er med forloveden min, venner og familie. Jeg er ute. UTE! Det er viktig. I mange situasjoner i livet mitt har jeg vært inne, isolert meg bort, fordi jeg ikke har orket eller maktet hverdagen utenfor døren. Inne blir man dyster over lengre tid. Ute får man frisk luft, større rom og frihet til tankene. Du vet aldri når livet snur, hvorfor ikke gjøre det til det beste livet du selv kan like? Det sies at positive tanker fremmer positivitet. Leksa er enkel, vend om, se gleden ved siden av frustrasjonen, la livet smile.

Jeg måtte bryte av skrivingen fordi min sønn på 14 mnd begynte å gråte. Nå har han fått 4 tenner, og har de siste 4 nettene sovet natten gjennom igjen. Godt for han godt for meg. Han har siklet en del i dag, så min første tanke var "tenner". Jeg smyger meg inn på rommet og blir møtt av en stank. Akkurat ja.. Kveldsmaten er kommet tilbake. Jeg stryker han på kinnet, gir han smokken sin og han sovner igjen. Jeg går ut for å hente bleie og våtservietter, og inn igjen. Sover fremdeles. Herregud så søt han er der han ligger å koser med sutten sin. Prosjektet nå er og få av han soveposen, av med bleie, tørke å sette på ny uten at han våkner. Yes, det gikk fint, bortsett fra at jeg klarte å miste nattlyset bak sengen med ett smell.. Våken. Jeg setter meg ned på sengen å stryker han i håret, han tar tak i hånden min å holder meg fast. Han vil jeg skal være der. Jeg stryker han mellom øynene, over nesen, over munnen, opp kinnet og opp i håret igjen. Slik sitter jeg 5 minutter mens han holder meg fast med den sterke lille hånden sin. Jeg forguder han, det lille vakre barnet mitt. Føler på meg at han sovner, så jeg tar hånden min sakte tilbake å hvisker natta. Jeg tryner i sengebeinet med ett smell. Smokken spyttes ut og han skravler som en foss. Syntes visst detta var morsomt. Jeg gir han litt drikke, kysser han å sier elsker deg og natta å går ut. Nå sover han godt igjen. Selv om jeg mistet både kremen hardt i gulvet, å gikk på dørkarmen på vei til stua. Klønemor er klønete spesielt i de stunder det ikke passer seg overhode. Det er en fantastisk følelsen å være foreldre. Det å føle seg trengt, som en trygg kilde er rørendes. Han er i en periode der hvor mamma er best, noe som er utrolig koselig. Han klamrer seg til meg og tar meg med overalt. Måtte det aldri ta slutt! Jeg skal aldri ta ett eneste øyeblikk forgitt. Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til morgendagen med han, for en herlig følelse!

Kunsten i livet er å skape det livet du selv klarer å akseptere. Ett liv som gjør deg lykkelig. Carpe Diem!

Vil du si noe om La det gro!?

Nye tatoveringer.

7
    31.05.2013 // 13:34 // Blogg

Hallo i luken.
Nå ligger Fillip Emilian å sover i vognen sin fådd benytter jeg tiden til å skrive litt på bloggen. I dag har vi kosa oss hjemme, rydda verandaen å satt ut teltet hans. Vi har gått lang tur i det varme været og vært en snartur på senteret. Jeg fant faktisk en bikinioverdel til mine vanskelige pattor. Ble selvfølgelig noen små innkjøp til Fillip Emilian, hvor meste parten bestod av sprettballer... He loves it! Planen var at vi skulle dra på nebben å kose oss ettersom været skulle være varmt og solfylt. Været er fremdeles varmt, men tåkete. Når han står opp tar vi på oss sko å går oss en lang tur til fots for å oppdage, sanse, utforske å leke langs stien. Er masse nytt å ta på, lukte på, og for ikke å snakke om.. KASTE I BAKKEN. Barn er herlige vesner. Vi har masse å lære ifra dem. Bare det enkle, å være glad uten store grunnen, se glede i alt. Det må være fantastisk!

I går tok jeg ett par nye tatoveringer. Har vell 14 nå (?). Mangler en arm så et det "pause" for en stund.

Skal fylle litt mer inn i "navne armen" me stjerner og annen pynt, så det får en helhet gjennom hele underarmen.

Slenger med ett bilde av dagens solstråle også. Dere får kose dere masse, så snakkes vi plutselig.

CARPE DIEM :)

Vil du si noe om Nye tatoveringer.?

 

Hei igjen alle sammen.

Tenkte jeg skulle benytte annledningen til å tipse dere om en hjemmeside med masse fint til baby og småbarn. Dem har alt ifra baby utstyr, ute og inne leker, tilbehør og klær. Nå som sommeren smyger seg inn er det masse fine uteleker for de herlige små. Det beste av alt er at prisene ikke er sinnyke, de er faktisk ganske ok. På toppen av det hele kjører dem masse tilbud. Min store drøm er hus med stor hage, hvor alle barna våre kan leke å kose seg hele året. På vinteren skal vi bygge snøslott, snø egler og snølykter. På sommeren skal vi ha vannkrig, hoppe i sprederen å sette opp basseng. For dere som allerede har realisert min drøm, ta dere en titt inn hit LEK MER å se så mye morro. Enjoy.

Denne var kul. En gressklipper for de små, med oppsamlings plass. Greit å lære barna tidlig at alle skal hjelpe til, og på en morsom måte. Denne koster 129kr. GRESSKLIPPER




De har flere basseng, telt, leker og m/m. Ta dere en titt inn å se, kanskje dere finner noen kupp dere kan kose dere med sammen med barna. Jeg elsker å kjøpe leker til Fillip Emilian som jeg vet han gliser fra øre til øre av. Det er stort sett alt, men ikke alt faller i smak i det lange løp. Jeg skal absolutt kjøpe gressklipperen til han. Han er super fan av Brio gåvonen sin han fikk i julegave, så tenker at denne blir en suksess også. Hadde vi hatt større plass skulle jeg ha kjøpt basseng også, men blir kanskje litt feil når vi bor i blokk, i 2 etg, med ett plaskebasseng på verandaen. Trur ikke naboene under oss vil bli særlig begeistret. Eller kanskje?;)

Håper dere har hatt en fin dag, her har solen vært fremme stort sett i hele dag. Vi har kosa oss på kafê og lekeplassen i det herlige været. Nå ligger Fillip å sover og jeg skal ta det helt med ro resten av kvelden.
CARPE DIEM.

En mors bekjennelse.

18
    23.05.2013 // 09:27 // Blogg

Hei igjen godt folk:)

Det er en indre kjærlighet som kun kan oppleves av dem som er så privilegert og få oppleve den. Kjærligheten er rå, endeløs og kunnskapsrik. Den starter ikke i små doser for å bygge seg opp. Den smeller hardt, varmt og redselsfullt inn i hjertet, og fortsetter å gro deretter. Det er en herlig, fantastisk, rik og skummel opplevelse. Den er unik. Ingen kommer over, ingen kommer på lik linje, den står alene. Trygt og godt alene. Kjærligheten til barnet du har skapt. Endeløs føler jeg er riktig ord. Endeløs kjærlighet. Hver eneste dag opplever jeg at min kjærlighet vokser, selv når jeg trur det ikke går an. Jeg får se sønnen min vokse opp, utforske, lære, feile å skape. Hver eneste dag med han er en gave, en gave jeg absolutt ikke tar for gitt. Dem som velger å gjøre det mangler en god del i sjela si for å si det mildt.

Fillip Emilian er nå blitt 14 mnd, veier litt over 10 kg og har 3 tannebisser. Han kan si mat, tørst, godt, se, mamma, pappa, hei, hade. Til og med elsker deg har han prøvd seg på noen ganger, ikke så rart når han hører det utallige ganger om dagen.. Han kan klatre ned fra sofaen, gå, ta meg i hånden å vise meg hvor han vil, spise selv, peke, klappe, beveglsene til lillepetteredderkopp, borte bø, hjelpe til med å kle på seg, drikke selv, spille på munnen, gi slengkyss, danse, riste på hodet og m/m. Han er i full utvikling i ræser fart. Hver dag ser jeg på han å ser at lille babyen min blir større og større. Like forbauset blir jeg hver gang det synker inn at han er en liten gutt blitt. Han er en sjenerøs liten mann, han skal dele alt han har og gir masse kos og kyss. Han viser oss tydelig hva han vil med bevegelser, språk og å vise veien. Vi kan sitte på gulvet å leke, så kommer han med en bok å setter seg i fanget mitt. 2 minutter senere er han lei, tar meg i hånden å fører meg bort dit han vil vi skal leke eller utforske. Han er en snill, livsglad, morsom gutt. En skikkelig skøyer er han blitt. Han kan også hoppe i sengen, nekte å sove, stå opp kl 05, kaste ball i hode på meg, klore og klaske. Han er raus;) Hver natt når jeg legger meg (muuuuse stille ned i sengen min for at han ikke skal våkne. Kan ofte bruke minutter på og ta på meg dyna så den ikke skal knittre sånn. Fryser ofte!!) så holder jeg pusten for å høre at han puster. Når jeg hører det eller en bevegelse så kan jeg sove trygt. Det er både herlig og veldig skummelt og ha barn. Livet er sårbart og alt kan skje. Derfor velger jeg å utnytte det til det maksimale, så godt jeg får gjort det. Veldig ofte føler man at man ikke strekker til. Jeg vet jeg er en god mamma. Jeg er morsom, leken, er med, omsorgsfull, steller, koser og veileder. Jeg vier hele dagen min til han. Men likevel kommer dagene hvor man legger seg å føler man kanskje kunne gjort mer. Det er vell sånn alle har det en gang i blandt. Fillip Emilian er er glad, smilendes trygg gutt, så noe riktig må man jo ha gjort:) Jeg kan ofte sitte å se på han leke, utforske, teste å prøve. Jeg kan nesten falle litt bort.. Han er fasinerende å se på. For ikke å snakke om vakker. PERFEKT! Dette har jeg vært med på å skape, han er min. Fantastisk følelse. I dag sov han natten gjennom, men bestemte at dagen skulle starte 06. Jeg la han opp i sengen min så kanskje han ville sove litt til. Jeg fikk mye kos, noen klask, noen skarpe tånegler trøkt inn i magen mens han koset med tærne sine, og så var det nok latskap. Opp og hopp i sengen, leke, le, babble. Herlige morgenstunder i sengen, de er dyrebare. Sjefen ville leke, da var det bare å stå opp, skifte bleie, lage frokost å leke litt før stell. Åssen var livet uten? Spiller ingen rolle.. Det er dette som betyr noe, det er dette som er livet. Nå sover han trygt i vogna si ute på verandaen, mens jeg sitter på stolen ved siden av å skriver. Kom på at jeg har glemt kaffekoppen inne, så da får den sin første tur inn i Microen straks (minimum 4 turer pr kopp...) Så nå skal jeg kose meg med strålet varm drikke før gullet våkner og mommo kommer på besøk.

Ønsker alle en super dag! Carpe Diem:)

Vil du si noe om En mors bekjennelse.?

Tunge minner..

8
    09.05.2013 // 23:36 // Blogg

God kveld til deg.

Nå ligger jeg i sofaen, straks klar for å legge denne dagen bak meg. Dagen i dag har vært grå, men veldig fin. Jeg har vært på hyggelig besøk hos pappa med familie, å kosa meg hjemme med vakre sønnen min. Til middag ble jeg inspirert til å lage grønnsakssuppe med kylling og ris oppi. Smakte nydelig. Jeg har for vane å overdrive matlagingen, så endte opp med suppe til en familie på 15. Jaja, fryser den ned å tiner opp ved en annen anledning. Jeg har sitti litt på nettet å trykket meg rundt i den store "verden". Jeg kom over en kjempe fin dansefilm, i skygger, som rørte noe ved meg. Jeg ble sittendes å tenke tilbake, tilbake på da begravelsen til min førstefødte sønn fant sted.. Som oftes tenker jeg på han med "tomme følelser", av den enkle grunn at jeg distanserer meg fra de smertefulle følelsene. Det er en måte for meg å gå videre på. Det er ikke alltid den tøffe fasaden holdes tett, og med små sprekker, sprekker det fort, og de indre følelsene får herje fritt til jeg får lappet meg sammen. Det er både vondt, og godt (når det går over). Nå kjenner jeg at plutselig er jeg klar for å grave litt ned i fasaden igjen, å kjenne på litt mer av den tåkete, smertefulle opplevelsen. Den siste tiden har jeg klart å hente frem minner, jobbe med dem, å føle det er ok etterpå. Jeg klarer faktisk å føle..

Begravelsen var tøff, den kom alt for fort. Det var mye planlegging å jobb, som var utrolig vanskelig å gjennomføre av den såre grunn, den var ment for han. Min sønn. Umenneskelig å planlegge begravelsen til barnet sitt. Det var for faen ikke det jeg ville planlegge!!! Jeg ville planlegge dåp, hverdagens klær, barselgrupper, babysang. Jeg ville bruke dagene på å bli kjent med gutten min utenfor magen. ENDELIG skulle jeg jo få kose på skatten jeg stolt bærte frem til denne fine verden. Istedenfor var skjebnen en helt annen. Dagen kom, dagen jeg skulle få lov til å se han igjen. Hadde ikke sett han siden vi måtte reise fra sykehuset, uten han. Sette oss i bilen, med tomt barnesete. På det tidspunktet var jeg så ruset på sorg, at jeg så frem til å se min vakre sønn igjen, selv om det var i kirken. Virkeligheten var ikke til stede hos meg på den tiden. Jeg husker jeg stod opp, kledde på meg klærne jeg hadde kjøpt nytt for den anledningen. Jeg måtte være fin for sønnen min. Vi kjørte opp til kirken, luften gikk ut av meg, men det var allerede blitt en vane. Selv om han ikke hadde vært borte over 2 uker engang, så føltes det ut som en evighet, samtidig som det føltes ut som alt skjedde i går. Vi gikk inn i kirken, ikke mange hadde kommet. Jeg begynte å organisere, måtte ha noe å gjøre. Den lille hvite kisten med den reiseklare nydelige lille sønnen min øverst i kirken skremte meg. Alt i meg ville ikke være i det rommet, samtidig som det var det eneste stedet jeg ville være. Sammen med han. Jeg husker jeg strøk på han, koste med han, snakket med han. Jeg ville så veldig ta han opp, holde han hardt inntil meg å fortelle at alt ville bli bra. At dette kun var en tradisjon, og at vi egentlig ikke ville legge han ned i den kalde våte jorden. Jeg husker jeg ville ta han i armene mine å vugge han, synge sanger jeg hadde øvd inn for å roe han når han ville være lei seg å gråte. Han var så vakker der han lå, i dressen pappaen hans hadde kjøpt for at han skulle bruke den i dåpen sin. Istedenfor måtte den bli tatt i bruk med en gang. Kirken ble fylt opp av familie og venner. Det var hyggelig at så mange valgte å komme for å si sitt første hallo og siste adjø. Seremonien var veldig fin. Det ble holdt taler, mamma sang og vi viste minnefilmen vi lagde. Det var den eneste måten vi kunne vise han frem til alle som ble frarøvet muligheten. Vi gikk alle samlet i en lang rekke, med Liam Sebastian fremst i kisten sin, på vei ut til gravplassen. Her husker jeg ingenting. Ingenting som henger sammen i alle fall. Jeg jeg husker jeg var redd dem skulle miste kisten når dem senket den ned. Jeg så for meg alt i hodet åssen det ville gå om det skjedde.. Det eneste jeg husker var at hele kroppen min slo seg av. Nå var kisten senket ned. Plutselig står folk i rekke foran meg og barnefar, de klemmer oss på tur å orden, kommer med små ord å tunge øyne. Husker en sa til meg at "det er lov å gråte", husker ikke hva jeg svarte, men jeg klarte ikke få frem noe som helst. Folk har senere beskrevet blikket mitt som truendes å tomt. Jeg hadde rett å slett slått meg av. Noe jeg fremdeles gjør i mange situasjoner hvor minnene dukker opp. Det var en grusom dag.

Nå reiser jeg til graven en gang i blant, ikke like ofte som før, hvor jeg var der hver dag, gjerne hele dagen. Jeg kunne sitte der i timesvis å stirre på graven. Tom, apatisk å undrendes. Nå er følelsene annerledes, det er klart det er vondt fremdeles. Jeg slår meg som regel litt av når jeg er der, vil ikke la det være en realitet at han ligger under den vakre englesteinen. Men det gir meg samtidig en varme, en indre ro, ett avsluttet kapittel. Der i alle fall. Det vil være en plass som for alltid vil være hjerteplassen min. En plass jeg aldri vil klare å åpne meg helt, en plass jeg alltid reiser litt bort ifra. En plass som aldri skulle vært for han, så tidlig, så urettferdig.

Det går ikke en eneste dag forbi uten at jeg ikke tenker på han. Han er alltid med meg, i gode og vonde minner.

Liam Sebastian, mammas diamant <3

Vil du si noe om Tunge minner..?

SMÅ GLEDER ER DE STØRSTE!

8
    26.04.2013 // 20:24 // Blogg

HEI ALLE SAMMEN!

Da er den her igjen, slutten av uka som har sust forbi. I dag har vi vært på besøk hos en venninne å kosa oss med godt selskap. Gutta har lekt godt sammen. Er så morsomt å se hvordan dem utvikler seg, og hvor trygge dem er blitt på hverandre. Fillip Emilian er en skikkelig kose gutt, en voldsom kosegutt. Så hans stryking kan fort forveksles med klasking å gjøre litt vondt. Prøver å lære han at han skal ta det liiiitt mer med ro, men ikke alltid han klarer å styre seg. Lille kompissen hans satt og tok alt imot uten en mine. Hehe, de er morsomme de små. Da vi kom hjem i 16.30 tiden tenkte jeg at Fillip skulle få male litt. Tenkte med meg selv at dette var en fin og rolig kveldsaktivitet før kvelden. Ikke akkurat, så feil kan man ta. Han fikk litt for mye maling på fingrene og ble helt fra seg. Han syntes det var grusomt rett og slett. Han er blitt så forfengelig altså. Han har begynt å strekke ut hånda når han ser han har fått en flekk på den, så mor må tørke vekk. Katastrofe ble det da malingen ikke ville bort. Jeg dyppa henda mine i maling selv å malte å klasket på papiret, til ingen nytte. Dette var for dramatisk for han. Da jeg skulle løfte han opp av stolen, med henda fulle av maling ble det enda verre. Tenk at jeg skittnet han sånn til... Fylte opp badebaljen med masse skum, og vips, fryd i leiern. Hyl og tårer ble erstattet med plask og gledeshyl. Merksnodige lille mennesket mitt som jeg er så uendelig glad i. Det er en herlig følelse å se han utvikle seg og å oppfatte han som det mennesket han utvikler seg til og bli. Mammalykke er den beste lykke.

I morgen skal jeg ut å feire bursdagen til venninne, det blir hyggelig. Bortsett fra at jeg har pent lite og ha på meg skal jeg nok klare å stæsje meg fin og fjong. Jeg feiret min egen bursdag forrige helg, så føler jeg er skikkelig ram som drar ut 2 helger på rad. det er mange år siden sist. Det blir lenge til nestegang føler jeg. Fillip skal være hos min storesøster i morgen. Trur de kommer til å kose seg maksimalt, så er ikke redd for det. Det er kun mammahjertet som føler det stikker litt. Selv om jeg ikke har vondt av å møte venner, kose meg på voksent vis med litt i glasset. Blir sikkert kjempe hyggelig. Gleder meg.

I kveld skal jeg bare slappe av, har blitt servert deilig middag å tekte jeg skulle bruke kreativiteten min på å lage noen kule gaver til noen her og der.

Ønsker dere alle en super kveld videre.

Vil du si noe om SMÅ GLEDER ER DE STØRSTE!?

Lille mister klare selv;)

6
    24.04.2013 // 20:47 // Blogg

Snøen har forsvunnet, det ligger kun igjen smått med is langs elven. Solen har vært generøs de siste dagene å glimtet til. Enda mer generøs har vinden vært. Hele 12 varmegrader har vi hatt her hvor jeg bor, ikke en eneste dag har det føltes ut som mer enn 2.. Men skal ikke klage, så lenge solen står med vinden er det helt kurant. Det gjør noe med humøret når været er godt, på lik linje som når det er mørk og trist. Jeg kjenner at kropp og sinn våkner mye mer til liv når hverdagen blir lysere. Når det er grått forvandles jeg til en filosof som jakter på livets mange gåter. Med en god dose ironi, humor og raptusser kommer jeg meg helskinnet gjennom år for år, med ustabilt vær. Jeg har alltid interessert meg for skapelsen av denne verden. Syntes det er fantastisk at ingen vet hvordan alt oppsto. Det gjør at jeg trur det er mer. Med alt av teknologier, vitenskap og kloke, lekne hoder, er det ingen som har klart å løse gåten. Håper ingen gjør det heller.. Da må jeg finne meg en ny interesse.

Får vell komme med noen oppdateringer om min vakreste lille herremann Fillip Emilian. Han har på 6mnd endelig sovet natten gjennom 2 ganger de par siste dagene. Vet ikke om det kommer av at hans første tann har kommet, eller fordi han bare har hatt behov for litt natterskos. Bleiene har fylt seg opp igjen i dag, så regner med tann Nr 2-3 er på vei å nettene blir lange og såre igjen. Det skal ikke være lett og få sine første tenner når man er blitt 13 mnd. Han har tatt sine førte skritt, ganske mange, trur til og med han går litt skal jeg være ærlig. Selv om han fremdeles stort sett holder seg inntil stødige gjenstander han kan støtte seg mot. Helt ok, vær gjerne lille babyen til mamma litt til. Selv om jeg er stolt som en sprengt ku av alle hans utvikliner, er det sårt at han aldri mer vil være lille hjelpeløse babyen min mer (i praksis). Han har begynt å komme med mange nye ord, peker å sier hva han ser (både med forstående ord og herlig Fillip Emilian språk), han danser så fort han hører musikk, gir ut koser og kyss mange ganger utløpet av dagen, skal vise meg hvor han gjemmer ballene sine, leker gjemsel og har'n å spiser helt selv. Han er en skikkelig bestemt, sta, leken og morsom skøyer. Han har til og med kommet i trass allerede. Her om dagen var vi på senteret, stolt som en sau holdt han i vogna å trilla den selv. Mor og far gikk ved siden av å klappet og lo mens det lille mennesket vårt trillet vognen han før lå som en liten knirkendes ball i for få (en del) mnd siden. En fin stund. Men... Så måtte vi inn på en butikk med masse knuselige gjenstander, og da må jeg si at jeg stolte ikke på at rallyføreren av vogna hadde såpass kontroll at ingenting ville koste oss unødvendige penger. Så jeg tok vognen å trillet inn i butikken selv. Ja jøss, det var ikke greit for å si det mildt. Han kastet seg bakover som ungen fra extersisten, la seg på gulvet å hyyylgråt. Hæ? Hva skjedde nå? Hvor ble av idyllen vi nettop hadde? Jeg satte meg ned å prøvde å si at det er ikke alltid det passer seg å trille vogn selv i butikker. Merkelig nok skjønte han ikke ett kvekk av hva jeg fortalte å hylte videre. Da var det bare å løfte opp gutten, som hang i spenn i armene mine, gå ut av butikken, og la han få trille videre. Vips, idyll igjen. Så detta, detta er sønn av mor det tenker jeg. Jeg spurte vell om "åffår det'a?!" til jeg var 16 (egentlig fortsatt...) hver gang jeg fikk en beskjed. Men det var en morsom opplevelse, hans lille verden ble total katastrofe, han skulle jo gjøre som mamma å trille vogn. Gleder meg til resten som ligger på lur å ulmer i den herlige, deilige, sjarmerendes lille kroppen:)

Jeg ønsker dere alle en fin dag/kveld/natt å håper livet smiler.
Carpe Diem!

Vil du si noe om Lille mister klare selv;)?

Lillegutt ligger i vognen sin å sover, meningen var at han skulle legge seg i 11 tiden, men stuptrøtt som han var sovnet han for noen minutter siden. Tenkte jeg skulle benytte tiden til å skrive ett aldri så lite innlegg til dere, mens jeg supper i meg kaffe som allerede er varmet opp i microen 4 ganger. Her har den siste tiden bestått av bursdagsfeiringer, både for Fillip og for meg. Fillip hadde en koselig barnebursdag og familiebursdag. Det er utrolig hvor mange som får plass i en liten leilighet. Det er noe som heter der det er hjerterom er det husrom, og det har vi masse av i denne familien. Han storkoste seg med oppmerksomhet (litt skummelt til tider), kake, frukt og fine gaver. I går feiret jeg min egen voksenbursdag, med kaffe og kaker, herlig familie og mange fine gaver. Jeg fikk fotoprinter med alt av tilbehør, parfyme, øyenskygger, sminkekoster, mange rålekre gensere, solbriller, ansiktskrem, penger, betalt tlf regning (ypperlig), hårprodukt, skåler, kameraveske osv. Overveldet. Ikke så dumt å fylle 24. Neste helg skal jeg feire dagen med gode gamle venner. Nye som gamle. En kjempe fin mulighet til å samle kjentfolk for en fest å samvær. Har leid øvre etg på ett lokal borti gata her som vi skal boltre oss på. Kjenner jeg gleder meg til en skikkelig fest, dagen derpå derrimot er ikke så høyt etterlengtet. Får satse på at formen er på min side. Ikke alltid like gøy å stå med skallebank å vaske leilighet.

Ellers så koser vi oss med venner, familie og barnelek. Vi går i åpen bhg 2 ganger i uka hvor Fillip stortrives. Mange flotte barn og foreldre. Det er snakk om at kommunen ikke vil støtte barnehagen lenger så mulig den blir lagt ned. Vi snakket sist gang om at vi skulle skrive ett leser innlegg til romerikesblad for å sette fokus på saken. Kommunen er ikke intr i å komme på besøk engang for og ta seg en titt. Det er ett supert tilltak for oss som går hjemme med barna. Der får de leke med mange andre barn, fra forskjellige kulturer. Der får de en kjempe trygg innkjøring til ordinær barnehage, uten oss foreldrene. Nå kan de bli trygge med oss rundt til enhver tid. Det er små aktiviteter i form av å male og perle, mange lekerom med masse leker for store og små, felles spisestund og sangstund med lærdom. Vi er alt fra 10-30 stk som er innom, så det er klart det blir brukt. Vil være kjempe trist om Kommunen slår igjennom å legger ned barnehagen vår uten så mye som og ta seg en titt engang. Vi skal i allefall gjøre det vi kan for å vise at vi trenger den for barna våre.

I dag skal jeg møte en venninne med sønnen hennes å være ute i det grå kjedelige været for å farge det litt opp. Vi har hatt strålende sol, til og med litt varmt i noen uker, men de siste dagene har solen valgt å lyse over andre plasser. Det stopper ikke en uteglad sjel. Så i dag skal jeg pakke med kakerester fra gårsdagen, trakte kaffe og ha på termos å tussle opp til graven til min førstefødte for å rydde vekk litt blomster som sikkert har lagt seg ned pga været. Deilig å bevege litt på seg (hvertfall etter så mange feiringer med sinnsyke kaker), og å varme hjertet mitt opp med å tilbringe litt tid i englehagen sammen med godt selskap.

I kveld skal jeg bruke tiden på å printe ut masse bilder å utøve kreativ kunst.
Ønsker dere alle en super søndag.
CARPE DIEM!




Hverdagens festligheter!

8
    21.03.2013 // 21:25 // Blogg

Hallo alle sammen:)

I dag har jeg fått gjort litt av hvert. Jeg har fått handlet inn nesten alt til Fillip Emilian sin bursdagsfeiring på lørdag, vært på senteret med en venninne og sønnen hennes, spist deilig lunsj på Peppes, fått meg fadderbarn fra Zimbabwe og prøvd (PRØVD) å klippe håret til Fillip Emilian. Han har ikke helt hatt dagen med seg i dag, så å sette seg i frisør stolen var så langt fra aktuelt som det går an og få blitt. Derfor bestilte vi en ny time i morgen tidlig, så håper jeg det går bedre da. Vi har, som alltid, kost oss masse med lek og morro her hjemme før kvelden kom. LilleFille var kjempe trøtt å sovnet sånn ca akkurat kl 18.00. Krysser fingrene for at han får en god natt med søvn å våkner uthvilt med godt mot i morgen. I morgen blir en hektisk dag, vi må ut av døren tidlig for å komme oss på Nav for å fylle ut noen papirer, deretter er det rett til frisøren for å klippe av noen fjoner på det vakre hodet til Fillip Emilian. Etterpå skal vi hjem å bake mange kaker til familiebursdagen på lørdag. Det er så hyggelig å stelle i stand selskaper for han altså, det koster, men er veldig hyggelig. Jeg tenkte jeg skal bake sjokoladekake, brownies muffins og marsipankake. Håper det går bra, og at det ikke bare smaker godt, men ser godt ut også.

Det er utrolig, lille vennen min er blitt 1 år alt. Hvor har denne tiden blitt av? Jo eldre vi blir, jo fortere går livet. Årene suser forbi uten at vi tar skikkelig tak i dem. Dette året har jeg nyti, på alle måter. Det har vært ett rikt år med masse glede, masse lærdom, mange opplevelser, mange lekser og mye nytt. Det har vært det beste året i mitt liv. Fillip Emilian er livslyset mitt. Han kom inn i livet mitt, inn i magen min, på ett tidspunkt hvor alt var mørkt. Han ble min grunn til å fortsette, han er fremdeles den grunnen. Jeg kunne aldri ha gjort noe for å skade han, noe som satte han i fare. Jeg kunne aldri ha levd livet mitt på noen annen måte enn å gi han det beste han fortjener. Jeg blir så veldig frustrert over dem som ikke setter barna sine først. Det er dessverre mange av dem.. Fillip Emilian er mitt alt, mitt liv, ja rett og slett, livet mitt. Enkelt, godt og greit. Og det fortjener han, ikke noe mindre, kun det beste.

Jeg kommer innom med bilder av kakebakst i morgen eller iløpet av helgen. Kos dere masse, ta vare på livet dere lever, å lev!

Carpe Diem ?

Vil du si noe om Hverdagens festligheter!?

Fillip Emilian er 1 år!

13

 

I går fylte min lille gutt 1 år og den store dagen feiret vi med barnebursdag. Vi hadde 6 babyer og 6 frøkner på besøk her fra rundt 12 til 14.30. Det var veldig hyggelig å stelle istand til hans første bursdag (bortsett fra fødselen). Vi pyntet med ballonger, bakte langpanne sjokoladekake, hadde party hatter og "godteposer" til barna. Filllip syntes det ble litt slitsomt med så mye folk hjemme hos seg selv så han sovnet rundt 13.00, å sov til nesten alle barn og foreldre hadde gått. Regner med han hadde det like hyggelig i drømmeland som i bursdagen som foregikk på stua. Senere på dagen kom litt av familien på besøk for og få ett glimt av selveste 1åringen. Både hans mommo, 2 av tantene hans og 1 av onklene. Det var hyggelig. Da alle barna koste seg med bursdagskake lå lille bursdagsgutt å gnagde på en lyseblå sky kanskje? Men da han våknet fikk han smake på skikkelig nydelig sjokoladekake for første gang. Da var det bare å kle av han vest å skjorte så han kunne få grise så mye han ville. Det gjorde han ikke.. Jeg har aldri sett en baby så konsentrert og rolig når de blir servert kake. Har jo sett bilder overalt av bursdagsbarn med bursdagskake, i full iver. Detta skulle nytes for å si det sånn. Han brukte ganske god tid på å nyte før han dro frem smilet, å gjett om det kom smil. Lille sjarmøren vår. Så dagen i går vil jeg kalle en sukse, bortsett fra at den lille luringen sov gjennom selskapet sitt. Han fikk masse fint, både klær, vogn, vognpose, tøffelsokker, bøtte med leker, vogn tilbehør og leketelt. Vi gleder oss masse til lørdagen hvor vi skal feire han med den nermeste familien her hjemme. Veldig koselig altså.

Tenkte jeg skulle oppdatere litt mer i dag, men kom til å se på videointervjuet som VG gjorde av oss kort tid etter Liam Sebastian døde ifra oss, å kjenner at blogglysten ikke er så tilstedeværende akkurat nå. Jeg skal se om jeg får kommet innom igjen i morgen å lire fra meg noen detaljer. Ønsker alle en fortsatt fin kveld der ute. Slenger med noen herlige frosne øyeblikk fra Fillip Emilian sin 1års dag.



CARPE DIEM !

Vil du si noe om Fillip Emilian er 1 år!?

Små føtter setter spor

13
    09.03.2013 // 21:30 // Blogg

Da har kveldsroen senket seg og huset er stille. Det eneste som høres er klokkeslagene fra den store klokken på veggen. Tikk takk tikk takk. Når stillheten åpner seg gir det rom for tankespinn. På godt og vondt. Ofte holder jeg meg i aktivitet med ett eller annet som gjør at jeg slipper å tenke dypt. I dag har jeg kjent på kroppen at vi er delt to. Den ene delen vil rive meg ned mens den andre delen er sta som esel å driver meg fremover. Eselet stoppet opp for å hvile? Ga seg? Ble sliten? Pøh! Så her sitter jeg, i mørket, alene å tenker. Tenker på det som skulle vært, på det som har vært. Tenker på gode minner, på dyrebare minner, på vonde minner og grusomme. Det har vært litt av ett liv. Av alle tragedier som har funnet meg, var det 1 som satte meg ut av spill. Ett spill jeg aldri vinner. Jeg tapte, på værst tenkelig måte. Jeg mistet lille gutten min før jeg fikk muligheten til å bli ordentlig kjent med han. Nå ligger han i jorden, under gravsteinen med navnet hans på. "Vår lille diamant, Liam Sebastian Pettersborg Grimsmo". Alene. Uten familien sin, uten meg, kald, frossen og stille. Eller? Nei! Han er i himmelparadiset sammen med alle andre englebarna å leker. Sammen med bestefar å utøver kunst og ståhei. Hans deilige mye babykropp er varm og god, myk og frisk. Dekt med myk hvit deilig bamsedress, slik som han fikk på seg på sykehuset. Englevingene hans er lette som fjer, sterke og loddne. Han har det bra nå. Det er i allefall det jeg overbeviser meg selv om. Eller er det en realitet uten overtro? Er realiteten så stygg? Ligger han alene? Er han borte for alltid? Vil vi aldri sees igjen? Er alle tegnene innbilning? Er det sånn som nå det alltid vil være, uten han?

Min andrefødte, Fillip Emilian fyller straks 1 år. 19 mars er den store dagen. 1 år og 1 mnd er det mellom mine 2 flotte sønner. Det blir en gledes dag. Det blir herlig å feire bursdagen med bursdagsbarnet tilstede. Er helt utrolig at lille gutten min allerede er 1 år snart. Hvor har tiden blitt av? Å gjett om vi har nyti reisen. Men så fort a gitt? Føler ikke jeg rekker å henge med i det hele tatt. Plutselig rullet han, så dro han seg, så krabber han, så står han selv, drar seg opp overalt, kommer med fler og fler ord. Hva skjedde med babytiden? Det er helt sant, den flyr avsted. Vi skal feire dagen 23 med familie, det blir hyggelig. På selve dagen feirer vi en liten runde da også med venninner og babyer. Regner ikke med at 2 årsdagen er langt unna heller, er bare å pakke kofferten egentlig for denne gutten har det travelt. STOPP tiden! Jaja er bare å peise på så han får seg småsøsken, og vi får babytiden tilbake.

Sorg og glede hånd i hånd. Priser meg lykkelig over de vakre guttene mine. Skulle ønske realiteten ikke var så brutal <3

Vil du si noe om Små føtter setter spor?

Hjertevarme!!

10
    22.02.2013 // 22:52 // Blogg

Dagen i dag har vært helt super. Fillip Emilian som for første gang i sitt liv har vært skikkelig syk er nå endelig på bedringens vei. Han har vært kjempe forskjøla siden søndag, med 3 netter hvor søvnen har vært mindre en minimal, feber, slimhoste og tett nese. Det har gått 6 pakker kleenex, hostesaft, paracet, nesesuger og saltvannsdråper. Hatt en unge som har vært veldig lei seg, ekstremt slapp og kosen. Det ENESTE positive med sykdom er hvor utrolig kosete barn blir. Det har vært helt forferdelig å se han slik. Har ofte hatt lyst til å hylgråte fordi jeg har syntes så synd på han, og følt meg så slem da jeg har måttet pusse nesen hans som han overhode ikke har vært frivillig med på. Lille gutten min som alltid er glad, smilendes og lattermild har sett på meg med døsne øyne, sovnet og våknet om hverandre og vært helt slapp. Den lille kroppen som alltid har vært sterk og solid, har hengt i armene mine. Nei!! Det har vært tøffe dager for han, og for mammahjertet. Men i dag, i dag har han vært med igjen, nesten helt uten stemme. Baby med hes stemme er veldig sjarmerendes altså, hehe. I dag har vi lukket opp og igjen dører og skap, vi har gått masse rundt i leiligheten (endelig hadde han krefter til å spasere sine små stolte skritt rundt omkring som han elsker), vi har kasta ball, lekt med krokodillen hans og kjørt gåbilen hans. Han har til og med spist godt med mat igjen. Dagen har gått til lek og kos, rydding av leiligheten og koselig besøk av min kjære søster. Energirik dag med andre ord, slik vi liker det.

Jeg vil benytte anledningen til å skryte. Skryte av det mest verdifulle jeg har her på jorden. Det har seg nemlig slik at min sønn, min sønn han er PERFEKT! Han finnes ikke annet enn utrolig vakker. Han er så vakker at jeg sliter med og ikke mose han i stykker. Jeg får til og med lyst til å bite litt i han til tider. Han må jo smake utrolig godt..? Fillip Emilian er nå blitt hele 11 mnd, og det har vært ett snaut år med ren glede hele veien. Det sies at når man skryter av mammatilværelsen og sier den er rosenrød, så juger man. Ja da juger jeg mye. For min rolle som mamma, den er himmelsk. Jeg står opp hver dag å gleder meg, gleder meg over gullet mitt. Det er klart det har vært dager hvor jeg egentlig kunne tenkt meg å sove mer, ligge lenge på sofaen, samle litt krefter. Men de tankene forsvinner på så kort tid at jeg ikke merker dem har satt seg. For med kun ett aldri så lite blikk inn i de skjønneste mørkeblå øynene til Fillip, så er det glemt. Han utvikler seg så fort, har allerede lært seg mange ord og lært seg og bli forstått. Eller vi har lært å forstå han. Han er en bestemt liten gutt. Blir han frustrert tar han den ene hånden opp i været å rister for å demonstrere(haha)! Han vet hva han vil, når han vil, og hvordan han vil ha det. Samtidig så er han verdens mest tålmodige. Han er snill, morsom og behagelig. Han er en rakker, en rakett og en sjenerøs liten gutt. Han er, som jeg skrev i stad, perfekt! Jeg gleder meg til å følge veien hans videre, lære han å kjenne bedre, se å oppfatte det lille mennesket mitt som tar form. At han har ligget i min mage, at jeg har vært med på å skape han, ja det er som de sier, ett mirakel. Nå ser jeg han på babymonitoren og blir om mulig, enda mer forelsket i han. Så utrolig fredfull og vakker der han ligger med sine myke bollekinn og rufsete hår. Jeg har veldig ofte lyst til og ta han opp av sengen, kun for å kose, kjenne varmen, kjenne pusten og kjenne kjærligheten bruse over. Det har hendt noen ganger for og si det sånn. Alle foreldre syntes sine barn er det vakreste på jorden, og gjett om jeg forstår det. Vi bruker hele dagen på dem, de gir oss hele sin dag. Muligheten for å falle pladask gang på gang på gang får vi mange ganger i timen. Og det skjer. Jeg er stormforelsket!! Fillip Emilian er en skikkelig mammagutt, samtidig som han er raus med andre. Han krabber og drar seg til meg så ofte han kan, han kommer til meg å legger ansiktet på kneet mitt, på ryggen min og i ansiktet mitt for å kose. Jeg blir varm langt inn i sjela. Han skal la meg få smake på alt han har, om det er maten hans, ballen hans eller stekespaden sin så skal mamma få se å smake på. Litt seg selv, litt mamma, seg selv, så mamma. Det deiligste i verden er når jeg vugger han i armene mine. Ja jeg gjør det fortsatt. Noen sier til meg at det er dumt, men hvorfor det? Det er koselig. Fillip Emilian sovner fint selv også han, men jeg vugger han gjerne om han ikke er for trøtt. Jeg kan kjenne at armene blir tunge og vonde fordi lillegutt ikke lenger er så lett, men tviholder han fast for å se de store forventningsfulle øynene hans stirre inn i mine mens han sakte, trygt og lunt sovner inn i mine øyne og armer. Hva er feil med det om jeg tør spørre?;) Det er en stor gave å være mamma, og pakker får vi servert hele veien. Det er opp til hver enkelt om de skal rives opp eller åpnes forsiktig å nytes. Livet er ikke en selvfølge, ingen garantier for at vi lever til vi blir gamle, så hvorfor ikke nyte? Jeg er så stolt! Så uendelig stolt over min lille sønn, som vokser seg større og utvikler seg mer og mer for hver eneste dag som går. De perfekte små nyskjerrige øynene, den fine lille trutemunnen, den milde haken, den lubbne kroppen, den tøffe og myke personligheten, de herlige bevegelsen, den store kjærligheten, alt han er, har vært og skal bli, jeg elsker han høyere enn alt!

Min perfekte lille sønn.

Vil du si noe om Hjertevarme!!?
hits