Hun kostet 300.000 å leke med...

Nå er vi mange som reagerer, og det er så bra! Vi må reagere! Skal ett rettssystem få være den som stopper grensen, alltid? Nei, det mener ikke jeg. Det er noe vi alle må være med på. Og det er flertallet enige i, at vi ikke kan stoppe å reagere nå. 

De 3 mennene som er anmeldt og siktet i voldtektssaken slapp unna med ett usselt erstatningskrav på 300.000 til offeret. De må betale i kr hva dem har gjort, men ikke fengsel. Hvor er medmenneskeligheten i det? For det første syntes jeg det er en latterlig liten sum å måtte betale for og ha gjort ett liv skittent. For ren, det vil hun aldri bli igjen. Hun vil alltid ha denne erfaringen med seg videre. Hun vil alltid få flash backs, hun vil alltid huske. Alltid være på vakt. Ja det koster dem 300.000 kr. Det er det hun verdt. For noe tull!

Det er vanskelig og anmelde en voldtekt. Nettop fordi det er noe av det mest ydmykende du kan bli utsatt for. Det er både skummelt, ekkelt og nedkrenkende. Det er ille, veldig ille og bli utsatt for en voldtekt. Og grunnet rettssystemet vi har her i Norge, så er det ikke alle som velger å anmelde. For ikke er det nok at man føler kroppen sin er skitten, men så skal man oppå det hele ikke bli trudd. Man skal rippe opp alt, om det i det hele tatt går til sak, for og mulig ikke bli trudd om man snakker sant. Eller kanskje få følelsen av at man var en grunn selv, til at det skjedde. 

Jeg forstår hvorfor mange ikke anmelder. Jeg gjorde det ikke. 

Etter en slik hendelse sitter man igjen med mange spørsmål, mange tanker. Som i alle negative situasjoner begynner karusellen i hodet å kjøre. Billetten man ufrivillig har måtte motta, sender deg på en karusell som spinner til du blir både uvel, kvalm og ikke minst redd. 

Spørsmålene som skyter mot karusellen er ofte:
 "Var det min feil? Gjorde jeg noe for at dette skjedde? Jeg stoppet det jo ikke? Jeg kunne ha stoppet det?! Vil noen tro på meg? Hva vil skje med meg nå? Orker jeg dette?"

Jeg syntes Andrea tar opp en viktig situasjon for oss nå. Hun er den som nå, som så mange andre før henne, velger å reise seg opp å kjempe tilbake. Gi tydelig signaler om at dette ikke er greit, at dette ikke kan gå ustraffet. Hun har kastet seg til ulvene, blottlagt sin historie, for å være en som forhåpentligvis lager en endring i systemet. For er det noe vi trenger på dette punktet så er det akkurat det. Voldtekt er en grusom, smålig og ussel handling. En handling hvor man går løs på ett menneske man vil kreve sin makt over. En handling som skjer i øyeblikket, men som blir med helt til graven. En handling som er svært ødeleggende for ett menneskeliv. Ødeleggende for en kropp. 

Jeg sier at kroppen blir skitten, for i mine øyne blir den det. Når noen krever kroppen til ett annet menneske uten samtykke, river den opp og ødelegger den.. Ja da blir kroppen din skitten. Dette har disse dyrene nå gjort, og de må betale 300.000kr for det. Det er det henne koster i systemet sine øyne. Det er det hendelsen koster å utføre. 

De må betale en regning for voldtekten. Ganske så sykt spør du meg!!

From dark hair to blonde hair

Jeg bestemte meg for at jeg ville legge det sorte håret mitt på hylla en periode, å prøve meg som lys igjen. Etter at kiloene begynte å renne av, følte jeg meg endelig vell igjen i klærne mine, så jeg ville prøve meg på noen andre forandringer også.



 

Jeg har i alle år eksperimentert med håret mitt og har vell hatt de aller fleste hårfrisyrer og ganske mange hårfarger. Jeg har alltid endt opp med å farge det sort til slutt, da jeg føler det er en farge som drar frem trekkene mine i ansiktet. Så ja, vi får se hvor lenge denne runden holder før håret går tilbake til sitt vante skinn, hehe. 

Jeg har sitti i frisørstolen i flere timer for og få dette resultatet som jeg ville ha. Jeg ville ha mange forskjellige kalde lyse striper, slik at håret så "rotete" blondt ut. Jeg avfarget håret hele 3 ganger, la en kald mørk bunnfarge, la folie striper med 4 forskjellige blonde nyanser, korrigerte det 4 ganger og klipte bort det aller værste nederst. Jeg har brukt Fudge sin silver shampoo flere ganger i uken for og få det kaldt, og holder fortsatt på med det. Jeg vasker håret kjapt med vanlig shampoo for å åpne håret, tørker det lett å påfører lilla shampoo i håret som en hårfarge å går med det en liten stund før jeg skylder ut, kurer med keratin og bruker balsam til slutt. Når jeg er ferdig i dusjen bruker jeg en krem med keratin og blander det med en nydelig olje som jeg påfører i håret når det er håndkletørt. 

Håret mitt finnes ikke påvirket eller skadet av denne behandlingen i det hele tatt. Så jeg har vært heldig da håret mitt er veldig sterkt. Men mye av grunnen er også fordi jeg bruker disse produktene i håret her hjemme, de er absolutt verdt pengene! Jeg trudde aldri at jeg, som bruker 2 min på å vaske håret, skulle bry meg om reiret på huet. Men jeg skjønner nå at det faktisk fungerer, og da er det litt ekstra morro å bruke de 15 minuttene i dusjen når jeg vet at håret mitt blir seende så sunt og fresh ut. 

Jeg legger ved noen bilder, så får dere se hvordan dette virvarret ble til. 













Etter 7 timer i stolen stoppet vi, slik at håret fikk hvile og hodebunnen ikke skulle få kjørt seg. Utrolig nok ble ikke håret mitt påvirket av denne behandlingen, og det skal den fantastiske frisøren ha takken for. Hun var veldig flink, og fulgte nøye med hele veien. Resultatet ble mer enn jeg kunne bedt om, og jeg gikk ut fra frisørsalongen ganske fornøyd. Mest fornøyd fordi jeg ikke ble seende ut som en gulrot, hehe. 

Etter 3 uker dro jeg tilbake for å korrigere fargen. Denne runden tok jeg håret fult av foliestriper i 2 forskjellige blonde nyanser, og korrigerte det med kald farge etterpå. Denne gangen gikk jeg også ut ganske fornøyd. Endelig funnet en frisørsalong som jeg føler kan jobben sin, og som hører på det kunden sier. Nå har jeg igjen en aller siste runde, som jeg tar om rundt en mnd. Så skal jeg se meg ferdig, og forhåpentligvis fornøyd. Noe jeg er sikker på at jeg blir.

Dette er bilder etter siste runde. Håret ble lysere, og kaldere. Jeg vasker med fremdeles med silver shampoo for å gjøre det enda kaldere til siste runde i frisørstolen. 





Hva syntes dere?

Utbrent og traff veggen

Jeg hadde i noen uker begynt å føle på at jeg var sliten. Litt mer sliten enn hva som føltes normalt. Men som vanlig tillot jeg meg ikke å kjenne på de følelsene som bruste seg opp i kroppen. Jeg pakken dem heller bort å satte en fot foran den andre å fortsatte fremover. 

Morten ble syk, alvorlig syk og vi ble innlagt på Ahus. Jeg var ikke forberedt på at vi skulle måtte bo der, og kroppen min reagerte kraftig på det. Jeg ble enda mer sliten, men satte meg selv bakerst i rekken. En mor setter alltid barna først. Morten ble tatt godt imot og fikk all den hjelp han trengte og det føltes befriende og godt. 

Flere netter lå jeg ved siden av Morten mens han sov å stirret i taket. Lot alle minner og følelser overta kroppen min litt for litt. Tittet opp i taket hvor etasjen lå, etasjen hvor Liam kjempet sine siste timer. Etasjen hvor jeg holdt han levende i armene mine for aller siste gang. Jeg ble mer og mer sliten. 

Morten måtte gjennom en liten operasjon, og 2 narkoser. Han taklet alt han måtte gjennom kjempe bra, og var mer eller mindre upåvirket så fort han var oppe på beina sine igjen. Han måtte gjennom flere prøvelser, og hadde mye vondt og var mye redd. Men han klarte seg alltid kjempe bra. Jeg er så stolt av den gutten der!

Å legge Morten i narkose, la han sovne i armene mine og legge han på bordet for å gå er helt unaturlig for meg. Spesielt der. La andre få tilgang til det kjæreste jeg har, når jeg ikke stoler på at dem vil gi han tilbake. En tanke som er reel, men som er bagasje og ikke nåtid. Likevell dro jeg den med meg hver gang, og tenkte hver gang at nå mister jeg han også. Jeg ble mer og mer sliten. 

Tankene ble mørke, og kroppen jobbet hardt for og ikke falle sammen. Jeg skjønte ikke hvor sliten jeg begynte å bli, da Morten stod i fokus. Og Fillip Emilian som var hjemme og ble en strikkball mellom barnehage, pappa, mamma og sykehus. Det var vanskelig og ikke kunne være mamma for begge guttene mine samtidig. 

Han ble bedre, og vi fikk endelig dra hjem for å være en familie igjen. Spise middager sammen, legge oss sammen og stå opp sammen. Slike vanlige hverdagslige ting som plutselig ble satt mer pris på. Likevel følte jeg meg tom. Nå hadde lufta gått ut og jeg ville bare sove. Masken som hadde satt seg stramt på, var på vei til å sprekke. Og det gjorde den til slutt. 


 

Jeg er ikke flink til å sette mine egne følelser i fokus og det fikk jeg straffen for nå. For første gang på lenge så traff jeg veggen. Ikke voldsomt, men nok til at jeg selv skjønte at jeg nå trengte litt tid. Trengte tid til å bygge meg sterk igjen. Tid til å innse at jeg ikke alltid må være så hard mot meg selv, men tillate meg å være menneskelig ovenfor mine egne følelser og tanker. 

Jeg er godt på vei opp igjen nå, og det føles veldig bra. Men har fortsatt en liten bit jeg må gjennom. Kjenner at jeg trenger litt tid på å krabbe opp. Men er det noe jeg vet er det at jeg kommer meg opp uansett, selv om det denne gangen krever litt flere trappetrinn. 

Ta vare på hverandre og ta vare på deg selv, carpe diem !

Skrevet ut av sykehuset

For litt over 1 mnd siden ble minstemann skrevet ut av sykehuset etter nesten 1 mnd med innleggelse pga bakterier som herjet kraftig i kroppen hans. En bakterie som er ren uflaks om man får den, en bakterie som er ren uflaks om den bosetter seg. I Morten sitt tilfelle satte den seg i ryggen hans, noe som gjorde at han hadde store smerter, og i flere tilfeller ikke klarte å gå fordi det gjorde så vondt. Det var en skummel måned, en måned med mange følelser i sving. Vi var på akutten ved Ahus, og derifra ble vi lagt inn på barne og ungdomsklinikken. Det var ikke denne mammaen forberedt på. Var ikke forberedt på å sove på det sykehuset. Var ikke forberedt på å sove i etg under der hvor min første skatt trakk sine siste åndedrag. Det var tøft, på så veldig mange måter. Jeg måtte svelge mange kameler, jeg måtte skyve mitt eget til side, samtidig som jeg var veldig klar på at våre erfaringer der ikke skulle få hindre minstemann i og få hjelp. 





Jeg har gode erfaringer fra sykehuset nå. Vi ble møtt av så veldig mange fine mennesker, mennesker som var ydmyk og ærlige med oss hele veien. Mennesker som jobbet med Morten på en måte hvor dem jobbet sammen med han og ikke bare med han. Han stortrivdes, og ble en liten maskott på avdelingen med sitt smittende humør og fantestreker. Selv med alle behandlinger han måtte gjennom, alle narkoser, alle stikk, så smilte han og takket pent for seg hver eneste gang. For en gutt altså, det skal han virkelig ha, han er helt rå. 

Etter nesten 1 mnd ble vi skrevet ut og fikk komme oss hjem med beskjed om medisiner i enda 1 mnd 4 ganger i døgnet. Den måneden er forbi, siste prøvene er tatt og gutten er endelig helt fri for bakteriene i kroppen sin. Det føles vanvittig bra! Men grunnet disse bakteriene så fikk han ett brudd i ryggen, noe som ikke vil være av stor betydning i livet hans, så lenge han holdes mer eller mindre en smule i ro de neste 6 mnd. Han kan leve som normalt, men visse ting må vi være forsiktige med slik at det ikke ryker mer, eller at han overbelaster ryggen å legger til seg en feilstilling. Det er ikke helt over enda, men nesten. Og vi er bare glade for at han er erklært frisk, og at han kan leke i barnehagen som normale barn på hans alder. Nå nyter vi hverdagen med fantestreker, vanlige rutiner og øyeblikk som settes i boka. 

 

God morgen der ute!

Hei igjen alle sammen. 

Nå er det lenge siden jeg har satt meg ned for å skrive, så tenkte jeg skulle bruke noen innlegg nå på å oppdatere litt om tiden som har gått. Litt for å slippe ett veldig langt innlegg, og litt for å dele det opp i epoker. Nå sitter jeg hjemme i stua, med tente lys og en kopp rykende kaffe. Litt musikk i bakgrunnen, regn ute, og helt alene. Morgningen starter med unger som kommer opp i senga, litt kvalitetstid og kos før man spretter opp og gjør morgenstell, kler på, lager matpakker og finner frem styrken til en ny hverdag. Kaos beskriver morgningene her, ikke på den negative måten, men kaos hvor alle flyr i hver sin vei. I dag hadde vi en kjempe fin start, og det føles godt på kroppen. Ingenting er bedre enn en fin start på dagen. 



I dag er det fredag og campingen står på vår "to do" list. Der er fristedet vårt, stedet hvor man senker skuldrene og slapper helt av. Stedet hvor ungene får vokse og utvikle seg på en helt annen måte enn her hjemme. Stedet hvor vogna er full av barn, hvor kaffen tas i en samtale utenfor med naboene og hvor håret får vaske seg i vasken. Camping, akkurat passe harry og passe koselig. Helt oss. Jeg skal i bursdag til en god venninne i helgen, så jeg blir hjemme denne runden. Da blir det litt meg tid, ikke bare mamma tid, kjenner det vil føles helt greit altså. 

Men da avslutter jeg her, har noen runder med innlegg til dere fremover, hvor jeg tar for meg en og en ting. Alt fra frisørbesøk, trening, til påkjørsel, til utskrivelse av sykehus og at jeg traff veggen. Hverdagen er heldigvis på god vei opp igjen, så da er motivasjonen til å skrive tilbake. 

Ha en super dag der ute, vi blogges ! 

Akutten og innleggelse

Hei igjen der ute!

Nå er det en liten stund siden jeg har vært innom her, så tenkte jeg skulle skrive litt fra meg å oppdatere dere lesere. Hvor snill er ikke jeg liksom, hehe. 

Akkurat nå er jeg hjemme og nyter litt alene tid. Morten Leander ligger på rommet sitt å sover duppen sin. Kjenner jeg han rett våkner han vell straks. For noen uker siden merket vi en endring på minstemann hvor han var mer søkende etter trøst, og ga uttrykk for at noe plagde han. Etterhvert som dagene gikk ble det værre. Han ble veldig slapp og kunne ligge mage mot mage oppå meg i flere timer i strekk. Den gutten som er født med propell på ryggen, har ikke mye tid til kos og hvile gjennom alle opplevelser og eventyr han finner og skal utforske. Nå var det plutselig som og ha en gutt på 20 mnd som oppførte seg som en liten nyfødt. Til slutt klarte han nesten ikke å gå.. Noe var galt! Vi dro til legen for og ta prøver, men fikk ikke svar. Vi dro på legevakten, og ble sendt til akutten. Flere tester ble tatt, og vi ble sendt hjem igjen med beskjed om at han skulle få smertestillende i 3 dager. Jeg klarte ikke å rive vekk den vonde magefølelsen av at det var noe mer, noe mer enn smertestillende i 3 dager. 2 dager etter var vi tilbake på akutten igjen. Jeg forklarte at smertestillende funket, men ikke mye. Og så fort dem var ute av kroppen hans var han helt lik. Gutten kunne nesten ikke gå, ville ligge på meg hele tiden, og var veldig slapp. 



Denne gangen satt vi fra 10 på morgningen til langt på kveld. Mange prøver ble tatt, flere leger innom, CT i flere timer og flere samtaler ble mottatt. Denne kvelden dro vi ikke hjem. Vi ble lagt inn og fikk beskjed om at han skulle bli liggende i 2 uker. Han hadde fått betennelse i ryggraden, som måtte ha 6 ukers behandling. Det var mange tanker som surret i hodet mitt. Mange følelser jeg måtte kjempe meg gjennom for og i det hele tatt være på det sykehuset. Men guttungen først, selvfølgelig. Og vi er veldig fornøyd med den avdelingen vi har vært på på barne og ungdomsklinikken. Flinke ansatte og mennesker som virkelig jobber med barna.


 

Nå har han vært innlagt 1 uke, og han reagerer veldig fint på medisinen. Han får medisin intravenøst 4 ganger i døgnet, + smertestillende 4 ganger i døgnet. Han klarer å gå, han smiler og ler, han utforsker og utfordrer seg selv. Han er på vei tilbake til den gutten vi kjenner. Nå har vi fått begynne med permer hjemme noen timer, hvor en sykepleier kommer hjem og gir han ettermiddagsmedisinen sin her. Så reiser vi tilbake på kvelden hvor vi sover over til neste dag. Det er godt å være litt ute, se mere, oppleve mere. Være med familien, venner og ikke minst storebror. Morten har 1 uke igjen av medisinene som skal intravenøst, så er det 4 uker med antibiotika og smertestillende hjemme. Krysser fingrene for at han ikke får varige skader, og at han unngår operasjon. Slik det ser ut nå så går dette absolutt den rette veien. Han er en utrolig tøff gutt, som har vist seg å være veldig modig. Han har blitt lagt i  narkose, tatt MR, CT, flere tester og blodprøver, medisiner og utprøvninger. Selv med redsel, tårer og sinne, kommer han seg gjennom det å smiler tappert etterpå og sier takk. For en gutt altså !! 



Når minstemann våkner nå skal han få litt mat, så skal vi ut en tur. Nyte sola, selv om det blåser kraftig her i dag. Jeg vil takke alle som har hatt oss i tankene, alle gode meldinger og hilsninger. Og ikke minst takke alle gode venner og familie som stiller opp uansett når det måtte være. Om det er for meg eller Morten, så vet jeg dem er der. Jeg er ganske heldig altså. Vi er !

- 17 kg på 4 mnd !!

Hei alle sammen. 

Jeg har i lang tid slitt med motivasjon ang trening. Jeg har villet lenge, men ikke orket. Jeg er heldigvis av den typen, som velger å like meg selv slik jeg er, selv om jeg kan ønske bedringer. Hvorfor velge å være misfornøyd med hvordan man ser ut? Når man faktisk ser slik ut. 

Men så kom dagen hvor jeg satte i gang. Jeg kjøpte meg treningsapparat som jeg kunne ha hjemme. Da hadde jeg ingen unnskyldning. På denne tiden hadde jeg fortsatt minstemann hjemme, så jeg følte meg litt låst. Ja, en unnskyldning man gir seg selv, fordi man ikke er motivert nok. Med maskinen hjemme, kunne jeg trene uansett. Hver gang minstemann sov dupp, gikk jeg på apparatet. Jeg begynte å spise oftere, gjerne etter klokken i starten. 4-5 måltider om dagen. Små men ofte. Smått kjente jeg endringer, litt for litt. Etterhvert begynte lillemann i barnehagen, og jeg fikk muligheten til å trene ute. Jeg startet med trening hjemme på morgningen, å gikk powerwalk, jogget eller løp på kveldene. I starten var det tungt som fy, men godt. Litt for litt ble det lettere. Litt for litt ble motivasjonen ikke bare større, men det ble til en livsstil.

Hovedproblemet mitt var ikke at jeg spiste så altfor usunt, men jeg spiste sjeldent og mye. Jeg sleit med å finne matlysten. Jeg ble ofte ikke sulten før middag, og igjen på kvelden rundt 20. Jeg ødela hele forbrenningen. Skal ikke legge skjul på at jeg elsket sjokolade. Så mye at det i perioder kunne bli en plate hver kveld. Jeg elsket det, men hatet det. Avhengig? Ja faktisk. Hehe trur flere kjenner seg igjen i den herlige sjokoladen som ødelegger alt på kveldene. Så fort jeg begynte å spise oftere, tvinge meg selv til å spise selv når jeg ikke var sulten, så begynte kiloene å renne av sakte men sikkert. Nå liker jeg faktisk frokost. Kroppen gir signaler om sult. Så her, her gjorde jeg noe riktig hvert fall. Godt kosthold og trening, det gir resultater.

Jeg har gått ned 17 kg siden februar. Og skal enda ned 17 til. De siste kiloene regner jeg med blir treige, men målet skal jeg komme til for det. Nå er jeg motivert, så selvfølgelig skal jeg klare detta denne gangen også! 



 

 

Ordnet englehagen til Liam Sebastian!

I går var jeg, mannen og min storesøster på graven til Liam Sebastian for å stelle den på nytt. Vi gikk en runde rundt for å se på kirkegården, og det var utrolig mange graver som var ødelagte, og veltet. En del var satt opp igjen, men man så godt hvem det var som var veltet for det. Trist at det finnes noen mennesker der ute som syntes at det er en form for humor.. 

Vi fikk plantet nye blomster, ryddet og tente lys. Steinen var like hel, men den hadde knekt i feste, så det må fikses, ellers var det lite skade utenom det og noen små skrammer. Heldigvis. Godt og få stelt istand igjen, å se at englehagen hans ser ryddig og fin ut. 



 

Vi har fått ei litta jente!!

God morgen der ute.

I dag stod jeg opp på helt feil bein, å kjente at jeg var nesten litt sur. Minstemann i flokken sover dårlig for tiden, å løper inn og ut av rommet sitt flere ganger etter sengetid. I går var han vell ikke i dyp søvn før klokken var nærmere 22.30. Etter rundt 15 runder inn og ut av rommet gikk jeg inn med han og la meg i sengen sammen med han for å forsøke å skape ro og trygghet for han. Og det funket, hvert fall der og da. Han var kjempe trøtt, men av en eller annen grunn lys våken. Men veldig kosete. Han krøllet seg sammen inntil meg og la hodet oppå  ansiktet mitt. Han holdt meg i hånda å koste med håret mitt. Til slutt så krabbet han oppå meg å la seg med magen sin mot min, beina på hver sin side, armene rundt halsen min og ansiktet i halsgropen min. Hjelpes meg for ett øyeblikk vi hadde. Der lå vi rundt 30 minutter og bare koste, og jeg strømmet over av kjærlighet. Ikke ofte lille tassen har tid til mye kos for tiden, hvert fall ikke så lenge. Jeg snek meg ut, hvisket at jeg elsket han og sa natta. Lukket døren og gikk tilbake til stua. Gikk vell 5 minutter før jeg følte noen stirret på meg, og der stod han å tittet med klinkekule øyne med hode på skakke gjennom stuedøren. Hehe, umulig og bli frustrert da. Så var det vell 15 ganger inn og ut igjen før han endelig sovnet. Men når han da står opp 04.30, å spinner ut døra med lekebilen sin i hundreogførti.... Ja, da kom feil bein ut først av senga for min del altså. Etter morgenstell på gutta, litt frokost og film så landet formen, og humøret gikk tilbake til det normale før de dro i barnehagen og mor dro på trening !

Ja, over til overskriften.

Vi har fått ei litta jente. En nakenpus. En vandrendes varmeflaske! Hun er utrolig tillitsfull og kjempe kosete. Vil vell egentlig ikke beskrive henne som noen katt, da hun er en blanding av hund, ape og baby. Hu skal gjerne være med overalt, prater om hun er misfornøyd, sitte helt oppå oss hele tiden. Gjerne hud mot hud, det er best. Hun skal gjerne høyt opp, å klatrer der hun kan. Hun vet hva hu vil, og gir seg ikke med det første, så her må det litt kustus til, hehe. Fillip Emilian på 4 år fikk bestemme navnet, og det ble da Sofie, Sofie Choco Latte. Han syntes hun var utrolig festlig å se på, og skjønner vell ikke helt hvorfor hun enda ikke har fått hår. "Hun er sånn som pappa, for han har ikke hår på hode". Det er en veldig kul rase med mye personlighet. Hun er i mine øyne utrolig vakker, og jeg smelter helt av de isblå øynene hennes. Føler meg som mamma på ny, med en nyfødt litta hårløs ei (hilsen gal kattedame 27år). Denne rasen er smak og behag, og jeg tror de må oppleves for mange, for og bli likt. Hu er hvert fall en stor glede og en smule galskap i denne familien!





 

ENORM RESPONS!

Hei alle sammen. 

Etter innlegget mitt på facebook og bloggen ble skrevet på 17 mai kvelden, har det virkelig engasjert tusenvis av mennesker. Flere nettaviser har skrevet om det, både innland og utland. Dette er noe som berører mange. I skrivende stund tikker det inn meldinger, delinger, kommentarer og "likes" på facebooken min. Det jeg ville få frem ved å dele, var at dem som har vært med på dette skal få se selv hva som kan skje når man gjør slike ting. At det ikke bare handler om en stein dem har veltet, men om en hel familie, venner og andre pårørende bak den steinen. Det kraftige sparket, eller dyttet, det har enorm stor ringvirkning. Om de som har gjort dette velger å melde seg, syntes jeg det er stort. Om ikke, så håper jeg hvert fall at dem ser at det dem har gjort, har såret og engasjert mange. At dem tar lærdom av dette. Jeg håper også at det som nå har blitt delt som ild i tørt gress har ført til mange samtaler hos familier rundt omkring, og i vennegjenger. Om noen skulle komme med ett slikt påfunn i fremtiden, så vil en av dem kanskje ha dette i bakhodet, og vi unngår at det skjer noe slik akkurat den kvelden. 

Jeg hadde aldri trudd at det ville få så stor respons, at det lille jeg i store Norge skrev, skulle vekke så stor oppsikt. På mange måter er det bra, og på mange måter er det litt skummelt. Skummelt for meg, og skummelt for dem som har gjort dette. Jeg har fått tilsendt mange historier om lignende hendelser, masse støtte og kjærlighet, mange meldinger og mange intervjuer. Hvorfor dette engasjerer, er fordi det er stygt. Utrolig stygt og la de som har lagt seg for å hvile for aller siste gang, ikke skal få være i fred. Jeg vet ikke hvem som har gjort dette. Jeg vet ikke om det er voksne mennesker som med viten og vilje har gått inn for å være ufin. Jeg vet ikke om det er ungdom som har hatt det morsomt uten å tenke over konsekvensene. Jeg håper at dette er gjort i ett øyeblikk av grov humor, hvor dem ikke har tenkt lenger enn nesen. Noe annet, ville ha vært helt sinnsykt. 

Jeg aner ikke hvor mange ganger innleggene er delt, men jeg har forstått at det er ganske mange tusen. Jeg har ikke fått lest eller svart på alle kommentarene som tikker inn (da det iløpet av dette innlegget jeg skriver nå har kommet 60 nye). Men jeg opplever ett veldig engasjement. Jeg opplever opprør, og at medmennesker føler på dette. Dette er galskap. Det er overhode ikke greit. Men jeg opplever også hat. Sinne. Grove trusler. Heksejakt. 

Hat.. Det er skummelt. Da jeg fikk vite dette, tente jeg på alle plugger. Jeg gikk rett i forsvar og ville dem vondt. Jeg ville at dem som gjorde dette på kirkegården vår, at dem skulle stå til rette, og ja, kanskje få seg en eller ti saftige midt i trynet! Men så ble jeg sår. Veldig sår og lei meg. Trist over at noen har gjort dette mot min engel, mot oss, mot alle pårørende. 

Etter og ha lest gjennom de kommentarene jeg har lest, ser jeg mye hat. Og jeg forstår reaksjonen så godt. For jeg hadde den selv. Jeg ble eksplosiv. Synet av en veltet gravstøtte, hvor en liten gutt på 8 timer ligger, med det norske flagg på bakken og lekebiler rundt. Det river i mennesker. Men om dem som har gjort dette, kun er ungdom, så er jeg sikker på at dem har det vondt nå. At dem er full av angst. At dem er redd. Redd for å stå frem, redd for og bli tatt. Juling? Ja det trur jeg dem gir seg selv på innsiden, og vil sikkert gjøre det i lang tid. Mitt mål var å spre budskapet, håpe dem meldte seg, håpe på å møte dem så jeg og andre kunne forklart historien bak hver stein. Åpnet opp øynene for dem som hadde syntes at dette var morsomt, natt til 17 mai. Min hensikt var ikke at dem skulle få drapstrusler, at dem burde pines, at dem burde dø, at dem burde bli gravlagt ved siden av graven de vandaliserte. For om dette er barn, ungdom, unge voksne uten noe særlig livserfaring, bagasje eller forståelse i øyeblikket, så syntes jeg vi kan være mildere i skrivemåten. Ja til engasjement, ja til å spre å lære. Ja til å formidle og til å opplyse. NEI til å skrive trusler og annet grovt som skrives. Nei til heksejakt. Det kan gjøre værre skade, og vi vil vell ikke miste noen pga dette? Vi vil vell ikke at noen skal sitte med psykiske plager resten av sitt liv? Spesielt ikke om dette er ungdom det er snakk om? 

Jeg vil tro at dem lærer, at dem får sin straff. At dem får opp øynene sine. At dem vil beklage på ett tidspunkt i livet. At dem står frem. Jeg vil tro at dem skammer seg, at dem forstår hvor vanvittig respektløst dette er for de døde, og for dem som står igjen. Jeg vil velge å tro, tro på at det finnes noe godt, noe empatisk, noe fornuftig bak masken av jævelskapet.

Men... Om dette er voksne mennesker som har gjort dette i pøbelstreker, ja da syntes jeg direkte synd på dem. Og blir bare skremt av at mennesker får seg til å gjøre slikt! Jeg håper de som har vært med på noe slik, kjenner på følelsen og angrer. Da vet dem hvert fall at det dem har stelt i stand, ikke er morsomt. Og da har vi kommet langt!

Jeg vil avslutte med å takke for alle hilsninger, og all støtte og kjærlighet. Det var med på å dra meg opp av kvisthullet jeg ramlet ned i igjen. Så tusen takk for at dere engasjerer dere. 

HÆRVERK PÅ GRAVEN TIL MIN LILLE ENGEL

Ja hva skal man si til noe slikt? Ganske masse skal jeg si dere! 

I dag har vært en kjempe fin dag med venner og familie. Vi har gått i barnetog, vært innom en skoleplass å spist pølser, boller og kaffe. Vi har dratt på besøk til min storesøster som inviterte på grillfest for familien. Der hadde vi det veldig hyggelig med god mat, fantastisk familie og herlig vertskap. En kjempe fin 17 mai, med sol og fine mennesker rundt oss. Høres ikke dette ut som noe man ville legge seg ned i sengen, utmattet etter en deilig dag med ett smil klistra rundt munnen før man sovnet? Jo, det syntes hvertfall jeg.

Helt til... Min søster nevner at graven til Liam Sebastian hadde veltet i natt. Hun hadde fått beskjed om dette, og at den var satt opp igjen. Jeg fikk en vond følelse med en gang. Selv om jeg prøvde å skjule at det var vondt å høre, trur jeg det syntes. De rundt meg sa at det kunne skje pga vind, at steinen var tung og ikke var gravd ned godt nok, at det kunne være pga tæla i bakken. Etter 5 år, natt til 17 mai, så var det ikke vanskelig å skjønne at noen hadde vært ufin. Hvertfall ikke for meg. Og det ble bekreftet da jeg gikk inn for å lese på nyhetene på vei hjem. 

Minst 30 gravstøtter veltet natt til 17. mai

http://www.tv2.no/nyheter/8315008/



 


 

Hva er det som får folk til å gjøre dette, hæ? Hva er det som er morsomt med det her? Dette er det eneste vi har, vi som sitter igjen uten vedkommende hos oss. I mitt tilfelle, min sønn. Min sønn som døde kun 8 timer gammel. Min sønn jeg hadde sett en hel fremtid med. Min sønn jeg hadde lagt planer for. Min sønn jeg hadde tusenvis av drømmer med og for. Min sønn som dessverre døde på tragisk vis. Hvor vi istedenfor å reise hjem fra sykehuset med den vakre velskapte gutten på 4,5 kg å oppfylle alle disse drømmene med, måtte planlegge begravlese dagen etter han var født. Hvor vi som familie stod sørgende igjen med mange ubesvarte spørsmål, med grenseløs sorg, med sinne og med ett barn for lite. Det eneste vi kunne gjøre var å gi han en verdig avskjed med venner og familie. En verdig gravplass, med tente lys og friske blomster. Med leker, med engler og med hjemmelaget pynt. Og det fikk vi til. For selv om han ikke er her med oss, har han rommet sitt i sin englehage som vi er svært knyttet til, og som er hellig for oss. 


 

Og dette, det betyr ingenting. Hva som var grunnen bak, det vet jeg ingenting om. Men jeg vet at om jeg hadde fått tak i dem som gjorde dette, så hadde dem ikke syntes at det som tydeligvis var så morsomt i går, var like morsomt i dag. For det her, det er både sykt, slemt og så innmari provoserende!! I mitt hode, er dem som har gjort dette syke. Noe har gått galt ett sted. Enten det, eller så er iq'en veldig lav og de ikke forstår konsekvensene.

Jeg kom hjem etter besøket, badet guttene mine, og la dem i seng. Beholdt masken på så godt jeg kunne. Selv om jeg vekslet mellom å være både sint, og veldig lei meg på innsiden. Når roen traff hjemmet, da kom tankene, og tårene. For ja, det var det de oppnådde.. En mamma som ble sittende på slutten av 17 mai kvelden, helt alene å gråte. Gråte av sinne, og gråte av sorg. Gråte av at noen har ødelagt hvileplassen til engelen min med vilje. At noen har brukt makt, og dyttet eller sparket på gravsteinen hans. At noen har trampet over vår private sone, som for oss er hellig. Gråte over at sorgen får plass til å bryte seg frem igjen, og minner som strømmer på. Gråte for at jeg sitter på 17 mai med 2 fine gutter og ikke 3. Gråte for gutten min, som etter alle disse 5 årene, enda ikke har fått fred. 


 

Og til dere som gjorde dette, her er noen ord til dere. Min første tanke var voldsom, jeg ville dere vondt. For selv en englemamma har løven i seg. Den største av dem alle vil jeg tørre å påstå. Jeg ville vite hvem dere er, og ta dere. Jeg ville gjøre slik at dere fikk vondt, dere også. Men hvem ville det ha hjulpet? Nå vil jeg dere skal vite at fordi dere har hatt det morsomt, har dere ødelagt dagen og kvelden til mange. Jeg vil dere skal vite at fordi dere har hatt det morsomt så har dere fått andre til å gråte. Dere har revet skorpen av mange sår. Dere har gjort oss mer vondt. Jeg vil dere skal vite at jeg syntes dere er råtten, som velger å ødelegge hos noen som ligger på sitt aller siste hvilested. Hvor feige dere er, som går løs på noe som er så sårt. Jeg skulle ønske dere var modige, noe jeg ikke trur dere vil være, men jeg skulle ønske dere hadde stått frem. Møtt oss, møtt meg, så jeg kunne sett dere inn i øya å forklart dere hva dere faktisk har gjort. For det trur jeg ikke dere helt forstår? Hadde det vært like morsomt som i går? Å sett meg inn i øya, som vekslet mellom sort og tårefylt? Hørt meg forklare hva dere hadde oppnådd med fantestrekene deres? Hva historien bak den store englegravsteinen dere veltet var? Den som hadde norgesflagget, nyplantet blomst og lekebiler rundt seg. Historien bak alle gravsteinene dere veltet, hva dere egentlig har gjort? Regner ikke med dere står frem, men om dere hadde gjort det, er jeg helt sikker på at dere hadde fått opp øya, og kanskje, bare kanskje, lært en lekse. Dere burde skamme dere !

 

 

FACEBOOKSIDE: https://www.facebook.com/Grimsmobloggno-199142520142199/

Det egoistiske livet

Kjenner jeg må lufte tanker, tømme hodet, få det ut. Det har vært en tøff uke, på mange måter. Jeg har vært for sliten til å blogge noe særlig når kvelden har kommet. Og på dagen, ja det er helt umulig når man har to syke barn hjemme.

Min terapi har alltid vært å skrive. Skrive det fra meg. Jeg har en karusell i hodet som konstant spinner, og det kan være vanskelig og få snakket ut. Men når jeg skriver, ja da får alt plass. Da renner det ned i tastene og treffer skjermen med sorte små bokstaver. 

"Å ta livet sitt er egoistisk". Det er en frase man ofte hører. Jeg selv har sagt den. For det er vell det? Egoisitisk. Hva betyr det å være en egoist? Jo, man tenker på seg selv, man setter seg selv i sentrum. Men det er ikke alltid slik det er ment når noen sier de ordene. Det er ment på en negativ måte. Det er ment på en måte hvor man mener vedkommende ikke tenker på dem som står igjen, at det er dårlig gjort ovenfor de andre. Og ja, det er klart, det står alltid folk igjen med mange ubesvarte spørsmål. Nærmeste venner og familie føler på følelser jeg aldri har kjent på. Jeg har selv vært der, og i mitt tilfelle, så tenkte jeg ikke på de andre. Jeg tenkte på meg selv. Jeg tenkte at jeg ikke orket livet. Jeg tenkte at den vonde følelsen jeg hadde i kroppen, den store ballen med følelser som bygde seg opp i brystet, at den aldri ville forsvinne. Jeg orket ikke ett slikt liv. Jeg ville på ett punkt ikke leve lenger. Orket ikke tanken på å leve ett liv så vondt, ett helt liv. 

A single white Rose lying down on a white background, Family Rose Avalanche

 

For ja, man er syk når man tenker slike tanker. Dem som tar livet sitt er syk på innsiden. Dem ser ingen andre muligheter, orker ingen andre muligheter. Dem trur at livet der og da, vil være livet for alltid. At alle følelser som befinner seg i kroppen, alle vonde følelser som knyter seg i magen, alle vonde tanker, at dem alltid vil være der. Alltid komme tilbake. Slik var det for meg. Jeg tenkte ikke at andre ville ha det bedre uten meg, selv om jeg følte meg som en byrde til tider. Det var ikke det som stod i fokus. Jeg var fullstendig klar over at de rundt meg ville bli lei seg om jeg dro. Men jeg tenkte på den tiden, at det ville gå over. Sorgen og savnet ville gå over. Klart det ville være vondt, men de ville gå tilbake til hverdagen etterhvert. Jeg ville vekk fra denne planeten fordi jeg selv ikke orket å være på den. Jeg orket ikke ha det så vondt som jeg hadde det. 

Jeg var bare ungdommen da denne fasen, denne sykdommen traff meg. Derfor hadde mine foreldre muligheten til å bestemme over meg. Bestemme at jeg skulle få hjelp, selv om jeg var sikker i min sak. Jeg var heldig, fordi jeg kom meg ut av depresjonen jeg var i. Jeg kom meg vekk fra mennesker som skapte de utrygge følelsene i kroppen. Heldigvis. For her er jeg i dag, mamma til 3 og gift med mannen i mitt liv. Lever ett liv med bagasje, og er sterk som få.

Men jeg kan relatere til følelsene. Jeg husker dem fortsatt. Ikke på samme måte, men jeg husker jeg hadde utrolig vondt. Så vondt at jeg ikke skjønte selv at jeg hadde vondt. Jeg trudde det var slik det var ment å være for meg. Så jeg forstår at dem som velger å fjerne seg fra dette livet, at dem vil gi opp. Jeg forstår at det ikke finnes ett snev av fornuftige følelser, kun de følelsene dem selv sitter med, som for dem er realiteten. Men det er ikke sant. De følelsene man har, de er ikke friske, de er ikke livet for alltid. 

Det er en sykdom som få har forståelse for, og jeg trur vell kanskje det ikke er helt mulig å forstå? Men at det er egoistisk? Ja det er klart at det er det. Men det er ene og alene fordi de setter seg selv i sentrum, de setter seg selv i en bobble hvor dem trur at det ikke finnes noen annen mulighet for og få det bra. Mange opplever nederlag på nederlag, og kjenner på følelsen av og ikke orke ett helt liv. Hvorfor skal det snu, når det alltid skjer noe? Den tanken kjenner jeg godt til. Slik tenkte jeg ofte før, da jeg var syk.. 

Jeg tenker at dem som velger å fjerne seg selv fra denne jorden, det er modige mennesker. Det er absolutt ikke riktig å gjøre noe slikt, men at dem er tøffe skal ingen få ta i fra dem. Det er mennesker som har så vondt på innsiden, at dem våger den andre siden. Det er mennesker som har sloss en kamp mot seg selv i lang tid. Det er ikke annet enn grusomt når det skjer, når noen tar det valget. Og jeg skulle ønske vi mennesker var bygd slik at fornuften ikke spilte oss slike puss. At følelsen av livet er for brutalt, enn følelsen av døden. 

Det er tungt å være alene i eget sinn, hvor tankene spinner.. <3

Absolutt ingenting fornuftig.

Hei der ute..

Det føles litt meningsløst å skrive om dagen. Hvorfor oppdatere om noe som skjer i hverdagen, når det føles feil å dele? Nå mener jeg ikke at man ikke skal kunne se glede i hverdagen selv om det skjer triste hendelser rundt omkring. Men når det er noe som berører en selv, og sine nærmeste, ja da føles det litt feil. Jeg tror vi er mange som er i sjokk. Det er vell ett rett ord å bruke. Jeg tenker over den sporadiske kontakten jeg har hatt med min kompis, og hvordan jeg føler det. Som gjør at jeg tenker på hvor utrolig vondt og forferdelig mange av dem jeg er så uendelig glad i har det. Jeg bærer slikt så tungt. Det setter så dype spor. Jeg skulle ønske jeg kunne vært der for alle, alle på en gang. 


 

Men jeg skal likevel prøve og komme med ett hverdagsinnlegg. Fylt til randen av absolutt ingenting fornuftig. Her hjemme har vi ikke bare hatt ett, men TO syke barn i dag. Japp, lillebror ble syk i dag han også. Det er ikke ofte minstemann har tid til å kose skikkelig med meg lenger, men i dag lå han inntil meg en god stund. Er det feil og si at det var nesten litt hyggelig at han ble syk? Hehe. Eldstemann har det vært verre med. Han har vært veldig sliten, og har veldig vondt i hodet. Feberen er høy og han sover dårlig. Bare i kveld har han vært oppe tre ganger, gjennomsvett og frøsin. Nå har pappaen i huset lagt seg med han, så det har vært stille en stund nå. Ingenting er bedre enn mamma og pappa kos når man er syk og sliten. Jeg krysser fingrene for at de føler seg bedre i morgen. Spesielt siden jeg selv hangler litt, og jeg ikke unner dem den sure musa som kan komme snikende frem. Det er sant. Jeg er ytterst skjeldent syk. Men når jeg først blir syk, ja da blir jeg værre enn mannfolk flest. Jeg blir ikke bare syk, jeg blir fryktelig syk. Alt er vondt og det står skrevet stakkarslig ganske tydelig midt i panna mi. Og feber? Nei det tåler jeg faktisk ikke. Jeg kan ha simple 38 gr og er helt totalt slått ut. Og av en eller annen grunn legger jeg til meg en stakkarslig syk stemme. Litt hes, uten og ha vondt i halsen. Og med litt ekstra pust i stemmen, om det i det hele tatt sier noe.. Og det, det unner jeg ikke unga, om dem fortsatt er syk i morgen og det som bygges opp inni meg kjemper seg frem gjennom natten. Det, ja det, det blir rett og slett for mye her i hjemmet. 

Ja, utenom det, så sitter jeg her i soffakroken min å venter på sesongpremiere på paradise. Yes da, det er sant. Kvinne, straks 27 år, å elsker paradise. Må se det, bare må se det. 

Hva skal få styre livet?

Her om dagen fikk jeg en grusom telefon. En telefon man alltid er redd for og få. En telefon der hvor den på den andre siden sier at noen du kjenner har gått bort. En slik telefon var vi mange som fikk her for noen dager siden. Det var utrolig vondt. Det er vondt når noen du bryr deg om forsvinner fra denne verden. Tusen tanker flyr rundt i hodet. Det er vondt å vite at noen har hatt det så vondt. Det er vondt å vite at alle de nærmeste sitter igjen, knust. Alle mine tanker er hos dem!

Det setter livet i perspektiv. Hva er viktig her i livet? Hva skal få styre livet? Hvordan vil du leve livet? Det som er viktig er det som skjer akkurat her og nå. Det er det som betyr noe. Vi vet aldri hva morgendagen bringer. Vi vet aldri om det siste vi sier til ett menneske, blir det siste vi får si. Jeg snakket med vennen min for kun noen uker siden, hvor vi skravlet om livet. Han ringte, men jeg tok den ikke. Jeg turte ikke trykke på godta. Jeg sliter til tider med tlf angst, og når noe kommer brått på om jeg selv er sliten, så tar jeg ikke tlf. Jeg bortforklarte alt, at jeg ikke visste hvordan slikt fungerte på facebook.. Han spilte med. Igjen sitter man igjen med tanken, hva er viktig her i livet? Hva skal få styre livet? Tenk om noen du kjenner ringer deg, også tar du ikke tlf. Også er det kanskje siste gangen du får snakket med dette menneske. Er det verdt det? Eller skal vi bli tøffere? Lære av livet, isteden for å være redd. 

Det er nå livet er. Det er nå vi må gripe fatt i det. Dag for dag. Vi må være der for andre. Vi må hjelpe der vi kan. Vi må selv ta imot hjelp. Vi må tørre å feile. Tørre å være menneske.

Livet er for mange en berg og dalbane. Men for noen er det mer nedturer enn oppturer. For noen sitter den forbanna masken så hardt på at dem selv trur på seg selv, når innsiden skriker om og bli sett. Er du en som ser? Jeg er ikke alltid det, det skal jeg være ærlig å si. Mye fordi jeg til tider sliter med min egen angst, som gjør at jeg konsentrerer meg mest om å holde min egen maske balansert. Det er utrolig synd, når noen man har rundt seg kanskje har ett behov for og bli sett. Angst er en egoistisk følelse pleier jeg å si. Hvor man setter seg selv i sentrum.

Ta vare på menneskene rundt deg, ta vare på mennesker generelt. Det er så utrolig mange der ute som trenger noen som ser.. <3

Helgen som har gått.

Da er helgen snart over, og vi sitter godt planta i sofaen. Her hjemme har vi feiret barnebursdagen til Fillip Emilian som straks fyller 4 år. Det ble en folksom bursdag med 20 barn + foreldre. Første runde med noen fra barnehagen også, så det var morsomt og spennende for både store og små. Vi valgte å kjøre temafest, hvor både barn og voksne kunne kle seg ut som troll om de ville. Uttover dagen kom også ett stort troll på besøk, som delte ut trollposer. Hehe, det var faktisk veldig festlig. Takk til Annikken som tok rollen på sparket!






Kvelden endte med feber på bursdagsbarnet, og søndagen har gått i febernedsettende, sofasliting og kos. Det er ikke ofte vi har syke barn, så kjenner at jeg ikke er helt trygg i den rollen, men vi gjør så godt vi kan. Her har pysjen vært på, dyne i sofaen, film på tv og masse smoothie og drikke. Han fikk besøk av besteforeldre som hadde med seg appelsinjuice og kjeks, det var veldig hyggelig. Han er heldig den lille tassen vår. Minstemann har som vanlig spint rundt og vært både høyt og lavt, å krevd sin plass slik han pleier. 

Vi fikk beskjed i starten av helgen at mini har fått barnehageplass om kun noen uker. Det var absolutt en opptur. Det trenger han så veldig! Samtidig er det en smule sårt at minstemann i flokken er blitt så stor at han skal klare seg uten oss foreldrene. Men, han er en veldig aktiv gutt så dette tror jeg vil gå kjempe fint. En helt ny verden for han med masse sosialisering, nye mennesker og mange flere utfordringer. Og jeg, jeg går nå ut av bobblen som fulltidsmamma, og kan starte på min egen karriere og utfolde meg. Så dette har jeg en veldig god følelse på. 

VI FOMLER I MØRKET

God morgen der ute. 

Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet å spiser frokost. Ungene er hos sin mommo og besse, så her er det en veldig rolig morgen. Sett bort i fra at jeg plagde mannen på morgningen, og sparket han ut av sengen, ja sparket, for å lage deilig kaffe til a mor. Som jeg forøvrig måtte stå opp å hente selv... 

Men her sitter jeg, i mitt eget hjem. Jeg har sovet trygt i min egen seng. En varm og god seng. Jeg har til og med vært så heldig å dele natten med en jeg er fryktelig glad i. En selvfølge tenker jeg. Bortskjemt tenker andre. For det livet vi lever, det er fylt til randen av kontraster. 


 

Jeg var ekstra sulten i dag, så jeg lagde meg hele tre brødskiver til frokost. Jeg ristet brødet, smurte på smør like etterpå slik at det smeltet på brødskiven. Smurte på leverpostei og skjerte opp agurk. Fylte den superkule uglekoppen min med varm kaffe, og helte oppi litt fruktjuice i glasset mitt. En selvfølge for meg. En luksus for andre. 

Jeg finner frem =Oslo bladet jeg var så heldig og få i går av en selger. Ja, jeg fikk det. De som har minst, gir mest. Den slår aldri feil. I går var jeg og to andre ute med prosjektet "Med hjerte for gata" for å dele ut litt utstyr. I går var det stille ute. Flere hadde lagt merke til det, det var veldig stille. Om det er kommunen som har jagd bort brukerne fordi det er noe offentlig som skjer i Oslo, eller om det er en annen grunn det vet jeg ikke. Men på flere hjelpesentraler, og fra flere av brukerne fikk vi høre at det var merkelig stille. 

Vi får alltid så mange takknemlige gjester til oss. Jeg gleder meg til dagen jeg kan kalle dem noe annet enn gjester. For jeg føler meg så hjemme når jeg er der. Null fasade, man kan snakke om alt, man blir møtt uten filter. Jeg trives med det jeg gjør, jeg trives med dem på gata.

Jeg har bladd meg gjennom bladet jeg fikk av denne herremannen. Jeg sa jeg kunne betale. Jeg sa han kunne selge det til noen og få penger for det. Han så rart på meg. Og jeg skjønner det. Jeg skjønte det etterpå. Hvorfor skal ikke de som har minst få gi? Uten at man skal gi dem medlidenhet tilbake. For en ufin ting å gjøre. Nestegang jeg får en gave, skal jeg kun takke pent. Det er godt å gi, uansett hvor man står. Jeg følte meg ganske priviligert. Og jeg dro samtidig med meg en lærdom. Ikke bøy hodet ned for andre. 

Jeg er kjempe fornøyd med bladet =Oslo. Jeg syntes det alltid leverer. Det er gode artikler, det er ærlig, det er selvopplevde historier fra selgere, det er selvskrevende dikt. Jeg har mer enn en gang blitt inspirert. Jeg har mer enn en gang felt tårer. Det er så ekte, så sterkt. Jeg kjenner meg igjen i mye. På samme tid er det så langt fra virkeligheten som jeg noen gang har vært, eller vil komme. Men gjennom bladet, får jeg æren av å oppleve med dem. Bli enda mer inspirert, lære mer. Jeg kom over ett dikt fra en selger, dette vil jeg dele med dere. Det var sterkt, og så vakkert skrevet. Få setninger, stor makt. 



 

 

Fremtiden.. Ja hva bringer den?

Hei kjære lesere. 

Jeg skal ikke si som jeg har sagt før at jeg skal bli bedre. For slik er det med blogg og meg, det kommer i rykk og napp. Noen ganger får jeg helt ånden over meg, mens det andre ganger må kjempes frem. For meg kommer tekstene veldig på sparket, og om jeg da føler jeg ikke har så mye gnist og komme med, så føles det veldig unaturlig. Og det regner jeg med syntes på tekstene mine også. Jeg elsker å skrive, og jeg vet jeg er god på det, derfor syntes jeg det er ekstra morro. Ja se der, der skrøyt jeg litt av meg selv. Det var flott. Det må gjentas. Men jeg virkelig elsker å skrive, og om jeg på en eller annen måte kunne ha levd av det, det hadde virkelig vært helt fantastisk. 

Planen etter sommeren var å gå frisør linjen. Jeg fant frem til en kjempe fin skole, Adam og Eva skolen, som virket veldig riktig for meg. Hvor jeg slapp unna mye av de såkalte skolefagene, men tok for meg fag som handlet om selve yrket. Men som alt annet, så hopper jeg mye frem og tilbake. Jeg har lite med ro, og jeg har dårlig med selvkontroll. Jeg er innpulsiv som bare fy, og jeg sliter til tider med å holde kontroll. Rett og slett fordi fokuset ikke er helt tilstedeværende alltid. Jeg er som en sommerfugl, jeg flyr dit det passer meg å sprer farge. Hehe :)

Men etter at jeg fant ut hvor lite man egentlig tjener som utdannet frisør, så frister det ikke like mye. Det er jo faktisk ille lite, om man kan si det uten å tråkke noen på tærne? Hvorfor det er så lite, det vet jeg ikke, men jeg kan jo absolutt si at det satte en demper for mine planer. 

Nå er jo ikke frisør den store drømmen, men planen var god. Jeg vil jobbe på instutisjon for ungdom med rusproblematikk. Det er virkelig drømmen. Men jeg vil jobbe slik at jeg bor på instutisjonen i perrioder. Og det føler jeg ikke at jeg kan nå som gutta mine er små. Så da landet jeg på frisør. I frisøryrket kunne jeg ha jobbet med prosjekter jeg fullførte. Noe som jeg sliter med. Jeg er en som starter, ikke en som fullfører. Jeg er en kjempe stor drivkraft, men må selv bli dratt i mot slutten. I frisøryrket kunne jeg funnet en jobb hvor jeg fikk fullføre hvert prosjekt. Jeg kunne møte forskjellige mennesker hver dag. Jeg kunne jobbet med noe jeg syntes er morsomt og givende. Og når jeg da senere i livet skal ta utdannelsen jeg virkelig vil ha, så har jeg likevell fagbrevet som frisør, og kunne jobbet med det på privaten mellom slaga fra instutisjonen.

Så ja... Nå må jeg finne på noe annet. Og hvorfor ikke finne en jobb hvor jeg kan skrive? Hvor jeg kan gi av meg selv på den måten? Nå ut til flere, dele tanker, viktige temaer, dele humor. Gjøre noe jeg har sansen for. Tenk så gøy å jobbe med noe man virkelig, virkelig liker! Jeg byr mye på meg selv av natur, ikke alltid det passer seg, men slik er jeg. Derfor når denne bloggen ut til mange i perrioder. Så ja, kanskje jeg skal begynne å se den veien? Noe må jeg ta meg til snart hvertfall! 

 

NÅ ER DET NOK!

Ja nå er det nok. Noen ganger må man bare innse sine egene feil. Noen ganger må man sette en strek, selv om man kanskje ikke er klar for det. Noen ganger må man brette opp arma, å gjøre en skikkelig innsats. 

Jeg har trent flere ganger i mitt liv. Problemet er at jeg alltid tar meg vann over hode, som alt annet. Jeg starter med å gi full gass. Noe jeg egentlig burde ha lært frem til nå at ikke passer meg. Men lærer jeg? Nei. Vet jeg at jeg burde lære meg det? Ja. Gjør jeg det fordet? Nei.. Dette resulterer ofte i at jeg gir opp, mister gnisten og finner på noe nytt og mer spennende

Men, nå er det nok. Nå skal jeg sette av noen dager i uken, ikke hver eneste dag. Jeg skal få kontroll. For jeg liker egentlig å trene. Hvem liker vell ikke å være i form. Være fastere i fisken. Hvem liker vell ikke den gode følelsen av å mestre noe, den deilige følelsen av å være utslitt på en god måte. 


Så nå, hei hei treningsstudio. Vi sees igjen! Hei hei angst, nå skal du få kjørt deg. Hei hei fettmasse, nå skal du bort. Og hei hei dobbelhake, nå skal du igjen forlate meg. Nå er det litt festligheter denne helgen, og så starter vi, jeg og dobbelhaka. Sammen skal vi klare det, sammen skal vi nå målet om x antall kg som skal bort. Sammen skal vi si farvell til hverandre. 

 

Når trassen tar nye høyder!

Hei og god ettermiddag.

I dag valgte jeg og ha eldstemann hjemme for litt kvalitetstid her hjemme sammen med meg og mini. I går var en lite kul dag for han mot slutten av dagen. Han var veldig sliten og alle følelsene hans var langt utenfor kroppen. Og jeg kjenner at jeg har en følelse av at barnehagen ikke alltid er det beste for han. Nå som jeg likevell går hjemme, så utnytter jeg meg av muligheten til og han han hjemme noen dager i hverdagene. 


 

I går var det som fikk begeret til å renne over, at jeg ikke hadde tatt opp en full episode på en tegnefilm han ser på. Av en eller annen grunn var den bare halvveis. Jeg så det på hele han, at dette var stort for han. Ja, forstå det den som kan. Og det rablet helt. Det er selvfølgelig ikke lov og han havnet i timeout etter en advarsel. Denne gangen funket ikke timeout, og han fortsatte å rase fra seg. Hylte og slo. Skikkelig ut av seg selv opplevelse. Det var vondt å se. Det var vondt å oppleve. Jeg følte meg helt hjelpesløs. Aldri har han vært slik før, så aldri har jeg måtte reagere på den type oppførsel. Jeg visste rett og slett ikke åssen jeg skulle reagere? Jeg var hele veien bestemt, rolig og streng. Men til ingen nytte. Vi lærer så lenge vi lever, og dette er en fase jeg må lære meg å møte på en riktig måte. Det var så tøft at jeg ringte min egen mamma etterpå for å gråte litt. Hehe, det er langt fra rosenrødt til tider. Det er helt sikkert. 

Til slutt stoppet han, roet seg, og ble selv veldig lei seg for oppførselen hans. Han er bare 3 år, straks 4. Det er mange følelser som skal kjennes på, og plasseres. Vi satte oss ned ved middagsbordet for å spise middag sammen, og vi alle var vell litt utslitt for det var ganske stille rundt bordet. Kjente at kroppene våre trengte mat. Fillip spør om han kan gå fra bordet og det får han. Han tar med seg asjetten sin og takker for maten. Jeg blir sittende å tenke over hva som egentlig skjedde for under 1 time siden.. Tenke på hva som egentlig kunne være grunnen for ett slikt raserianfall. Mandager er til tider litt vanskelig for han, da han har vært hjemme hele helgen og barnehagen kjøres for fult på mandag. At det blir litt for mye for den høysensitive gutten han er. Midt i tankene hører jeg "Og heeeer kommer taaaaannbørsteeeen!!". Og der satt jeg, med kosteskaftet i håret, og Fillip som storgliste og var veldig fornøyd med å pusse håret til mamma. Over middagen. Med en møkkete gulvkost. Og der ble hele stemingen 10kg lettere, hehe.




 

I dag har vi kosa oss hjemme og vært en tur på senteret. Vi har vært hjemme å lekt med biler, og perlet masse. Vi har bygd togbane og sett på film. Vi har virkelig kost oss sammen. Fillip har smilt og kosa seg. Tatt alle oppgaver på strak arm, hjulpet til der han kan. Laget show, lekt og lært bort til lillebroren sin. Det har hittil vært en kjempe dag. Og jeg sitter igjen med følelsen... Har han det ikke bra i bhg, er det noe som skurrer? Blir det for mye for han? Alt man skal bekymre seg over. Man vil jo bare det aller beste for barna sine. At dem skal være trygge og ha det trygt. At dem skal bli sett. At den indre følelsen i de små herlige kroppene deres, at den skal være ren og god. 

#Momylife

Fredag, lørdag, søndag, mandag..

Da har denne ræser rumpa fått satt seg ned i sofaen og funnet frem mac'en. Det har vært stille fra meg denne helgen ser jeg. Den har gått sånn passe fort, og med ett snev av migrene og mange baller i lufta så fant jeg ikke frem lysten til å skrive. Er vell ikke vits å skrive om man kjenner at det man skriver ikke gir deg noe tenker jeg. Men, helgen har vært bra, og vi har kost oss masse. 

På fredag var jeg invitert på tapas kveld hos min venninne. Hun kjører dette noen runder i året, og jeg har vært så heldig og blitt tatt inn i varmen der. Det er alltid litt spennende å møte nye mennesker når man sliter med angst. Men som alltid, var det veldig hyggelig. Masse god mat, kjempe god velkomsdrink og skravling på alle kanter. 

På lørdag ble jeg vekt med frokost på sengen, glade barn og en sprudlende mann. Han dro senere på skytebanen og jeg fikk besøk her hjemme. På lørdag skulle vi egentlig ut med prosjektet, men pga sykdom litt her og der endte det med at det kun var jeg og min søster som dro ned. Rett før vi skulle sette i gang ble søsteren min syk, og vi måtte dra igjen. Veldig kjedelig, men ingenting å gjøre med det. Derfor har vi planlagt ny runde denne uken, slik at vi får ut nødvendig utstyr.

På søndag dro jeg og noen av mine søsken på svensketur, med mye latter og morro i bilen både til og fra. Fikk kjøpt inn masse nødvendig utstyr til hjemmet og fylt opp kjøleskap og fryser. Alltid morro når man kan spare penger. Jeg ble påvirket av lillebror, og endte med el-sigaret og alt som følger med. Så nå er jeg røykfri, og kjenner jeg er stolt over beslutningen.

I dag har jeg vært hos legen, og hatt noen koselige timer med mannen. Det har vært en fin start på dagen, så skal ikke klage på det. Nå er det ikke lenge til eldste kommer hjem fra bhg, så da står middags laging på menyen, og familiespill. 

Yes yes, det var fredag, lørdag, søndag OG mandag sånn på rappen. Værsegod, bare hyggelig.

Ha en fin dag :)

Det er vondt når det tar slutt

Når man innleder ett forhold til ett annet menneske, så har de aller fleste håp og drømmer for fremtiden sammen med sin nye partner. Det vil derfor i mine øyne alltid være vondt når man går hvert til sitt. Jeg har vært i både gode og dårlige forhold gjennom mitt liv. Og alle brudd har bært med seg såre følelser. Selv om noen av dem var veldig usunne, så var sorgen over at det ikke gikk som planlagt der for det. Selv om det i mange tilfeller er det beste for begge parter at man går, så er det klart det gjør vondt.


(Første bilde av oss sammen. Begynner vell og bli 7 år siden)
 

Jeg har selv vært i forhold for lenge fordi jeg ikke har vært tøff nok til å gå. Jeg skal ærlig si at jeg har syntes det har vært fryktelig vanskelig å si ordene "det er slutt". Det blir så reelt med en gang de ordene sies, selv om man sier dem gjennom linjene flere ganger. Ekstra vanskelig er det å gå når du selv har mistet gnisten, men parteren din sitter fremdeles som ett fyrverkeri. Det er vanskelig å såre andre mennesker.

Jeg vet om flere, og har hørt om flere foreldre som har barn og kjærligheten har dødd ut. Hvor dem likevel bestemmer seg for å bo sammen for barna sin del. Det syntes jeg er veldig stort om man får til det. På den andre siden må det føles veldig kvelende? Jeg hadde helt ærlig ikke klart det. Jeg hadde nok blitt en liten hurpe om jeg skulle ha måtte bo sammen med en x. Om man skulle klare å beholde vennskapet her i gården, tenker hvertfall jeg det er lurt å flytte fra hverandre. 

Det må være ekstra sårt å ende ett forhold med barn i bildet. Alle drømmene om en samlet familie gjennom livet. Men jeg trur det er viktig, viktig at man tenker på seg selv i ett forhold. Ikke barna. For om mamma og pappa har det bra, da har barna det bra også. <3

Store slafsete slufsa!

God morgen der ute! 

I dag stod vi opp og var i strålende humør alle mann. Eldste ble hjemme fra barnehagen i dag, da han skulle til bestekompissen sin senere for kvalitetstid og herjing. Vi stod opp å kledde på oss og fikk i oss litt mat. Mor fikk sin dose kaffe og morgningen startet. Guttene tullet og koste seg så godt sammen i dag. Det er noe helt spesielt å se søskenkjærlighet altså. 

Noen morgninger våkner jeg opp med fullstendig overdreven energi. Så mye energi at jeg føler jeg går litt ut av meg selv faktisk. Men jeg elsker det, elsker de toppene mine hvor kroppen rister av energi. Ikke alltid det passer seg da, det skal sies. Men her bak lukkede dører, er det veldig morro. Jeg løp etter guttene å lekte troll med dem. De syntes det var rasende festlig, hyla og skreik så høyt dem kunne. Jeg ble nedgradert fra troll til monster. Takk for den. Så her brøla jeg ut, "Her kommer den store slafsete slufsa".. Haha stakkars barn. Heldigvis er de såppas små at dem ikke tenkte videre på navnet, men syntes det var rasende festlig at mamma slang seg rundt på gulvet å jagde dem. 

Nå har eldste blitt hentet av onkelen sin, og minstemann ser på litt film. Han er fremdeles ikke helt i hundre, og er av den typen som må "tvinges" i ro. Han er mye lik sin mamma, og spinner hele dagen. Så nå sitter han i vognen sin med en melkeflaske å ser på drømmehagen å lader opp. Kjenner jeg gleder meg veldig til varmere tider. Morten er ikke særlig begreistret for å være inne, han vil mye heller være ute. Gjerne hele dagen. Så når varmen kommer, kan vi stå opp, kle på oss å lage matpakke og være ute hele dagen. Skjønner han godt jeg, jeg er slik selv, må ha frisk luft og nye innpulser hver dag, hvis ikke så kjeder jeg meg fort. 

Men da er kaffekoppen tom og kroppen rister. Så da skal jeg få vasket litt her hjemme før jeg fyker til legen. Ha en sprudlende dag der ute :D

Ett slikt kjedelig hverdagsinnlegg

God kveld der ute.

Sitter godt planta i sofaen å tenkte jeg skulle komme med ett slikt typisk hverdagsinnlegg. Kanskje ikke akkurat det mest givende å lese, ei heller å skrive. Men når fantasien er lik null her i sofakroken, så får det bli som det blir. 

I og med det er vinterferie her jeg bor, så er åpen barnehage stengt resten av denne uken. Nå som vi har blitt vandt med å være der tre ganger i uken, så kjenner jeg litt på at denne uken blir lang. Morten Leander plages med ett eller annet jeg ikke har funnet ut av enda, så han er en klengete liten kråke med null lunte om dagen. Det er ikke så lett når disse små ikke kan prate, å fortelle hva som plager dem. Gjettelek med en som babbler er ikke bare bare. Om det er noen skjulte tenner som skal opp, sykdom på vei eller noe annet aner jeg ikke, men noe er det hvertfall. Noe som gjør han både er sliten og uttafor. Han er som en dårlig karusell om dagen. Innmari blid i ene øyeblikket og rasende i det neste. Så her er det bare å feste sælan. 


 

I dag har vi vært hos en venninne, å ryddet kjelleren for utstyr, slik at vi får plass til utstyret vi har samlet inn til prosjektene. Det har kommet inn veldig mye, så vi har en del jobb foran oss. Vi fikk gjort noe i dag, å håper på og få gjort ferdig alt til vi skal ut på gata å dele ut på lørdag. Det er mye jobb ved å holde på med slike prosjekter, men det er absolutt givende. Veldig hyggelig å holde på med. Kjenner at jeg gleder meg veldig til lørdag nå. Det blir godt å være ute noen timer, godt å bidra, godt å se kjente fjes og ukjente. Det er veldig godt å se at arbeidet vi legger i prosjektet når ut, det er det aller viktigste. 

Ellers har det gått i litt surmumling, kaffe, barn, mat og skravling. En helt vanlig dag i familielivet. Jada jada jada, veldig spennende! ;)

Alt for liten i en stor verden

Du går inn på senteret, ett sted fylt med mennesker. Mennesker som ikke skal få se den ekte deg. Mennesker du har strammet masken ordentlig hardt for. Mennesker du har kastet all din makt til.

Du brukte flere timer på å gå ut av døren i dag. Det var enda en slik dag. Enda en dag du helst ville være alene, trygt inne bak lukkede dører og vinduer. Likevel valgte du å gå ut. Kjempe deg gjennom enda en dag, slik som så alt for mange ganger før. Verden skulle ikke lenger være farlig, du skulle ikke lenger frykte den. Etter flere timer åpnet du døren. Den friske kjølige luften traff kroppen din som en vegg. Frisk luft, det var tauet opp fra hulen din den dagen. Det føltes godt og sjelen våknet litt til live.

Du trakk skuldrene godt opp i halsen, krummet ryggen, puttet hendene i jakkelommen å senket hodet. Du møtte verden, men verden skulle ikke få møte deg. Menneskene kunne se deg, men ikke virkelig se. Du gjorde slik du pleide, gjemte deg for alt og alle. Gjemte deg for deg selv. Du gikk kjappe skritt bortover veien.

Du valgte å gå i dag. Bussen virket for stor. Alt for stor for lille deg. Den friske luften føltes også ekstra godt i dag. Det var en stund siden dere sist hadde vært i kontakt. Du våget deg for å senke skrittene, å hevet hodet litt. Verden rundt deg var stor, nesten for stor. Biler, buss, lastebiler og scootere suste ved siden av deg, som om det skulle vært det mest naturlige i verden. Kjøretøyene hadde en høy hastighet, likevel følte du deg beglodd. Alle kunne se. Alle så hvem du var. Hva du var. Skrittene økte og hodet ble igjen senket.

Du nærmet deg, og den kjente følelsen bygde seg opp. Du hadde klart det hittil, du ville ikke gi deg nå. Du var da for faen som alle andre du også! Ikke sant? Du var ett menneske du også. Dette skulle du få til. Noe så enkelt skulle ikke få være så vanskelig.

Du går inn på senteret, ett sted fylt med mennesker. Mennesker som ikke skal få se den ekte deg. Mennesker du har strammet masken ordentlig hardt for. Mennesker du har kastet all din makt til. Mennesker du vil være lik, mennesker som eksisterer. Mennesker som har øyne som syntes, og som faktisk ser.

Du kjenner pusten minsker. Det føles ut som halsen hovner opp. Du blir varm og du kjenner svetten pippler. Ikke la dem se, ikke la dem se. Det bygger seg opp, ansiktet blir rødt og leppen rister. Øynene sliter med å fokusere. Likevel ser alle deg. Alltid. Du hater det. Hater at alle kan se. Hvorfor kan alle se lille deg? Du setter deg ned, å fokuserer på pusten. Gnir hendene sammen å lukker øynene. I ett rom fult av mennesker, stenger du alle ute. Igjen sitter du alene, i den store verden. Igjen har du tapt.

Angst, en tung bagasje.

Vin venner

Mimmien til gutta har kommet opp med en kjempe søt tradisjon hun vil begynne med. Det er å sende ett lite kort til eldstemann (da minsten er for liten) slik at det er i postkassen hver lørdag. For en koselig tanke, og for en koselig tradisjon. Jeg vet at jeg satt pris på det når jeg var liten, en liten hilsen i postkassen i ny og ned. Vi hadde vell brevvenner på min tid? Tanken er at det skal være en koselig gest en dag i uken, og som gjør posten litt ekstra spennende. Så heldige gutter vi har som har så fine besteforeldre :) 



 

Derfra kom tanken, hva med noe for oss voksne? Hadde det ikke vært hyggelig om vi hentet ut noe annet enn regninger? Nå dukker det opp ett eller annet fra ebay i postkassen min til tid og annen, men ellers er det stort sett kun hvite ark med ett kronebeløp på som jeg må åpne opp å betale. Det var brevvenner da jeg var liten, og det husker jeg at jeg hadde noen av i perrioder. Det var jo litt morro. Men hva med nå som voksen? Vin venner,hehe! Sende en liten vin til vennen din på lørdag? Det hørtes jo bare helt innafor ut i hodet mitt spør du meg. Er du ikke enig? 

Skal det være en NRK lisens og en flaske vin? 

Å nei, Morgenkvalme...

Den blir ikke glemt med det første, denne morgenkvalmen jeg har fått oppleve flere ganger ved en graviditet. Den grusomme følelsen hvor du kjenner at det ikke er håp for å holde det nede. Den eneste muligheten du har, er å løpe på do.

I dag stod jeg opp til sol og fint vær ute. Det er alltid deilig å lukke opp øynene til finvær. Jeg slapp Morten Leander ut av rommet sitt og vi startet med morgenrutinene våre. Kaffen ble satt på, klær funnet frem og morgenstellet ble tatt på oss begge. Etter litt frokost på minstemann og 3 kaffekopper på mor, gikk jeg ut på verandaen å fyrte opp pinnen. Så usundt som det høres ut, er det lite som slår kaffe og røyk på morgningen altså. 

Når jeg kom inn igjen hadde Morten Leander fått tak i en kjekspakke å helt uttover gulvet. Han gliste fra øret til øret der han knuste dem under beina sine. Veldig ivrig var han faktisk. Veldig ivrig. Jeg finner frem støvsugeren å rydder opp rotet. På en eller annen måte har jeg fått fylt på en bøtte med vann og såpe, og satte igang med å vaske veggene samtidig. Innimellom er jeg så innmari effektiv altså. Kortidshukommelse og adhd, helt nydelig. Mens jeg står der med støvsugeren i den ene hånden og kluten i den andre å vasker veggen samtidig, hadde minstemann lagt merke til at jeg ikke fulgte helt med. Utrolig hva disse små oppfatter. Jeg hørte den velkjente plaske lyden, og bak meg stod han med wc forfriskeren i hånda, dekket av "godlukt" og det var blå flekker på hele badet. Igjen, han var storfornøyd med innsatsen. 

Til slutt får vi satt oss ned på gulvet for å leke litt sammen. Jeg hadde fylt på en ny kopp kaffe, å slurpet den fornøyd i meg, da plutselig den velkjente følelsen kom snikende. Å nei! Alle tankene mine kjørte rundt på karusellene i topp etasjen. Jeg løp inn på badet, slang håret til siden å kastet meg over do skålen. Morten Leander kom løpendes etter å stod ved siden av å lo av de rare lydene mamma kom med. Litt slag i huet fikk jeg også. Kjempe festlig. 



 

Jeg satte meg ned på rassen, med beina på hver sin side av toalettet, hvit i ansiktet og tom i magen. Jeg ser på foten min å ser plasteret som sitter på fotrista. Ikke ofte jeg blir så glad av å se ett P-plaster skal jeg si dere. Pjuh, det var kun dosen av alt for mye kaffe, nikotin og husarbeid som slo meg ut. Skjelden jeg har satt så stor pris på å dra fram en tampong å dytten i skattekista altså. 

Hilsen flerbarnsmamma, som er fullstendig ferdig med å ploppe ut kids!

GODE BARNDOMSMINNER TRENGER IKKE KOSTE PENGER

BILLIGE OG ENKLE AKTIVITETER SAMMEN MED BARN

Jeg tenkte jeg ville komme med noen enkle ideer og tips til enkle og morsomme aktiviteter man kan gjøre sammen med barna sine som ikke koster mye penger. Stort sett har man det man trenger hjemme hos seg selv, om man bruker fantasien.

TROLLDEIG
Dette er enkelt, og veldig morsomt for alle aldere. Her kan man lage alt fra figurer, pynt og gaver. Kanskje ett nytt dørskilt til hjemmet? Finn frem noe maling og glitter, å pynt når det er ferdig. Kanskje man kan dele opp deigen å lage den i forskjellige farger også? Det eneste som stopper deg her er fantasien. Oppskriften er super enkel, og den er som følger:

10 dl hvetemel
5 dl salt
5 dl vann
2 ss olje

Trolldeigen skal være fast. Den skal ikke sige sammen. Du kan teste om den er fast nok ved å lage en rund kule. Hvis kulen fortsatt er rund etter 2-3 minutter er deigen fast nok.Trolldeig skal stekes på svak varme, rundt 80 grader. Hvor lang tid det tar å stek figurene avhenger av hvor tykke de er. Det kan ta alt fra ett par timer, til flere dager. Du finner ut om figurene er ferdig ved å dunke på det tykkeste punktet.



 

MALING
Her er det veldig mange muligheter. Med maling kan man gjøre mye forskjellig.
-Kjøp en papirrull å rull uttover gulvet. Ta maling under bein og hender, å krabb bortover. Feks, kappløp?
-Ta en pappasjett å fyll den med maling. La barna bruke små biler som dem dypper i malingen, og lager helt egene bilbaner på tegneark.
-Finn en liten pappeske og fyll litt maling oppi. Om du har klinkekuler så legg oppi, og rist på esken så det blir fine kunstverk oppi den magiske esken.



 

BORG
Har dere noen pappesker liggende? Eller kanskje har noen butikker i nærheten som gir ut tomme esker? Det eneste du trenger da er saks og teip. Klipp dem og form dem slik du selv vil, å teip dem sammen til en stor borg. Det er både morsomt å lage, og man kan leke masse sammen som en familie. 



 

DUKKETEATER
Her trenger du pappeske, doruller og tegnestifter. Brett ut pappesken og klipp ut ett stort hull. Lag små fargerike figurer ut av doruller som dere holder show for hverandre med gjennom pappskjermen. Barn er oppfinnsomme små vesner, så det kan komme mye morsomt ut gjennom ett rollespill. Mye morro for hele familien. 



 

Det er så mye morro man kan gjøre sammen som en familie som ikke behøver å koste mye penger. Barn syntes det er veldig morro når foreldrene setter seg ned sammen med dem å leker, så hvorfor ikke gjøre noe kreativt sammen? Gode barndomsminner trenger ikke koste penger.

SMINKET MAMMAEN MIN

God kveld der ute.

Da tenkte jeg at jeg ville legge ut noen bilder av min mamma. Etter og ha lest på bloggen at jeg hadde fått nytt contour kitt, så ville hun jeg skulle vise henne åssen det fungerte. Så da vasket vi gjerne av hele masken, og satte på en ny. Jeg har alltid likt å sminke og fikse andre, så jeg kastet meg utti oppgaven. Det er ikke like lett å sminke en dame på nesten 50, som en glatt barnerumpe på 25. Men med skikkelig innsats og stålvilje, kom resultatet sakte men sikkert (Haha, neida mamma. Vet du leser så måtte bare.) Hun ble veldig fin, det er helt sikkert.

Legger ut noen bilder fra start til slutt.













Se så vakker hun er! 

Når man gir opp rettferdigheten.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om kampen vi gikk gjennom med Liam Sebastian. Mye fra den tiden husker jeg ikke like klart lenger, derfor er det så fint at jeg har skrevet om det på bloggen. På den måten kan jeg friske opp hukommelsen. Det er vodt å lese meg tilbake til den tiden, men på en annen måte godt. For herregud som vi stod på. Det er ikke mange som orker å stå midt oppi ett slikt cirkus når man har fronta det absolutt værste følelsesmessig som kan skje ett menneske. Men vi klarte det, og jeg trur vi holdt ut i 2 1/2 år. Men til slutt ga vi opp. Vi ble møtt med motstand hele veien, selv med klare bevis. Det føltes så maktesløst. Det var vondt, vondt og få det ene brevet etter det andre. Vondt å reise på møter hvor man ble hørt, og hvor man fikk ett inntrykk om at vi skulle komme videre. Men likevell ikke kom noen vei. Kampen om Liam Sebastian handlet ikke om å vinne. Hva kunne man vinne? Liam Sebastian hadde allerede fått vinger å reist til ett mye bedre sted. Kampen handlet om og bli hørt. Om og bli sett. Mest av alt handlet kampen om rettferdighet. 

Jeg husker så godt følelsen av at sønnen min var blitt skitten. Den rene, fine og flotte gutten min. Mitt alt på den tiden. Han var blitt skitnet til av systemet. Det skulle dem ikke få lov til. Jeg ville han skulle bli ren igjen. Jeg ville få rom for en sorgreaksjon. En normal sorgreaksjon om man kan si det? Jeg har ikke en fasit på hva som er normalt i ett slikt kapittel, men jeg unner ingen og havne i en kamp samtidig. Det er nesten umulig å klatre opp fra kvisthullet, for å brette opp armene å kjempe. Det var flere ganger iløpet av denne prosessen jeg ville legge meg ned. Legge meg ned å hvile, sørge og syntes synd på meg selv. Men jeg hadde ikke mulighet til det. Det var beintøft. På mange måter klarte vi det, ved å bevise at han ikke bare var enda ett tall i loggen. Vi klarte å kjempe oss til en beklagelse, vi klarte å kjempe frem feil som var blitt gjort på noen områder. Vi klarte mye, men det er enda en lang vei å gå, den dagen vi bestemmer oss for å brette opp armene på nytt. For selfølgelig er han verdt det fremdeles.

Noe av det viktigste jeg lærte i denne prosessen, var at jeg klarer om jeg vil. Selv i de dypeste hull finnes det en måte og komme seg opp. Selv med alle odds mot meg, så klarte jeg og få med meg ett helt folk på reisen. Jeg fikk massiv støtte her inne på bloggen, og mange dytt i ryggen for å fortsette. De gangene jeg selv begynte å tvile, så hjalp mange av dere meg til å fortsette. Dere skal vite at dere har vært en stor del i kampen om rettferdighet. 

Jeg har vært ærlig hele veien, og det falt ikke helt i smak hos alle. Det var en personlig kamp som noen mente burde holdes personlig. Jeg holdt alltid reglene, jeg la aldri ut navn eller bilder slik at noen kunne gjennkjennes. For kampen handlet ikke om og ta, men om noe som burde være en selfølge, hjelp til å reise seg. Jeg håper ingen har blitt møtt med slik motstand vi ble møtt med. Denne saken var grov på så mange plan. Men jeg vet vi ikke er alene. Det er uttallige mange trøtte og slitne foreldre der ute, som kjemper med nebb og klør for og få svar. Det er vondt og miste barnet sitt. Umenneskelig vondt. Mitt høyeste ønske for engleforeldre, er at dem skulle ha måtte slippe å kjempe flere kamper samtidig. 

Tjukk i badekaret!

Hei og god morgen, hilsen kaffekopp nr 5 ♦

I dag var det mannen sin tur til å sove lenge, så da stod jeg opp med minstemann så han fikk sove videre. Junior sov til 08.30, så skal absolutt ikke klage. Deilig når det skjer på hans sove dag, så jeg også får sove lenge. Ikke like morsomt når det skjer på min.. Morten var som vanlig i hundre når han våknet, tok tak i Ole Brumm bilen sin og spant avgårde ut soveromsdøren. For en glede den gutten der har. Bleien var litt overfylt så jeg tappet oppi badevann til han, og fant ut at jeg ville være med oppi der jeg også. Vi kledde av oss å satte oss oppi. Vårt badekar er ikke bygd for to voksne mennesker, det har vi prøvd før. Det endte med at jeg lå oppå mannen, med tærne opp i nesa hans, og magen min bredde seg over kanten. Det er ikke mye vann på kroppen når man ligger oppå ett annet menneske. Så en varm opplevelse ble det ikke. 

Jeg prøvde på nytt, med ett mye mindre menneske denne gangen. Du vet når du setter deg ned i ett badekar, og du får vakum i rumpa? Jeg følte meg som tidenes sugekopp oppi der. Og vannet var kun på hans side, for bak meg slapp ingenting forbi. Det ble ett kjapt bad på mor, før jeg innså at jeg ikke er bygd for å sitte i ett badekar, jeg og min kropp må ligge. Junior fikk heller bade alene. Jeg må ta det som ett tegn på at jeg må slutte med jojo slanking, og heller endre livsstil. 


 

Det er mange fordeler ved og ta vare på kroppen sin. Ulempen er bare det at det er så inni hælvettes mange fristelser der ute. Det er så innmari mye mat, feit mat, som er godt. Og feit! Det er så innmari mange fristendes sjokoladeplater der ute. Jeg skal innrømme det, jeg er svak for sjokolade. Jeg er så svak for sjokolade at jeg kan late som jeg leter etter mat i kjøleskapet, å snikspise sjokolade når barna er hjemme. Jeg er så svak for sjokolade at når jeg ser at det er lite igjen, deler jeg ikke med noen, jeg gjemmer meg. Om gutta har fått sjokolade til lørdagsgodt, og det er mer igjen etter dem har lagt seg. Så er det ikke mer igjen på søndag. Sjokolade, min beste venn og min værste fiende. Når jeg tenker meg om er det sjokoladen sin feil at jeg ikke får plass sittende oppi badekaret.. Eller, jeg får jo plass. Om jeg sitter på den ene rumpeballen og har det andre beinet over kanten. Kanskje ikke den mest populære stillingen å sitte i når man skal bade med barna.. 

Det er heldigvis lenge til sommeren! 

Les mer i arkivet » August 2016 » Juni 2016 » Mai 2016
Grimsmo!

Grimsmo!

27, Lørenskog

Jeg er ett sprudlende vesen med mye på hjertet. Jeg er en akkurat passe blanding av A4 og helt bak mål. Jeg er mamma for en gutt med vinger, og to gutter med beina godt plassert på jorda. Jeg er gift, å driver mannen min til vanvidd! Sammen skaper vi familiekaos og gode minner. Velkommen skal du være! Grimsmo.blogg.no på facebook.

lesere her akkurat nå

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits