Karoline Grimsmo

God kveld til deg.

Nå ligger jeg i sofaen, straks klar for å legge denne dagen bak meg. Dagen i dag har vært grå, men veldig fin. Jeg har vært på hyggelig besøk hos pappa med familie, å kosa meg hjemme med vakre sønnen min. Til middag ble jeg inspirert til å lage grønnsakssuppe med kylling og ris oppi. Smakte nydelig. Jeg har for vane å overdrive matlagingen, så endte opp med suppe til en familie på 15. Jaja, fryser den ned å tiner opp ved en annen anledning. Jeg har sitti litt på nettet å trykket meg rundt i den store "verden". Jeg kom over en kjempe fin dansefilm, i skygger, som rørte noe ved meg. Jeg ble sittendes å tenke tilbake, tilbake på da begravelsen til min førstefødte sønn fant sted.. Som oftes tenker jeg på han med "tomme følelser", av den enkle grunn at jeg distanserer meg fra de smertefulle følelsene. Det er en måte for meg å gå videre på. Det er ikke alltid den tøffe fasaden holdes tett, og med små sprekker, sprekker det fort, og de indre følelsene får herje fritt til jeg får lappet meg sammen. Det er både vondt, og godt (når det går over). Nå kjenner jeg at plutselig er jeg klar for å grave litt ned i fasaden igjen, å kjenne på litt mer av den tåkete, smertefulle opplevelsen. Den siste tiden har jeg klart å hente frem minner, jobbe med dem, å føle det er ok etterpå. Jeg klarer faktisk å føle..

Begravelsen var tøff, den kom alt for fort. Det var mye planlegging å jobb, som var utrolig vanskelig å gjennomføre av den såre grunn, den var ment for han. Min sønn. Umenneskelig å planlegge begravelsen til barnet sitt. Det var for faen ikke det jeg ville planlegge!!! Jeg ville planlegge dåp, hverdagens klær, barselgrupper, babysang. Jeg ville bruke dagene på å bli kjent med gutten min utenfor magen. ENDELIG skulle jeg jo få kose på skatten jeg stolt bærte frem til denne fine verden. Istedenfor var skjebnen en helt annen. Dagen kom, dagen jeg skulle få lov til å se han igjen. Hadde ikke sett han siden vi måtte reise fra sykehuset, uten han. Sette oss i bilen, med tomt barnesete. På det tidspunktet var jeg så ruset på sorg, at jeg så frem til å se min vakre sønn igjen, selv om det var i kirken. Virkeligheten var ikke til stede hos meg på den tiden. Jeg husker jeg stod opp, kledde på meg klærne jeg hadde kjøpt nytt for den anledningen. Jeg måtte være fin for sønnen min. Vi kjørte opp til kirken, luften gikk ut av meg, men det var allerede blitt en vane. Selv om han ikke hadde vært borte over 2 uker engang, så føltes det ut som en evighet, samtidig som det føltes ut som alt skjedde i går. Vi gikk inn i kirken, ikke mange hadde kommet. Jeg begynte å organisere, måtte ha noe å gjøre. Den lille hvite kisten med den reiseklare nydelige lille sønnen min øverst i kirken skremte meg. Alt i meg ville ikke være i det rommet, samtidig som det var det eneste stedet jeg ville være. Sammen med han. Jeg husker jeg strøk på han, koste med han, snakket med han. Jeg ville så veldig ta han opp, holde han hardt inntil meg å fortelle at alt ville bli bra. At dette kun var en tradisjon, og at vi egentlig ikke ville legge han ned i den kalde våte jorden. Jeg husker jeg ville ta han i armene mine å vugge han, synge sanger jeg hadde øvd inn for å roe han når han ville være lei seg å gråte. Han var så vakker der han lå, i dressen pappaen hans hadde kjøpt for at han skulle bruke den i dåpen sin. Istedenfor måtte den bli tatt i bruk med en gang. Kirken ble fylt opp av familie og venner. Det var hyggelig at så mange valgte å komme for å si sitt første hallo og siste adjø. Seremonien var veldig fin. Det ble holdt taler, mamma sang og vi viste minnefilmen vi lagde. Det var den eneste måten vi kunne vise han frem til alle som ble frarøvet muligheten. Vi gikk alle samlet i en lang rekke, med Liam Sebastian fremst i kisten sin, på vei ut til gravplassen. Her husker jeg ingenting. Ingenting som henger sammen i alle fall. Jeg jeg husker jeg var redd dem skulle miste kisten når dem senket den ned. Jeg så for meg alt i hodet åssen det ville gå om det skjedde.. Det eneste jeg husker var at hele kroppen min slo seg av. Nå var kisten senket ned. Plutselig står folk i rekke foran meg og barnefar, de klemmer oss på tur å orden, kommer med små ord å tunge øyne. Husker en sa til meg at "det er lov å gråte", husker ikke hva jeg svarte, men jeg klarte ikke få frem noe som helst. Folk har senere beskrevet blikket mitt som truendes å tomt. Jeg hadde rett å slett slått meg av. Noe jeg fremdeles gjør i mange situasjoner hvor minnene dukker opp. Det var en grusom dag.

Nå reiser jeg til graven en gang i blant, ikke like ofte som før, hvor jeg var der hver dag, gjerne hele dagen. Jeg kunne sitte der i timesvis å stirre på graven. Tom, apatisk å undrendes. Nå er følelsene annerledes, det er klart det er vondt fremdeles. Jeg slår meg som regel litt av når jeg er der, vil ikke la det være en realitet at han ligger under den vakre englesteinen. Men det gir meg samtidig en varme, en indre ro, ett avsluttet kapittel. Der i alle fall. Det vil være en plass som for alltid vil være hjerteplassen min. En plass jeg aldri vil klare å åpne meg helt, en plass jeg alltid reiser litt bort ifra. En plass som aldri skulle vært for han, så tidlig, så urettferdig.

Det går ikke en eneste dag forbi uten at jeg ikke tenker på han. Han er alltid med meg, i gode og vonde minner.

Liam Sebastian, mammas diamant <3

HEI ALLE SAMMEN!

Da er den her igjen, slutten av uka som har sust forbi. I dag har vi vært på besøk hos en venninne å kosa oss med godt selskap. Gutta har lekt godt sammen. Er så morsomt å se hvordan dem utvikler seg, og hvor trygge dem er blitt på hverandre. Fillip Emilian er en skikkelig kose gutt, en voldsom kosegutt. Så hans stryking kan fort forveksles med klasking å gjøre litt vondt. Prøver å lære han at han skal ta det liiiitt mer med ro, men ikke alltid han klarer å styre seg. Lille kompissen hans satt og tok alt imot uten en mine. Hehe, de er morsomme de små. Da vi kom hjem i 16.30 tiden tenkte jeg at Fillip skulle få male litt. Tenkte med meg selv at dette var en fin og rolig kveldsaktivitet før kvelden. Ikke akkurat, så feil kan man ta. Han fikk litt for mye maling på fingrene og ble helt fra seg. Han syntes det var grusomt rett og slett. Han er blitt så forfengelig altså. Han har begynt å strekke ut hånda når han ser han har fått en flekk på den, så mor må tørke vekk. Katastrofe ble det da malingen ikke ville bort. Jeg dyppa henda mine i maling selv å malte å klasket på papiret, til ingen nytte. Dette var for dramatisk for han. Da jeg skulle løfte han opp av stolen, med henda fulle av maling ble det enda verre. Tenk at jeg skittnet han sånn til... Fylte opp badebaljen med masse skum, og vips, fryd i leiern. Hyl og tårer ble erstattet med plask og gledeshyl. Merksnodige lille mennesket mitt som jeg er så uendelig glad i. Det er en herlig følelse å se han utvikle seg og å oppfatte han som det mennesket han utvikler seg til og bli. Mammalykke er den beste lykke.

I morgen skal jeg ut å feire bursdagen til venninne, det blir hyggelig. Bortsett fra at jeg har pent lite og ha på meg skal jeg nok klare å stæsje meg fin og fjong. Jeg feiret min egen bursdag forrige helg, så føler jeg er skikkelig ram som drar ut 2 helger på rad. det er mange år siden sist. Det blir lenge til nestegang føler jeg. Fillip skal være hos min storesøster i morgen. Trur de kommer til å kose seg maksimalt, så er ikke redd for det. Det er kun mammahjertet som føler det stikker litt. Selv om jeg ikke har vondt av å møte venner, kose meg på voksent vis med litt i glasset. Blir sikkert kjempe hyggelig. Gleder meg.

I kveld skal jeg bare slappe av, har blitt servert deilig middag å tekte jeg skulle bruke kreativiteten min på å lage noen kule gaver til noen her og der.

Ønsker dere alle en super kveld videre.

Snøen har forsvunnet, det ligger kun igjen smått med is langs elven. Solen har vært generøs de siste dagene å glimtet til. Enda mer generøs har vinden vært. Hele 12 varmegrader har vi hatt her hvor jeg bor, ikke en eneste dag har det føltes ut som mer enn 2.. Men skal ikke klage, så lenge solen står med vinden er det helt kurant. Det gjør noe med humøret når været er godt, på lik linje som når det er mørk og trist. Jeg kjenner at kropp og sinn våkner mye mer til liv når hverdagen blir lysere. Når det er grått forvandles jeg til en filosof som jakter på livets mange gåter. Med en god dose ironi, humor og raptusser kommer jeg meg helskinnet gjennom år for år, med ustabilt vær. Jeg har alltid interessert meg for skapelsen av denne verden. Syntes det er fantastisk at ingen vet hvordan alt oppsto. Det gjør at jeg trur det er mer. Med alt av teknologier, vitenskap og kloke, lekne hoder, er det ingen som har klart å løse gåten. Håper ingen gjør det heller.. Da må jeg finne meg en ny interesse.

Får vell komme med noen oppdateringer om min vakreste lille herremann Fillip Emilian. Han har på 6mnd endelig sovet natten gjennom 2 ganger de par siste dagene. Vet ikke om det kommer av at hans første tann har kommet, eller fordi han bare har hatt behov for litt natterskos. Bleiene har fylt seg opp igjen i dag, så regner med tann Nr 2-3 er på vei å nettene blir lange og såre igjen. Det skal ikke være lett og få sine første tenner når man er blitt 13 mnd. Han har tatt sine førte skritt, ganske mange, trur til og med han går litt skal jeg være ærlig. Selv om han fremdeles stort sett holder seg inntil stødige gjenstander han kan støtte seg mot. Helt ok, vær gjerne lille babyen til mamma litt til. Selv om jeg er stolt som en sprengt ku av alle hans utvikliner, er det sårt at han aldri mer vil være lille hjelpeløse babyen min mer (i praksis). Han har begynt å komme med mange nye ord, peker å sier hva han ser (både med forstående ord og herlig Fillip Emilian språk), han danser så fort han hører musikk, gir ut koser og kyss mange ganger utløpet av dagen, skal vise meg hvor han gjemmer ballene sine, leker gjemsel og har'n å spiser helt selv. Han er en skikkelig bestemt, sta, leken og morsom skøyer. Han har til og med kommet i trass allerede. Her om dagen var vi på senteret, stolt som en sau holdt han i vogna å trilla den selv. Mor og far gikk ved siden av å klappet og lo mens det lille mennesket vårt trillet vognen han før lå som en liten knirkendes ball i for få (en del) mnd siden. En fin stund. Men... Så måtte vi inn på en butikk med masse knuselige gjenstander, og da må jeg si at jeg stolte ikke på at rallyføreren av vogna hadde såpass kontroll at ingenting ville koste oss unødvendige penger. Så jeg tok vognen å trillet inn i butikken selv. Ja jøss, det var ikke greit for å si det mildt. Han kastet seg bakover som ungen fra extersisten, la seg på gulvet å hyyylgråt. Hæ? Hva skjedde nå? Hvor ble av idyllen vi nettop hadde? Jeg satte meg ned å prøvde å si at det er ikke alltid det passer seg å trille vogn selv i butikker. Merkelig nok skjønte han ikke ett kvekk av hva jeg fortalte å hylte videre. Da var det bare å løfte opp gutten, som hang i spenn i armene mine, gå ut av butikken, og la han få trille videre. Vips, idyll igjen. Så detta, detta er sønn av mor det tenker jeg. Jeg spurte vell om "åffår det'a?!" til jeg var 16 (egentlig fortsatt...) hver gang jeg fikk en beskjed. Men det var en morsom opplevelse, hans lille verden ble total katastrofe, han skulle jo gjøre som mamma å trille vogn. Gleder meg til resten som ligger på lur å ulmer i den herlige, deilige, sjarmerendes lille kroppen:)

Jeg ønsker dere alle en fin dag/kveld/natt å håper livet smiler.
Carpe Diem!

Lillegutt ligger i vognen sin å sover, meningen var at han skulle legge seg i 11 tiden, men stuptrøtt som han var sovnet han for noen minutter siden. Tenkte jeg skulle benytte tiden til å skrive ett aldri så lite innlegg til dere, mens jeg supper i meg kaffe som allerede er varmet opp i microen 4 ganger. Her har den siste tiden bestått av bursdagsfeiringer, både for Fillip og for meg. Fillip hadde en koselig barnebursdag og familiebursdag. Det er utrolig hvor mange som får plass i en liten leilighet. Det er noe som heter der det er hjerterom er det husrom, og det har vi masse av i denne familien. Han storkoste seg med oppmerksomhet (litt skummelt til tider), kake, frukt og fine gaver. I går feiret jeg min egen voksenbursdag, med kaffe og kaker, herlig familie og mange fine gaver. Jeg fikk fotoprinter med alt av tilbehør, parfyme, øyenskygger, sminkekoster, mange rålekre gensere, solbriller, ansiktskrem, penger, betalt tlf regning (ypperlig), hårprodukt, skåler, kameraveske osv. Overveldet. Ikke så dumt å fylle 24. Neste helg skal jeg feire dagen med gode gamle venner. Nye som gamle. En kjempe fin mulighet til å samle kjentfolk for en fest å samvær. Har leid øvre etg på ett lokal borti gata her som vi skal boltre oss på. Kjenner jeg gleder meg til en skikkelig fest, dagen derpå derrimot er ikke så høyt etterlengtet. Får satse på at formen er på min side. Ikke alltid like gøy å stå med skallebank å vaske leilighet.

Ellers så koser vi oss med venner, familie og barnelek. Vi går i åpen bhg 2 ganger i uka hvor Fillip stortrives. Mange flotte barn og foreldre. Det er snakk om at kommunen ikke vil støtte barnehagen lenger så mulig den blir lagt ned. Vi snakket sist gang om at vi skulle skrive ett leser innlegg til romerikesblad for å sette fokus på saken. Kommunen er ikke intr i å komme på besøk engang for og ta seg en titt. Det er ett supert tilltak for oss som går hjemme med barna. Der får de leke med mange andre barn, fra forskjellige kulturer. Der får de en kjempe trygg innkjøring til ordinær barnehage, uten oss foreldrene. Nå kan de bli trygge med oss rundt til enhver tid. Det er små aktiviteter i form av å male og perle, mange lekerom med masse leker for store og små, felles spisestund og sangstund med lærdom. Vi er alt fra 10-30 stk som er innom, så det er klart det blir brukt. Vil være kjempe trist om Kommunen slår igjennom å legger ned barnehagen vår uten så mye som og ta seg en titt engang. Vi skal i allefall gjøre det vi kan for å vise at vi trenger den for barna våre.

I dag skal jeg møte en venninne med sønnen hennes å være ute i det grå kjedelige været for å farge det litt opp. Vi har hatt strålende sol, til og med litt varmt i noen uker, men de siste dagene har solen valgt å lyse over andre plasser. Det stopper ikke en uteglad sjel. Så i dag skal jeg pakke med kakerester fra gårsdagen, trakte kaffe og ha på termos å tussle opp til graven til min førstefødte for å rydde vekk litt blomster som sikkert har lagt seg ned pga været. Deilig å bevege litt på seg (hvertfall etter så mange feiringer med sinnsyke kaker), og å varme hjertet mitt opp med å tilbringe litt tid i englehagen sammen med godt selskap.

I kveld skal jeg bruke tiden på å printe ut masse bilder å utøve kreativ kunst.
Ønsker dere alle en super søndag.
CARPE DIEM!

Hallo alle sammen:)

I dag har jeg fått gjort litt av hvert. Jeg har fått handlet inn nesten alt til Fillip Emilian sin bursdagsfeiring på lørdag, vært på senteret med en venninne og sønnen hennes, spist deilig lunsj på Peppes, fått meg fadderbarn fra Zimbabwe og prøvd (PRØVD) å klippe håret til Fillip Emilian. Han har ikke helt hatt dagen med seg i dag, så å sette seg i frisør stolen var så langt fra aktuelt som det går an og få blitt. Derfor bestilte vi en ny time i morgen tidlig, så håper jeg det går bedre da. Vi har, som alltid, kost oss masse med lek og morro her hjemme før kvelden kom. LilleFille var kjempe trøtt å sovnet sånn ca akkurat kl 18.00. Krysser fingrene for at han får en god natt med søvn å våkner uthvilt med godt mot i morgen. I morgen blir en hektisk dag, vi må ut av døren tidlig for å komme oss på Nav for å fylle ut noen papirer, deretter er det rett til frisøren for å klippe av noen fjoner på det vakre hodet til Fillip Emilian. Etterpå skal vi hjem å bake mange kaker til familiebursdagen på lørdag. Det er så hyggelig å stelle i stand selskaper for han altså, det koster, men er veldig hyggelig. Jeg tenkte jeg skal bake sjokoladekake, brownies muffins og marsipankake. Håper det går bra, og at det ikke bare smaker godt, men ser godt ut også.

Det er utrolig, lille vennen min er blitt 1 år alt. Hvor har denne tiden blitt av? Jo eldre vi blir, jo fortere går livet. Årene suser forbi uten at vi tar skikkelig tak i dem. Dette året har jeg nyti, på alle måter. Det har vært ett rikt år med masse glede, masse lærdom, mange opplevelser, mange lekser og mye nytt. Det har vært det beste året i mitt liv. Fillip Emilian er livslyset mitt. Han kom inn i livet mitt, inn i magen min, på ett tidspunkt hvor alt var mørkt. Han ble min grunn til å fortsette, han er fremdeles den grunnen. Jeg kunne aldri ha gjort noe for å skade han, noe som satte han i fare. Jeg kunne aldri ha levd livet mitt på noen annen måte enn å gi han det beste han fortjener. Jeg blir så veldig frustrert over dem som ikke setter barna sine først. Det er dessverre mange av dem.. Fillip Emilian er mitt alt, mitt liv, ja rett og slett, livet mitt. Enkelt, godt og greit. Og det fortjener han, ikke noe mindre, kun det beste.

Jeg kommer innom med bilder av kakebakst i morgen eller iløpet av helgen. Kos dere masse, ta vare på livet dere lever, å lev!

Carpe Diem ?

I går fylte min lille gutt 1 år og den store dagen feiret vi med barnebursdag. Vi hadde 6 babyer og 6 frøkner på besøk her fra rundt 12 til 14.30. Det var veldig hyggelig å stelle istand til hans første bursdag (bortsett fra fødselen). Vi pyntet med ballonger, bakte langpanne sjokoladekake, hadde party hatter og "godteposer" til barna. Filllip syntes det ble litt slitsomt med så mye folk hjemme hos seg selv så han sovnet rundt 13.00, å sov til nesten alle barn og foreldre hadde gått. Regner med han hadde det like hyggelig i drømmeland som i bursdagen som foregikk på stua. Senere på dagen kom litt av familien på besøk for og få ett glimt av selveste 1åringen. Både hans mommo, 2 av tantene hans og 1 av onklene. Det var hyggelig. Da alle barna koste seg med bursdagskake lå lille bursdagsgutt å gnagde på en lyseblå sky kanskje? Men da han våknet fikk han smake på skikkelig nydelig sjokoladekake for første gang. Da var det bare å kle av han vest å skjorte så han kunne få grise så mye han ville. Det gjorde han ikke.. Jeg har aldri sett en baby så konsentrert og rolig når de blir servert kake. Har jo sett bilder overalt av bursdagsbarn med bursdagskake, i full iver. Detta skulle nytes for å si det sånn. Han brukte ganske god tid på å nyte før han dro frem smilet, å gjett om det kom smil. Lille sjarmøren vår. Så dagen i går vil jeg kalle en sukse, bortsett fra at den lille luringen sov gjennom selskapet sitt. Han fikk masse fint, både klær, vogn, vognpose, tøffelsokker, bøtte med leker, vogn tilbehør og leketelt. Vi gleder oss masse til lørdagen hvor vi skal feire han med den nermeste familien her hjemme. Veldig koselig altså.

Tenkte jeg skulle oppdatere litt mer i dag, men kom til å se på videointervjuet som VG gjorde av oss kort tid etter Liam Sebastian døde ifra oss, å kjenner at blogglysten ikke er så tilstedeværende akkurat nå. Jeg skal se om jeg får kommet innom igjen i morgen å lire fra meg noen detaljer. Ønsker alle en fortsatt fin kveld der ute. Slenger med noen herlige frosne øyeblikk fra Fillip Emilian sin 1års dag.

CARPE DIEM !

Da har kveldsroen senket seg og huset er stille. Det eneste som høres er klokkeslagene fra den store klokken på veggen. Tikk takk tikk takk. Når stillheten åpner seg gir det rom for tankespinn. På godt og vondt. Ofte holder jeg meg i aktivitet med ett eller annet som gjør at jeg slipper å tenke dypt. I dag har jeg kjent på kroppen at vi er delt to. Den ene delen vil rive meg ned mens den andre delen er sta som esel å driver meg fremover. Eselet stoppet opp for å hvile? Ga seg? Ble sliten? Pøh! Så her sitter jeg, i mørket, alene å tenker. Tenker på det som skulle vært, på det som har vært. Tenker på gode minner, på dyrebare minner, på vonde minner og grusomme. Det har vært litt av ett liv. Av alle tragedier som har funnet meg, var det 1 som satte meg ut av spill. Ett spill jeg aldri vinner. Jeg tapte, på værst tenkelig måte. Jeg mistet lille gutten min før jeg fikk muligheten til å bli ordentlig kjent med han. Nå ligger han i jorden, under gravsteinen med navnet hans på. "Vår lille diamant, Liam Sebastian Pettersborg Grimsmo". Alene. Uten familien sin, uten meg, kald, frossen og stille. Eller? Nei! Han er i himmelparadiset sammen med alle andre englebarna å leker. Sammen med bestefar å utøver kunst og ståhei. Hans deilige mye babykropp er varm og god, myk og frisk. Dekt med myk hvit deilig bamsedress, slik som han fikk på seg på sykehuset. Englevingene hans er lette som fjer, sterke og loddne. Han har det bra nå. Det er i allefall det jeg overbeviser meg selv om. Eller er det en realitet uten overtro? Er realiteten så stygg? Ligger han alene? Er han borte for alltid? Vil vi aldri sees igjen? Er alle tegnene innbilning? Er det sånn som nå det alltid vil være, uten han?

Min andrefødte, Fillip Emilian fyller straks 1 år. 19 mars er den store dagen. 1 år og 1 mnd er det mellom mine 2 flotte sønner. Det blir en gledes dag. Det blir herlig å feire bursdagen med bursdagsbarnet tilstede. Er helt utrolig at lille gutten min allerede er 1 år snart. Hvor har tiden blitt av? Å gjett om vi har nyti reisen. Men så fort a gitt? Føler ikke jeg rekker å henge med i det hele tatt. Plutselig rullet han, så dro han seg, så krabber han, så står han selv, drar seg opp overalt, kommer med fler og fler ord. Hva skjedde med babytiden? Det er helt sant, den flyr avsted. Vi skal feire dagen 23 med familie, det blir hyggelig. På selve dagen feirer vi en liten runde da også med venninner og babyer. Regner ikke med at 2 årsdagen er langt unna heller, er bare å pakke kofferten egentlig for denne gutten har det travelt. STOPP tiden! Jaja er bare å peise på så han får seg småsøsken, og vi får babytiden tilbake.

Sorg og glede hånd i hånd. Priser meg lykkelig over de vakre guttene mine. Skulle ønske realiteten ikke var så brutal <3

Dagen i dag har vært helt super. Fillip Emilian som for første gang i sitt liv har vært skikkelig syk er nå endelig på bedringens vei. Han har vært kjempe forskjøla siden søndag, med 3 netter hvor søvnen har vært mindre en minimal, feber, slimhoste og tett nese. Det har gått 6 pakker kleenex, hostesaft, paracet, nesesuger og saltvannsdråper. Hatt en unge som har vært veldig lei seg, ekstremt slapp og kosen. Det ENESTE positive med sykdom er hvor utrolig kosete barn blir. Det har vært helt forferdelig å se han slik. Har ofte hatt lyst til å hylgråte fordi jeg har syntes så synd på han, og følt meg så slem da jeg har måttet pusse nesen hans som han overhode ikke har vært frivillig med på. Lille gutten min som alltid er glad, smilendes og lattermild har sett på meg med døsne øyne, sovnet og våknet om hverandre og vært helt slapp. Den lille kroppen som alltid har vært sterk og solid, har hengt i armene mine. Nei!! Det har vært tøffe dager for han, og for mammahjertet. Men i dag, i dag har han vært med igjen, nesten helt uten stemme. Baby med hes stemme er veldig sjarmerendes altså, hehe. I dag har vi lukket opp og igjen dører og skap, vi har gått masse rundt i leiligheten (endelig hadde han krefter til å spasere sine små stolte skritt rundt omkring som han elsker), vi har kasta ball, lekt med krokodillen hans og kjørt gåbilen hans. Han har til og med spist godt med mat igjen. Dagen har gått til lek og kos, rydding av leiligheten og koselig besøk av min kjære søster. Energirik dag med andre ord, slik vi liker det.

Jeg vil benytte anledningen til å skryte. Skryte av det mest verdifulle jeg har her på jorden. Det har seg nemlig slik at min sønn, min sønn han er PERFEKT! Han finnes ikke annet enn utrolig vakker. Han er så vakker at jeg sliter med og ikke mose han i stykker. Jeg får til og med lyst til å bite litt i han til tider. Han må jo smake utrolig godt..? Fillip Emilian er nå blitt hele 11 mnd, og det har vært ett snaut år med ren glede hele veien. Det sies at når man skryter av mammatilværelsen og sier den er rosenrød, så juger man. Ja da juger jeg mye. For min rolle som mamma, den er himmelsk. Jeg står opp hver dag å gleder meg, gleder meg over gullet mitt. Det er klart det har vært dager hvor jeg egentlig kunne tenkt meg å sove mer, ligge lenge på sofaen, samle litt krefter. Men de tankene forsvinner på så kort tid at jeg ikke merker dem har satt seg. For med kun ett aldri så lite blikk inn i de skjønneste mørkeblå øynene til Fillip, så er det glemt. Han utvikler seg så fort, har allerede lært seg mange ord og lært seg og bli forstått. Eller vi har lært å forstå han. Han er en bestemt liten gutt. Blir han frustrert tar han den ene hånden opp i været å rister for å demonstrere(haha)! Han vet hva han vil, når han vil, og hvordan han vil ha det. Samtidig så er han verdens mest tålmodige. Han er snill, morsom og behagelig. Han er en rakker, en rakett og en sjenerøs liten gutt. Han er, som jeg skrev i stad, perfekt! Jeg gleder meg til å følge veien hans videre, lære han å kjenne bedre, se å oppfatte det lille mennesket mitt som tar form. At han har ligget i min mage, at jeg har vært med på å skape han, ja det er som de sier, ett mirakel. Nå ser jeg han på babymonitoren og blir om mulig, enda mer forelsket i han. Så utrolig fredfull og vakker der han ligger med sine myke bollekinn og rufsete hår. Jeg har veldig ofte lyst til og ta han opp av sengen, kun for å kose, kjenne varmen, kjenne pusten og kjenne kjærligheten bruse over. Det har hendt noen ganger for og si det sånn. Alle foreldre syntes sine barn er det vakreste på jorden, og gjett om jeg forstår det. Vi bruker hele dagen på dem, de gir oss hele sin dag. Muligheten for å falle pladask gang på gang på gang får vi mange ganger i timen. Og det skjer. Jeg er stormforelsket!! Fillip Emilian er en skikkelig mammagutt, samtidig som han er raus med andre. Han krabber og drar seg til meg så ofte han kan, han kommer til meg å legger ansiktet på kneet mitt, på ryggen min og i ansiktet mitt for å kose. Jeg blir varm langt inn i sjela. Han skal la meg få smake på alt han har, om det er maten hans, ballen hans eller stekespaden sin så skal mamma få se å smake på. Litt seg selv, litt mamma, seg selv, så mamma. Det deiligste i verden er når jeg vugger han i armene mine. Ja jeg gjør det fortsatt. Noen sier til meg at det er dumt, men hvorfor det? Det er koselig. Fillip Emilian sovner fint selv også han, men jeg vugger han gjerne om han ikke er for trøtt. Jeg kan kjenne at armene blir tunge og vonde fordi lillegutt ikke lenger er så lett, men tviholder han fast for å se de store forventningsfulle øynene hans stirre inn i mine mens han sakte, trygt og lunt sovner inn i mine øyne og armer. Hva er feil med det om jeg tør spørre?;) Det er en stor gave å være mamma, og pakker får vi servert hele veien. Det er opp til hver enkelt om de skal rives opp eller åpnes forsiktig å nytes. Livet er ikke en selvfølge, ingen garantier for at vi lever til vi blir gamle, så hvorfor ikke nyte? Jeg er så stolt! Så uendelig stolt over min lille sønn, som vokser seg større og utvikler seg mer og mer for hver eneste dag som går. De perfekte små nyskjerrige øynene, den fine lille trutemunnen, den milde haken, den lubbne kroppen, den tøffe og myke personligheten, de herlige bevegelsen, den store kjærligheten, alt han er, har vært og skal bli, jeg elsker han høyere enn alt!

Min perfekte lille sønn.

Det er mye jeg har lært og erfart gjennom mine 2 graviditeter og 2 barn. Å være mamma følger med seg stort ansvar, ikke bare ovenfor barnet men også seg selv. Mye forventes og mye skal læres. Tålmodighet for eksempel er det ikke alle som gledelig har fått utdelt. Åssen man skal oppføre seg er det ingen fasit på, vi må kun gjøre det beste vi kan, noe de aller fleste gjør. Det er en uskreven regel som de fleste av oss følger: er du mamma, da skal du snakke dritt om andre mammaer (eller alt mulig annet). Vi går hjemme med barna, sitter på kafeer med venninner og barn hvor slarva som regel går i ett. Vi går på lange turer med barnevogn hvor muligheten er stor for og få tømt ryggraden. Vi går på aktiviteter med barna, hvor vi har stor mulighet til å observere andre foreldre, positivt og negativt. Går jeg forbi kafémødre, kjenner jeg blikkene brenner seg fast i ryggen min og jeg kan banne på at den store ræva mi blir nevnt "det går vell an å trene når man har barn, man behøver ikke gi helt slipp på seg selv. JEG trener, da kan alle andre det også". Mødre er selvgode fruer, som har alt for god tid til å snakke med andre mødre i småbarns perioden. Det blir snakket stygt om barna, om kroppen, om håret, om kles stilen, om vogna, om byturer, om oppdragelse om om om om. Helst burde vi vært stæsja opp hver dag, ha den fineste hvite vogna til 14.000 lapper, ha rene klær, være rolig men streng (en glipp er IKKE lov), vi skal trene, spise sunt, lage maten selv, være husmor(men ikke for mye, da er man en dårlig mamma), vi skal skjemme bort mannen, vi skal bli skjemt bort, vi skal ha den beste mannen (problemer er uaktuelt, selv om mannen ofte er ett problem), vi skal på alt som koster penger (men ikke for mye), vi skal ditt vi skal datt. Og det er aldri noe feil med de man selv er sammen med, de er mødrenes Gud. Det har alltid vært lett å se seg selv, ikke andre. Har jeg klart det burde du klare det. Men vi alle er forskjellig, med forskjellig bagasje og forskjellig styrke. For hver enkelt er sine egene følelser sin egen realitet. Mødre får tilsnakk for å amme offentlig. Men når dem selv er sulten spiser de, babyen derrimot skal helst sitte på et bakteriefylt toalett å spise fra puppen til mor, det er nemlig ekkelt for de andre.

Mødre snakker høyt om mobbing "hva om barna blir mobbet gjennom oppveksten". Det er vell blant topp 10 bekymringer når det kommer til bhg-skolegang. Det må være grusomt å oppleve, både for barnet og for hjelpeløse foreldre. Faktumet er at det starter allerede da dem ligger i magen. "Hun der var ikke særlig fint gravid", "det ser ser ikke ut som om hun er gravid engang", "lurer på åssen den ungen blir seendes ut med de foreldrene" bla bla bla, jatta jatta jatta. Vi mobber. Mødre mobber barn, mødre mobber mødre. Kanskje på tide og ta seg selv i nakken, legge fra seg trangen til å snakke nedlatende? Ja jøss, noen må man bare nevne, men alle? Vi mødre blir også uglesett av andre utenom mødre. Vi tar jo tross alt hele veien med barnevogna, vi går som vi eier gata. No shitt Sherlock! Barnevogna er ikke akkurat liten og veier alt ifra 5-15 kg, med 5-15 kg baby oppi. Fortauene er ikke akkurat store, ergo, vi bruker plass. Sorry for at jeg ikke er Hulken å løfter vogna over hodet idet du skal forbi så du kan få plass til dine usle små føtter. Vi bruker all plass på innesteder, som senter og kafé. Helst skulle vognen stå utenfor, uten tak og i regn. Vi mødre bruker alt for mye penger på oss selv, når vi egentlig burde bruke alt vi eier på barnet og sparing. Om man ser bra ut, sminker seg å steller håret, ja da bruker man alt for mye tid på seg selv, stakkars unge som har sitti så mye alene (men må ikke glemme, ser vi slitne ut burde vi ta bedre vare på oss selv). Er man alenemor, ja da har man mislyktes i livet. For ikke å snakke om de som koste seg på fylla med ett mannfolk dem ikke kjente for så å beholde ungen alene. De burde skammes. Vi snakker om andre mødre, andre snakker om oss. Vi går under kategorien mafiamoms. Personlig liker jeg å kalle meg selv for, terrortøsa. Vi er vandrenes blink, og vandrenes pil.

Det er herlig å være mamma <3

Mine kategorier for å være en bra mamma er:

- elsk barnet
- se barnet
- gjør så godt du kan
- sett barnet ALLTID først
- trenger du hjelp, be om det!

Dette gjelder ikke alle, slik at ikke alle hårsåre hormonelle løver skal begynne å grine.

Ønsker alle en fin lørdag:)

Ligger i sofaen å ser på idol. Sprek norsk "ungdom". Veldig mye bra i år, og mange som har potensiale til og bli veldig flink. Helt ok fredagskos.

I dag har vi vært ute å gått på lang tur med en venninne og hennes sønn, etterfulgt av deilig lunsj. Er så morro å se barna sammen, de knyttes mer og mer. For ikke å snakke om utviklingen. Bytter leker med hverandre (rettere sagt, rapper) smaker på maten/gir mat til hverandre, stryker, slår og tar etter hverandre. De er så gode. Barn er herlige.

I natt har Fillip Emilian hatt noe av sin første "våken natt". Han la seg i 18.30 tiden som vanlig å våknet mer og mer av seg selv 22.00. Startet med klaging og ynking, og jeg gikk inn og ut av rommet for å gi smokk. Ynking ble erstattet av gråt, gråt ble erstattet av sårhet. Da var det bare og ta han opp i armene mine å vugge, han roet seg med en gang. Deilig følelse. Jeg la han i sengen sin, og med en gang våknet han å hylgråt. Dakar lille vennen. Tok han atter en gang opp og la meg ned i sengen med han på brystet. De deilige varme lubbne babyhendene holdt rundt meg og han sovnet med en gang. Vi la oss på siden og han våknet frem og tilbake hele tiden frem til kl 02.30. Ene øyeblikket gråt han, andre øyeblikket koste han på meg, og i tredje øyeblikk dasket han meg i ansiktet, skravlet som en foss å lo. Ett lite øyeblikk der kjente jeg frustrasjonen bygge seg opp. Ikke så lett når man ikke vet hva som skjer, hvorfor, og hvordan man skal hjelpe, midt på natta. Men mammakos fikser alt. Det var veldig herlig å sove med han igjen. Han vokser jo så fort, så disse øyeblikkene må nytes. I dag har han hostet litt, så kanskje han brygger på noe? Han har allerede våknet fordi han mister smokken 3-4 ganger alt. Så jeg krysser fingrene for at han klarer å sove i natt. Er ikke noe særlig for små kropper å sove lite. Fillip Emilian blir skikkelig surven stort sett hele dagen om det skjer.

Før han la seg hadde vi en skikkelig kosestund, hvor han holdt meg i hånda å strøk på meg lenge. Det varmer hjertet så kraftig at jeg sprenger av kjærlighet. Jeg elsker den lille gutten så veldig høyt! Kan aldri få nok av han. Nå viser han så veldig tydelig at vi hører sammen også. Han følger etter meg overalt, han skal opp i armene mine hele tiden, han prøver så godt han kan å fortelle meg det som foregår rundt han. Han er en skikkelig morsom gutt med nydelig høy stemme. Dette trur jeg blir en bestemt liten sjarmør, vi skal nok få igjen for noen år. Jeg gleder meg veldig til livet videre med han, privilegert som får være mammaen hans. Min lille bestevenn.

I går var valentine, og jeg må slenge inn en aldri så liten skryt av mannen. Jeg fikk en nydelig hjerte rosebukett, herlig kort og sjokolade hjerte på pinne. I tillegg lagde han kjempe god middag bestående av entrecote, kremet kantarell saus, potetbåter og grønnsaker. Det er mannen sin det. Jeg er heldig!

Nå skal jeg se senkveld før kroppen slår seg av for i dag. Ønsker alle en god helg, gjør noe fornuftig.