På den andre siden

Gratulerer med dagen lille venn.

Jeg lukker øynene å drømmer meg bort, bort til ett sted der hvor jeg vet at du finnes. Jeg ser for meg ett langdekket bord med blå plastduk, papp asjetter og plastglass med fotballmotiv. Jeg ser for meg du står forventningsfult ved siden av bordet å venter på gjestene. Du har invitert alle englebarna på en slik stor dag. Hvilken dag er vell større i en 5årings liv, enn sin egen bursdag. Denne dagen regner jeg med du har gledet deg lenge til. Du gleder deg til pakker, til bursdagssang, til saft og kaker. Du gleder deg til å leke med alle vennene dine, og til og bli gjort stas på. For en fin gutt du er, der du står så pent ved bordet. Så fin du er i grå skjorte, blått slips og svart skjorte. Så fin du er, gutten min. 

Jeg ser deg gjennom vinduet, du ser ikke meg. Jeg føler deg, slik jeg tror du føles. Føler du noen gang meg? Jeg vil så gjerne komme bort til deg, holde hardt rundt deg og kaste deg opp i luften. Jeg vil så gjerne få gi deg gaven personlig, se på at du åpner den opp. Jeg vil så gjerne være med deg på bursdagen din. Gutten min, føler du mamma? Kjenner du at jeg er på andre siden av vinduet? Kjenner du kjærligheten min? Jeg prøver og ikke gråte. Jeg er så stolt. Jeg vil bare være stolt. Jeg vil ikke gråte. Jeg vil ikke du skal føle den type energi. Ikke i dag. I dag er din dag, din bursdag. Det er en gledes dag. 

Du er blitt en stor gutt nå. Du er litt lubben, jeg ser at du vil bli en kompakt stor herremann. Du drar de sterke fingrene dine gjennom det gyldene håret ditt. Jeg ser du fremdeles har ett snev av rødt i håret. Det har du etter din bestefar. Vet du det? Jeg ser du har øynene til pappa. Øynene som lillebror har fått. Vet du det? At du ligner på resten av gutta i flokken? Vet du hvor vakker du er der du står? Gud så kjekk du er blitt. Mammas diamant. For en fin liten gutt du har vokst deg til og bli i himmelen. Sist jeg så deg var du kun en liten baby. Jeg trudde jeg aldri skulle se deg vokse opp. Men gjennom dette vinduet, så ser jeg deg. Er det slik du er? Eller er det som alt annet, en drøm? 

Jeg velger å tro det er vår måte å feire sammen på. At du har sluppet meg inn på en måte. Hvordan har jeg kommet hit? Er det kjærligheten? Er det savnet? Er det en måte å plastre såret? Det spiller egentlig ingen rolle hvordan jeg kom hit, jeg er så takknemlig. Jeg får se deg igjen. Jeg skjønner at min plass er her, bak vinduet, så jeg prøver ikke å snakke med deg. Jeg vet du ikke hører meg. Jeg vet at jeg kun har fått komme for å se. Jeg tør ikke snakke, i tillfelle jeg bryter reglene og blir sendt tilbake. Regler? Er det regler her hvor jeg er? Jeg tørr ikke likevel. 

Du står på samme plass. Du gir meg muligheten til å studere deg skikkelig. Føler du meg, gutten min? Du ser rundt deg, det ser ut som du tenker. Jeg ser du blir forvirret i blikket. Jeg kjenner deg ikke lenger, ikke den gutten du nå er, men jeg føler at du er forvirret. Blikket ditt forandrer seg. Jeg kjenner jeg får panikk, panikk for at du skal ha det vondt. Jeg orker ikke kjenne på følelsen av at du igjen skal ha det vondt. Jeg ser du får tårer i øynene. Mine fylles automatisk. Mammahjertet mitt sprenger, jeg vil omfavne deg, si at jeg er her. At jeg aldri har glemt deg, at jeg alltid er her. Jeg vil du skal vite, for jeg vet ikke om du vet. Hører du når mamma sitter ved graven din å snakker? Jeg hvisker navnet ditt, kanskje du føler at jeg er der. Liam Sebastian? Du blir stiv i blikket, du snur deg mot vinduet. Tårene mine renner. Er det endelig tiden? Skal vi få se hverandre, skal jeg få klemme på deg igjen? Tårene dine renner, og du smiler stort nå. Jeg smiler også. Vi ser på hverandre lenge, og jeg vil bryte reglene. Jeg lukker opp vinduet, og du løper mot meg. Jeg sprenges av følelser, endelig endelig endelig. Men, så blir jeg dratt bakover, helt maktesløs og forsvinner fra deg. Igjen står du der oppe, og jeg her nede. Jeg skriker i det jeg våkner opp i sengen min.. Tårene triller.

Gratulerer med 5 års dagen lille venn, mamma elsker deg. Vi ses på graven!

Jeg har forstått at niplene skal sitte midt på brystet, og ikke nederst?

Ja så var det dette med selvbilde. Hvor mange av oss sliter med det? Jeg er hvertfall en av mange som gjerne skulle ha fikset litt på utseende her og der. Hvorfor? For å passe inn i samfunnets øyensten basert på kropp og utseende? Nei. Men for å føle meg bedre ved meg selv! Nja, det er egentlig bare tull. For selvfølgelig er det for å passe bedre inn. Det er mange fordeler ved og ta vare på kroppen sin, selvfølgelig. Men man dømmer jo etter hva man ser er fint. Og jeg vil ha noen av de godene jeg også. Jeg ble født helt normal, og har hatt 26 år på å forme meg selv og kroppen min. Og her må jeg ærlig si at jeg til tider har bommet noe voldsomt. Jeg kan jo starte ved å forklare litt smått hva jeg syntes kunne forandres. 



Puppene. Jeg trur ikke det er meningen at puppene skal hvile på magen når du sitter? Eller at alt fyllet er i bunnen av puppeposen? Det hadde kanskje hjulpet litt om dem hadde stått mer rett ut enn rett ned. Vi alle er forskjellig, men her skulle jeg ønske jeg var litt mer silikon ish. Niplene har jeg forstått at skal sitte midt på brystet, og ikke helt nederst av hudfilla? Vitsen "navlen mellom puppa" har fått en helt ny betydning. 

Ørene. Jeg må ha sovet mye mer på ene siden enn den andre. Litt sånn skeiv i nakken er jeg og når jeg tenker meg om, men det tar jeg ikke nå. Det ene øret mitt har fått en betydelig knekk øverst, kontra det andre. Men oppi alt så passer de til min personlighet, litt sånn halvveis skeiv. Når sant skal sies så hører jeg bedre på alveøret enn på det andre, og får med meg akkurat det jeg vil. 

Tær. Nå er ikke jeg rasende optimistisk når det kommer til tær i det hele tatt. Men når dem ser ut som små halvfeite slappe peniser, så er de ikke akkurat det jeg liker å kalle innafor. Er det bare jeg som har en lilletå som ser ut som den har blitt tilført anabole steroider? Kun på den ene siden, den som går på utsiden av foten. Den som alltid får blemmer i høye heler? Er det forresten normalt at den skal gå på utsiden?

Mage. Den klumpen som jeg virkelig har lagt innsats og latskap i å skape. Den deigen som er mellom bryst og hofter vet dere? Det lille medbrakte kaffebordet, om man kan kalle det det? Her skulle det absolutt ha sett litt annerledes ut. Men pga min trang til å spise sjokolade, og jojo slanke meg, så har kaffebordet blitt helt rått og fått sidevegger i samme slengen. Viljestyrke har jeg akkurat i 5 minutter, derfor er jeg priviligert med en skikkelig matstasjon. 

Rumpe. Ja.. Hva skal man si? Jeg sitter godt? Jeg har alltid hatt stor rumpe. Jeg har egentlig alltid vært en dame med mye former. Og rumpa mi har hatt ett snev av black lady i seg. Men jo eldre jeg blir, jo lenger blir den rævva. Så nå vet jeg egentlig ikke om det er lårene som er store, eller om det er rumpa som har synki?

Tenner. Ja, mine tenner bærer preg av at jeg var for kul for regulering, og alt for glad i tommelen min som liten. Oppi alt har jeg en knekt fortann som jeg har fått porselen på. De 4 fremste tennene mine er altså aldri i bruk, da dem er for langt frem, og jeg er redd porselenen skal dette av. Jeg vet ikke om dere klarer å sette dere inn i vanskeligheten ved å spise ett stort eple med kun side tennene? For ikke å snakke om hvor latterlig det ser ut? Dette har også resultert i at de 4 tennene mine fremst nede, heller ikke er i bruk. Så de har fått fritt spillerom til å vokse seg spisse og fine opp i ganen. Ikke alle som er priviligert og ha fortenner oppe, og nede?

Men når sant skal sies, så er jeg relativt fornøyd altså. Alt dette kan jo fikses på om jeg for eksempel vinner i lotto eller noe sånt? Så det ser jeg ikke på som noe helt usannsynlig. Ellers så finnes det alltid andre metoder, som å spise sunt å bevege seg. Bevege seg mer enn man spiser. Men så er det dette med å kose seg da vettu, her sliter jeg altså. Når jeg er skikkelig innstilt, så henger jeg med helt til jeg faller for noe fristende. Og sånn går denne evige runddansen. Opp og ned hele veien. Heldigvis har jeg en evne til å se humor i meg selv, på alle måter, og jeg er egenlig fornøyd hver gang jeg ser meg i speilet. Latterlig fornøyd. For hvilket annet valgt har jeg? Gå å være misfornøyd? Nei. Her må jeg ta meg som jeg er hver dag. Og når jeg velger å gjøre noe med det, så skal jeg pokker ta meg like meg underveis også. Med kyllingfilet i bh'n, hold in body, hold in strømpebukse og vannblemmer på tærne!

Hilsen en ironisk blogger, med hengepupper, myk mage og lite barnevennlige tær!

Når tankene spinner

I mitt hode er det alltid mange tanker, for ikke å snakke om ideer. Jeg har så mange glupe oppfinnelser i hodet som jeg selv mener jeg kunne tjent millioner på. Problemet er at jeg glemmer dem like fort som de kommer. Og ett enda større problem er at mange av dem allerede er oppfunnet. Men!! Tanken er god! 

Nå sitter jeg her i sofaen, med masse på hjertet. Og hvilken bedre måte er det ikke enn å formidle det ut til dere? Da kommer det hvertfall ut. Når jeg blogger så har jeg aldri en plan på hva jeg skal skrive, det bare kommer av seg selv. Når jeg først begynner å trykke på tastene så renner tankene ned på trykk. Ofte føler jeg at jeg har blogget helt fullstendig usammenhengende, fordi jeg føler hodet mitt er slik. Men når jeg leser det noen dager senere, eller får noen andre til å lese det for meg etter det er publisert, så har jeg stort sett klart å komme med ett eller annet fornuftig. 

Jeg tenker at verden er urettferdig delt opp. Noe jeg regner med de aller fleste er enig med meg i. Hvorfor skal noen sitte uten mat og klær, mens andre kan dra ut å spise på en fin restaurant å shoppe fordi dem har lyst. Hvorfor skal noen få bære frem ett barn helt ukomplisert, mens andre mister babyen i uke 23. Hvorfor skal barn bli misbrukt, og pedofile gå fri. Hvorfor skal noen blir straffet for sine handlinger, mens andre slipper unna bestandig. Hvorfor skal noen barn få begrave foreldrene sine, mens andre foreldre må begrave sine barn. Hvorfor skal noen komme seg ut av rusen, mens andre ikke har har støtteapparat til og engang prøve. 

Jeg ser med store øyne på en verden som er så fantastisk og fin, og så grusom og grotesk. Tanken om at alle skal ha det bra, det forblir en tanke. Det er totalt urealistisk å tenke noe annet. Men vi kan håpe. Men jeg tror aldri det vil skje. Den verden vi lever i er splittet. Det kan være alt fra en koselig familiemiddag og natta sanger på sengen i den ene leiligheten, til brutalitet og hjelpeløshet over i den andre. Vi vet aldri hva som skjer med dem rundt oss. Er ikke det litt trist å tenke på? Vi alle bærer på hemmeligheter vi en eller annen gang har gjort, eller som vi fantaserer om. Også har vi disse menneskene som ikke bare tenker, men som utfører. Hva får mennesker til å føle en så stor makt? En så stor makt at dem kan bestemme hvem som skal ha det bra og ikke? 

Krig. Noe så unødvendig. Noe så utrolig grusomt. Likevel skjer dette, mange mange mange steder i verden. Ikke bare i form av bomber, krangling og kamp. Men også på innsiden hos mange mennesker. Vi er mange som kjemper en kamp, både synlig og usynlig, noen vet ikke engang at dem kjemper. Det er nesten ingen av oss som går med en merkelapp på ryggen som forteller sannheten. På en eller annen måte har mange bevisst og ubevisst valgt å skjule hva som skjer, mens andre fronter det med begge beina. Det er en merkelig tanke og ikke vite. Ikke vite hva som befinner seg i menneskene rundt omkring, ei heller hos de du anser som dine nærmeste. 

Om man kunne få ett valg her i livet, som omhandlet noe stort i ditt liv. Ville du tatt det? Om det hadde gått på bekostning av noen du var glad i. Eller noen du kanskje ikke vet hvem er? Jeg vet ikke om alle som sier at dem ikke vil det, ikke ville gjort det. Vi mennesker er rare. Vi er skapninger satt sammen på akkurat samme måte, men som utfører så vidt forskjellige ting. Vi mennesker er farlige om vi vil, og vi har så forbanna stor makt. Makt som ofte blir brukt til noe godt, og ofte blir brukt til noe sleipt. 

Om du åpner døren, vet du hvem som står der?

Åpen barnehage og GPS til hælvette!

Ja da er det ryddet, besøket er dratt og unga ligger å sover. Jeg har flydd litt rundt meg selv i dag og holdt på med masse på en gang. Alt fra å vaske vinduer, støvsuge, danse med unga, dekorere leiligheten, spilt og slappet av.

Jeg og mini kom oss avgårde på åpen barnehage, og det var deilig å starte dagen med en frisk og kjølig trilletur. Vi har aldri vært i den barnehagen så jeg hadde på GPS på iphonen for å finne frem. Det stod det ville ta rundt 28 minutter å gå. Javel tenkte jeg å spant ut døren. Sånn ca halvveis så slår den hersens mobilen seg av, fordi det er slik iphone fungerer. Sier det igjen, det er absolutt ikke en tlf man tar med seg i krigen! For når det er kaldt, ja da forsvinner strømmen fort som fy, og mobilen slår seg av. Så der stod vi, midt i Lørenskog uten veibeskrivelse. Jeg stappa mobilen på puppen, da jeg vet at den slår seg på igjen så fort den blir varm, å trasket rundt for å lete etter barnehagen. Rundt 30 minutter senere dro jeg opp en svett mobilen fra den lange kjipe puppen min, og fikk slått på driten. Flaks som jeg har, stod vi på andre siden av bygget og kom oss inn i varmen kjapt. Morten Leander var uredd som alltid, å løp inn å lekte med de andre barna å utforsket stedet. Min mamma kom dit etterhvert, og vi hadde en koselig morgen sammen. Ganske greit at hun var med, for jeg fikk litt angst der inne, og da er det alltid greit med en man kjenner som man kan lene seg litt på, å gjemme seg litt med.


En liten tass som koste seg masse i barnehagen, med nye barn og voksne. Dette gleder vi oss til å fortsette med. Godt for han, og godt for oss. 

Mamma dro hjem til meg først da hun kjørte bil, å handlet lunsj til oss, mens vi tok vognen å trillet hjemover etter endt lek og herjing. 28 minutter a døh? Enten er GPS satt opp for dem som går museskritt, eller så er det jeg som går veldig fort. For vi var hjemme igjen på litt over 10 minutter. Vi spiste en god lunsj sammen, og pappa kom innom på en kaffe etterhvert. Som han selvfølgelig måtte kjøpe med selv, da det er slik det funker her hos meg. Folk står for mat og drikke. Hehe. Etterhvert kom også Fillip Emilian hjem, og vi hadde en hyggelig stund med lek, musikk og litt spill på padden før mamma lagde smørgrøt til oss. Alt i alt en veldig koselig torsdag med barna mine og familie. 



Nå skal jeg bare slappe av resten av kvelden å hvile huet. Kjenner jeg er litt sliten, så det skal bli deilig å legge seg rett ut å klistre øya på tv'n, så lenge jeg klarer. Sorry for ett noe usammenhengende innlegg, men huet er ikke helt med meg akkurat nå. God kveld der ute ♥

JEG VELGER EN GOD START!

God morgen kjære lesere ♥

Natten var en lite allright natt, hvor tankene spant rundt i hodet og jeg ble sendt på flere reiser jeg ikke hadde vært innom på en stund. Derfor bestemte jeg meg når jeg lukket opp øynene i dag at denne dagen, denne dagen skal være kjempe fin. Jeg skal børste sårheten av skuldrene, løfte huet å sette tankene over på noe annet. Lite produktivt at en sår dag skal ha så stor ringkraft. Da må jeg bare brette opp arma, å gjøre noe med det. 

Nå er vi straks på vei ut døra her hjemme, påkledd og halvveis i vater. Ikke dårlig det så tidlig på morgningen for to stykker hvor hjula i huet spinner litt mer enn andres. Så jeg kjenner at jeg er innmari stolt jeg altså. Yes yes! Nå skal vi ta oss en tur bort på åpen barnehage og forhåpentligvis få ut litt energi. Kanskje jeg møter på noen som har lyst til og slå av en prat også, det hadde vært hyggelig. Nå gleder jeg meg til en sosial morgen med nye barn og nye voksne. Håper på en positiv opplevelse. 

Senere i dag skal jeg ta med meg gutta på senteret så de kan plukke ut hver sin lille gave til storebror sin bursdag i morgen. Kanskje litt ekstra stas for dem å sette igjen en liten leke eller pyntegjenstand. Selv om storebror er i himmelen, tar han en veldig stor plass i vår familie. Han er en naturlig del av oss alle, og spesielt Fillip Emilian har ett sterkt bånd til han. Ikke noe er bedre enn det ♥

Men da fyker vi ut døra her, full av energi og pågangsmot. Detta blir bra! Ha en kjempe fin torsdag der ute, vi skrives plutselig :)

Hvor mange barn har du?

Når det er helt stille i hjemmet, og alle andre har gått å lagt seg, da er det kun meg og alle tankene mine igjen. Jeg tenker over hvor heldig jeg er som får stå opp med barna mine i morgen. Hvor heldig jeg er som får kle på dem, hjelpe dem, pusse tennene dems, krangle med dem, veilede dem, klemme dem, irettesette dem og overøse dem med kjærlighet. Hvor heldig jeg er som får lov til å være mamma. Selv med min bagasje, så kan jeg ta rollen for gitt. Det er enkelt å være negativ når man er sliten. Og er det noe man blir av to små gutter innimellom, så er det sliten. Jeg har med meg minnene mine som henter meg inn igjen støtt og stadig. Som forteller meg hvor heldig jeg faktisk er. For det er jeg virkelig, kjempe heldig som får være mamma til gutta mine her hjemme. 

"Hvor mange barn har du?" Det spørsmålet kommer ofte. Det er alltid litt vanskelig å svare på det spørsmålet. Ikke fordi jeg ikke ser på meg selv som en 3barns mamma. Men fordi jeg ikke alltid orker reaksjonene som kan komme. Jeg sier alltid at jeg har 3 barn uansett. Men når de da spør om alderen på disse, er jeg nødt til å si det som det er. Og stort sett blir jeg møtt på en fin måte. Mens andre igjen trekker seg kanskje unna, og det er litt sårt. Men jeg kan jo forstå det på en måte. Det blir så virkelig når du snakker med noen som har begravd barnet sitt. Det er for mange helt utenkelig. Men for meg er det en del av livet. 

"På fredag har Liam Sebastian bursdag, Fillip". Det gledet han seg til, da skulle vi feire bursdagen hans. Jeg forklarte at vi skulle på graven, og at det ikke blir som andre barnebursdager. "Åh? Skal vi feire bursdagen hans oppe i himmelen mamma?". Jeg forklarte at vi skal til englehagen hans å tenne lys for storebror, og ha med ballonger. "Jeg vil ha med mange ballonger å sende dem opp til himmelen så han kan leke med dem". Så enkelt er det for Fillip, og det er så godt. Så rent og ekte. For ja det skal vi. Vi skal på graven å sende opp ballonger. Det blir en fin dag, med familie og barna rundt oss. Alle guttebarna samlet på ett sted om man kan si det sånn. Jeg manner meg allerede opp til dagen. Dagen hvor jeg vet masken kommer ekstra hardt på, hvor jeg vet at følelsene kjemper om og komme ut. Men det er ikke slik jeg er bygd opp, jeg klarer ikke å slippe muren så lett. Selv om det er det eneste jeg vil. Rive ned alle murene og bli "ferdig". 

Nå skal jeg straks legge meg. Men først skal jeg inn på rommet til Morten å høre på den myke pusten hans, å stryke han på kinnet. Suge til meg øyeblikket. Kjenne på gaven av livet. Så skal jeg legge meg under dyna til Fillip, å knusekose han før jeg sovner. Det som er godt ved at slike triste øyeblikk som i kveld treffer meg litt magen, er at jeg blir så mye mer våken. Våken på hva jeg faktisk har rundt meg. Det gir meg en styrke og en klarhet over hva som betyr noe. Det gir meg pågangsmot for å være den beste av meg selv, og den beste mammaen jeg kan være. 

Å være en englemamma kan være tøft, men jeg trur det er med på å gjøre jordmamma oppgaven mye bedre på ett vis. Vi bærer ryggsekken alltid. På godt og vondt. Kontraster mellom sorg og kjærlighet. Men mest av alt, takknemlighet. Den må vi lære oss å føle mer på. God natt der ute, sov godt ♥

Sunne vafler til kvelds!

Da har kveldsroen senket seg og ungene ligger å sover trygt i sengene sine. Eller, eldste fikk sove i sengen vår i kveld. Det blir trangt og godt å legge seg etterpå, men det er så innmari koselig noen ganger. Også blir han så veldig fornøyd når han spør, så det er ikke så lett å si nei. Jeg er mye mer streng enn mannen der, jeg legger han som regel i sin seng når han spør om å sove i vår. Mannen sier fortere ja, da han mener det ikke er lenge til han ikke vil sove i vår seng i det hele tatt. Nja vet ikke jeg, kanskje 4 år til? Er lenge nok det, knis. 

Mannen badet begge ungene, og holdt det gående til de så ut som to skrukketroll. Imens slang jeg sammen en vaffelrøre til kveldsmat. Lagde en røre jeg selv mener er sunn, og ungene og oss selv spiste oss gode og mette. Innimellom er det kjekt med en litt annerledes kveldsmat.

Min oppskrift på sunne gode vafler:

3 EGG

5 DL VANN

2 SS SUKKER (SUKRIN)

1/2 TS VANILJESUKKER

1/2 TS BAKEPULVER

2 DL SAMMALT HVETE GROV

2 DL HVITT MEL

3 DL HAVREGRYN

50 GR SMØR

2 SS OLJE

2 RASPA GULRØTTER



Nå blir det idol på tv og full avslapning frem til søvnen tar meg. I morgen skal jeg i åpen barnehage med den lille propellen, det gleder jeg meg til. Kanskje vi treffer på noen gamle kjente? Eller skaper nytt bekjentskap? Det hadde vært knall. God kveld der ute ♥

 

5 års bursdag i himmelen

Nå er det kun noen få dager igjen til bursdagen for sønnen vår med vinger. Det er snart 5 år siden han åpnet øynene utenfor magen, og lukket dem få timer senere. 5 år.. Det er lang tid. Men likevel fremdeles så nært. Sorgen over barnet du ikke lenger har hos deg går aldri over, men det blir lettere å leve med realiteten. Det er en vond realitet, men samtidig en berikelse, om man kan si det. For uten hans tilstedeværelse, uten hans bortgang, så hadde vi ikke stått der vi er den dag i dag. Jeg skulle mer enn alt hatt han her hjemme hos meg, hvor jeg kunne se han hver dag, se han vokse opp og utvikle seg. Jeg skulle ønske han var en del av oss her hjemme på en helt annen måte. Jeg skulle ønske han satt rundt middagsbordet med oss. Jeg skulle ønske jeg kunne bre dynen over han og sunget natta sanger. Jeg skulle ønske jeg kunne lære han om livet. Men sånn ble det ikke for oss. Liam Sebastian var en engel allerede i magen. Han endret så veldig mye allerede da han var den som vant kampen om egget. Han ga meg ett håp, han ga meg en fremtid. Jeg skulle ønske han hadde vunnet kampen utenfor magen også, og ikke fortsatt reisen til himmelen som en engel.

Som de siste 4 årene, skal også denne bursdagen feires på graven med familie. Selv om han ikke er her hos oss, så er det klart han skal få feire bursdag. Forskjellen her er at det ikke er for han, det er for oss. For alle oss andre som står igjen. Jeg holder fast ved alle mulige hendelser hvor jeg kan for bare ett lite øyeblikk, dra han tilbake til jorden en liten stund. Ballonger, kake, lys, gravpynt og middag. Slik feirer vi han alltid. Det er sårt, men også godt. Godt å vite at han er en like verdig del av oss alle. 

Jeg kjenner det nærmer seg, kroppen er sliten. Selv om bagasjen er lettere å bære, er fortsatt fødselsdagen hans like tung. Jeg liker ikke og måtte reise på en grav for å feire sønnen min. Min førstefødte skatt, som dessverre havnet i gale hender. Det er ingen mening med det. Det er ikke slik det skal være. Jeg tenker ofte på han, og innimellom feller jeg tårer. Tårer over alle drømmene som vi ikke får fullført, drømmene over alle minner som har gått tapt. Jeg gråter sjeldnere og sjeldnere, fordi det er blitt livet. Realiteten er for lenge siden sunket inn. Minnene over den kalde blå babykroppen som jeg holdt i mine varme armer, minnene over da jeg sang sanger for han i håp om at han skulle våkne, det usannsynlige håpet over da vi hentet han ut av fryserommet at han skulle åpne øynene sine. Alle disse minnene er ikke lenger bare vonde og såre. Det er gode minner også. Minner vi hadde med han. De eneste minnene jeg har. Jeg gråter sjeldent, men når jeg gråter, så gråter jeg over alle drømmene vi skulle skape sammen. Over nyskjerrigheten om hvordan han ville ha sett ut. Jeg gråter modige mammatårer, over den tapre lille engelen min som ikke fikk være med hjem. Jeg gråter når knyttneven kommer mot magen, når jeg føler på at jeg aldri, noen gang, ville kunne klemme han igjen. 

Jeg kjenner det nærmer seg. Bursdagen vi skal feire 12 februar. 5 år skulle han blitt. 5 år i jorden har han fått. Mammas lille engel, mammas lille helt. Om han bare hadde visst hva han ga oss, og hvor mye han har hjulpet oss på veien. Om han bare hadde visst... <3

Så lite som skal til

Da er lunsjen inntatt og junior sover. I dag var vi tidlig ute av døra og på vei til helsestasjonen. Kjenner det er veldig godt og komme seg litt ut. Det er skikkelig kjedelig vær her hjemme i dag, men ett godt trillevær hvertfall. På helsestasjonen veide vi og målte og tok en prat. Fikk bare skryt av den lille aktive tassen vår, og det er jo alltid godt for ett mammahjerte. Etter besøket var det ned på senteret en tur for å kjøpe medisin til kattene så dem ikke skal få vondt i sårene sine. Så ja, det var egentlig dagens gjøremål. 

I går kjøpte jeg meg noe nytt til hjemmet fra en kjøp og salg side. Det er så kjekt med disse sidene, hvor du får masse fint til en billig penge. Jeg elsker salg og brukt altså! Det er ikke så mye som skal til før det blir en liten forandring i hjemmet, så jeg ser meg fornøyd med shoppingen og penger ut av vinduet. 





Ha en fin dag videre dere ute :)

KOKT LEVENDE!!

For en syk syk SYK verden vi lever i! Det er ingen hemmelighet at mange av dyrene verden over lever ett forferdelig liv, for ikke å snakke om måten mange av dem avslutter det på. Det gjør meg så utrolig trist, og forbanna å vite hvor stygge vi mennesker kan være mot forsvarsløse dyr. I Kina kokes millioner av hunder hvert eneste år levende. Hvor forbanna sinnsykt er ikke det? Hundene kjemper med alt dem har for å komme seg ut, til ingen nytte. Kjøttet dems skal dem ha. I Kina er det også en hundefestival som heter Yulin, hvor dem dreper tusenvis av hunder på groteske måter. Dette er en tradisjon som mange tar del i. I mitt hode skulle dem ha fått smake på sin egen medisin, disse udyrene som gjør slikt mot andre. 

Det er en underskriftkampanje for å stoppe dette groteske opplegget. Vi mennesker er så heldig at vi er skapt med ett hjerte. Nå er tiden for å bruke det. Legg igjen din underskrift HER! (Nederst på siden)

Her en videosnutt av hva dem holder på med. Anbefaler ingen å se den, men legger den med likevel for å opplyse om grusomhetene, og at dette faktisk er en realitet. Hunder er for mange mennesket beste venn. Gjør en innsats, skriv under for å stoppe dette grusomme jævelskapet!


DEL GJERNE INNLEGGET. JO FLERE SOM SKRIVER UNDER JO STØRRE ER VI!

Kastrerte gutta

Hei og god kveld. 

Nå er ungene lagt og mannen er jaget ut for å gjøre noen små ærender for sin kone. Så da har jeg tid til å sette meg ned å skrive litt til dere. I dag leverte vi begge puseguttene våre til dyrlegen for kastrering, chip og øre merking. I mellomtiden dro vi å hentet lillesøstrer, og tok en kaffe hos kjæresten til pappa. En veldig hyggelig ettermiddag. Etter noen timer ble vi ringt opp fra dyrlegen som forklarte at operasjonen var vellykket og at gutta lå på oppvåkning. Så da reiste vi en liten stund etterpå for å hente dem. Å levere dem syntes jeg ikke var noe stress, men å hente dem var en smule ubehagelig. Det er vondt å se noen du bryr deg om så hjelpesløs. Den ene katten lå i buret og den andre hadde jeg på fanget. Stakkars små, de var helt borte vekk. Vell hjemme satte vi dem på badet og skrudde opp varmekablene, la ett saueskinn og en skål med vann frem til dem. Slik at dem kunne få våkne opp skikkelig, holde seg varm og være i fred. De er fremdeles ikke helt seg selv, så dem trenger vell natten på å hvile seg tenker jeg. 

 (Bildene er fra den første uken vi hadde dem. Mikke Murr og Molle. Begge døpt av 3åringen..)

(2 gode venner, som sjekker ut regnet på verandaen)

(Her ligger dem så fint på bordet, verdens fineste bordpynt)

(Og her er dem i dag, på badet å hviler ut rusen)

Jeg oppfordrer alle som har katter til å kastrere og sterilisere dem. Det kryr av villkatter fordi folk ikke gjør dette. Og hva trur dere skjer med kattungene på vinteren? Jo dem fryser i hjel. Vi har 2 innekatter, men har likevel chipet og øremerket dem i tillegg til kastrering. Om de mot for modning skulle klare å stikke av, så har vi større mulighet til å finne dem. Det er betryggende å vite. Om noen år skal vi bygge hus også, og da skal dem være utekatter (om dem vil) og da er det desto viktigere at dem ikke kan smelle andre hu katter på tjukka, og at det vises at dem har eiere i form av en liten tatto i øret. Så har du katt, gjør jobben din som eier :) 

 

Angst av angsten

Ja dette med angst kan være en vond sirkel. Det er en lidelse jeg ser at veldig mange har. For meg er det nesten helt normalt at folk har dette, det er på en måte blitt en del av samfunnet. Jeg fronter gjerne en situasjon når den blir ubehagelig å sier at jeg får helt dundern. Gjerne på en litt morsom måte. På den måten fjerner jeg fokuset jeg selv sitter med om og bli avslørt, og at jeg får være den som sier det først. Det er veldig sjeldent jeg har møtt folk som ikke forstår, og det er veldig sjeldent jeg ikke har fått tilbakemelding fra flere i rommet om at dem også har litt nerver. Det er akkurat som man tar av grytelokket, og lar de andre få se at dem ikke er alene. 

I dagens samfunn er det mye fasade. Jeg kan faktisk ikke si at jeg er så preget av samfunnet slik veldig mange er, da jeg lever litt etter egne regler og har venner og familie rundt meg som også er slik. Men jeg skjønner at det preger mange av dem som er unge her i landet, og at det for mange føles som en tøff tid å vokse opp i. Hvor man skal se slik og slik ut, hvor man skal ha det alle andre har, hvor man skal interessere seg for de samme tingene som alle andre. Om man da går litt utenfor, så er det mange steder fort gjort og bli utestengt. Dette er kjempe synd. Og jeg trur det er en kjempestor innvirkning for de yngre for og få samme lidelse som så mange av oss allerede har. Nemlig angst. 



Jeg er som sagt en som fronter, men det er ikke alltid like lett. Det er en kamp på innsiden ikke alle ser, spesielt når man har masken så pent på på utsiden. Vi med angst vi overanalyserer, vi planlegger en situasjon om hva som skal skje før det skjer. Vi planlegger hva vi skal si og hva som kan redde oss ut av en eventuell situasjon. Som regel slår dette alltid feil. For når man først havner i en tilstelning så er det veldig koselig, etter en liten stund. Selv om alt forarbeidet har vært utmattende og slitsomt. Vi med angst er redd for og bli sett. Og det er her det skurrer for meg. Her slår det alltid feil, da jeg er en som syntes. Innmari dårlig satt sammen. Jeg har til tider kjempe sosialangst, men så elsker jeg å være sosial. Den hansken jeg har fått utdelt den passer himla dårlig på hånden min altså. Men jeg ser jo det at det kanskje er en grunn her også, at jeg kan være en pådriver for andre med angst. At jeg kan være den som synliggjør å løfter lokket for andre. At jeg kan være den som viser at vi ikke trenger å gjemme oss. 

Nå er det mange forskjellige grader av angstlidelsen, og vi alle er forskjellige individer som bærer den med oss, som gjør at vi føler forskjellig på byrden vi bærer. Mitt aller beste råd er å fronte den lille stemmen som sier det er skummelt, og som sier at du ikke kan. For om du først begynner å høre på den indre stemmen, så har du tapt. Om du først begynner og få angst av at du skal få angst, da har du kjørt deg fast i en vond sirkel! Det er vanskelig, det er tøft og det er utmattende. Men vi alle kan klare det, om man fronter livet med begge beina først !

OVERANALYSERER DU?

Vi alle har vell vært i den situasjonen hvor vi har driti oss ut, eller kommet med en hvit løgn som ikke var så stor men som ble blåst opp? Vi alle har vell gjort ting vi ikke er 100% stolt av, og som vi skjemmes smått av. Er ikke dette en del av livet? Om ikke, ja du er du innmari plettfri. 

Det viktige i mine øyne er at man er ekte. Om man skulle komme utfor noen av de overnevnte tingene, så er det lureste man gjør å stå for dem. Jeg er så lei folk som har noe uoppgjort med andre, men som ikke tar det opp med dem og heller snakker rundt om dem. Er det ikke bedre å fronte en situasjon og bli ferdig med det? Jeg er veldig for en konfrontasjon. Selvfølgelig er det ubehagelig, men det skaper så veldig mye mindre drama enn om man skal dvele ved det. Jeg er hvertfal slik at om jeg har noe uoppgjort med noen, så tar det veldig stor plass oppi hodet mitt. Jeg kan gjerne overanalysere situasjonen mer enn nødvendig om jeg ikke får skværet opp, hørt på motparten og selv få si min mening. Det kan bli innmari slitsomt i lengden. Jeg er også av den type menneske som tar til meg alle problemer for andre. Som igjen gjør at jeg kan bli skikkelig sliten. Det gikk så langt her en periode at jeg følte meg nesten litt syk. Så jeg måtte ta en pause fra dem rundt meg, for å hente meg selv inn igjen. Og er ikke det for dumt? 

Om du har noe imot noen av en eller annen grunn som ikke er ordnet opp i, ta det opp. Om du føler deg uglesett, og ikke har snakket med vedkommende om det, ta det opp. Om du har vært uærlig og blitt tatt for det, ta det opp og be om unnskyldning. Om du dreit deg ut på ett vis, ta det opp. Så enkelt er det faktisk. Jeg trur mange vennskap har gått i grøfta pga redselen for å være ærlig, eller vanskeligheten ved å legge seg flat. Jeg er for at mennesker skal få lov til og ha alle sider av seg selv, men jeg forventer faktisk ærlighet. 

I vår vennegjeng har vi hatt mange runder av alle sorter, og noen ganger har det gått for langt. Men fordi vi stort sett er flinke til og ta opp noe som plager oss, eller lar skipet synke litt før man blåser det avgårde, så står de aller fleste av oss ganske sterkt sammen. For meg er dette vennskap, skikkelig vennskap. Der vi kan dele gleder og sorger, uenigheter og krangling. Hvor vi kan rydde opp, å le godt sammen etterpå. Det er viktig og ikke sette seg på sin hvite høye hest, men å sette beina på jorda å respektere at andre kan ha en annen oppfattelse. Det er viktig i min øyne, at man evner å forstå at det finnes flere realiteter av en situasjon, spesielt om det handler om flere parter. Vennskap er verdt å kjempe for om interessen er der, vi alle trenger gode venner.

PROVOSERENDE BLOGGERE!

Hei kjære lesere. 

Jeg tenkte jeg ville ta for meg en liten sak jeg leser mellom linjene på de store bloggene. Innimellom kommer dem med små hetsende innlegg, som ikke alltid er skrevet rett frem, men som man skjønner tegninga av når man er ferdig lest. Jeg har skjønt at det er en stor konkurranse der ute når det kommer til klikk, og at mange av disse bruker sleipe overskrifter. Det er blitt nevnt at flere betaler kr for å lansere bloggen sin, slik at den når ut til flere, og dette irriterer. Det er skrevet om at noen vil være nedpå bakken og liker det best, istedenfor å komme frem i lyset pga botox og silikonpupper. Det er skrevet at folk deler alt for mye, alt fra sex til utroskap, til brudd til løyn for og nå toppen. Dette irriterer mange av dem som er kjente bloggere. Men hvorfor? For mange er blogg blitt en jobb, og for å holde på inntekten så hjelper det og få klikk. Klikk er kr. En blogg er også personlig, det er en plattform hvor man deler av seg selv til mange, det er for mange en dagbok. Hva folk velger å skrive om er vell opp til hver enkelt? Hva folk får klikk for er vell opp til dem? Jeg personlig ville aldri ha løyet på bloggen, da den leses av andre. Noen jeg kjenner og mange jeg ikke kjenner. Jeg kunne aldri higet etter klikk pga noe skittent, eller uærlig da jeg ville gått med angst i evigheter etterpå. Men om andre gjør det, og syntes det er greit. Spiller ikke det noen rolle for meg.

Det er ikke mange blogger jeg leser, men av de jeg leser er det mye variasjon. Noen leser jeg kun pga kommentarfeltet, noen leser jeg fordi jeg syntes bloggen er hysterisk dramatisk, og noen leser jeg fordi dem fenger meg med budskapene sine. Men den siste tiden leser jeg alt for ofte om bloggere som klager på andre bloggere fordi dem ikke gjør slik dem selv gjør. Klikk eller ikke, drama eller usant, ekte og morsomt, eller provoserende og hysterisk. Hver blogg har sin egen personlighet bak tastaturet, og det er vell det som gjør den spennende? 

Jeg vil gjerne lese om litt detaljer, samtidig som jeg vil lese en ekte blogg. Litt om hverdagen og litt om fasaden. Variasjon er tingen. Og om noen skriver provoserende overskrifter for og få klikk, ja så funker det for dem. Det er klart det er irriterende å lese om noe du dro blikket til pga en overskrift, og det ikke står noe om det i innlegget. Men det funka jo for dem, gjorde det ikke? Og det var vell det som var meningen? 

En koselig og imponerende søndag!

God kveld.

Fyttikatta så sliten man blir av en dag på badeland. Men så utrolig morro! Vi har virkelig hatt en kjempe fin dag sammen med barna våre og to av mine søsken. Fillip Emilian prøvde seg på noen svømmetak og utfordret seg selv masse i vannet. Er så veldig imponert over den gutten der i dag. Han som tidligere har vært skeptisk for vann, tørr nå å prøve og legger inn en skikkelig innsats i det. Noe var han litt skeptisk for, da tanken var skummel. Men mot slutten så hoppet han i det han tidligere hadde sett for seg at var skummelt og storkoste seg. Vi ser at han blir kjempe stolt, og gjett om vi blir det av han også! Morten Leander hadde sin første runde med baderinger og badeland i dag, og det var null stress for og si det sånn. Han storkoste seg hele dagen, flere timer i bassenget. Den gutten der er så uredd av natur, så jeg trur det ikke er en ting som vil stoppe han fra å prøve ut livet på alle måter. Kjenner jeg sitter her og er innmari stolt! Store prestasjoner av dem begge i dag, det er skikkelig kult! Også var det kjempe koselig med en familiedag med to av mine søsken. Elsker de stundene vi tre har sammen, kjernen av barndommen vår samlet. Det er alltid en glede. 



Nå skal jeg se ferdig siste episode av serien jeg ser på, rydde opp siste lekene å legge med ned i sengen. Helt kjørt etter mye folk og klorvann, så nå skal det bli godt å treffe puta.

God kveld og god natt!

 

Piggtråd rundt bordet?

God morgen der ute!

Her startet dagen umenneskelig tidlig. Jeg lå langt inn i drømmeland, under den varme dyna mi godt trøkt ned i senga da jeg hørte små tasselabber utenfor døra. Ja, da var det bare å stå opp. Klokken var 05! Vanligvis er det ikke morgen her i huset før klokken er 07, men når begge likevel var oppe av sengene sine så tenkte jeg at den kampen orker jeg ikke så tidlig. Jeg lagde en flaske melk til minstemann og satte han i vogna, ga eldste litt smoothie og satte han i sofaen og la pledd rundt han. Håpet var at dem skulle ta det veeeeldig rolig så tidlig. Men. Smoothien tom, melken tom, og full rulle. 

Jeg trur jeg har tatt ned minstemann fra bordet kanskje 20 ganger allerede i dag. Jo mer jeg tar han ned, jo morsommere syntes han det er. Jeg har prøvd å overse, men han kan falle ned å skade seg så det er på en måte ingen annen utvei enn å fjerne han. Kanskje det hadde funket med piggtråd rundt bordet? Etterhvert begynte eldste å legge seg på bordet han også. Han syntes det så morsomt ut og ville vell kanskje ha like mye oppmerksomhet. Jeg sa at han er en stor gutt og vet at det skal vi ikke gjøre. Forklarte at vi prøver å lære lillebror at det ikke er lov, og da må han være med på det. Litt for tidlig på morgningen, lite samarbeidsvillige barn og en noe utålmodig mamma uten riktig dose kaffe inntatt. Jeg kjente at frustrasjonen bygde seg opp da ingen av dem ville høre, men hentet meg inn igjen. Istedenfor og ta frem strengestemmen, gjorde jeg den så positiv og over snittet søt som mulig, og sa noe som dette "Men Fillip, jeg er jo så stolt av deg fordi du er så flink å høre på mamma. Du er jo en så kjekk og fin liten gutt. Så DU trenger vell ikke å gå på bordet når mamma sier du ikke skal det? Du kan jo være med å lære lillebror, ettersom du er en så fantastisk flink storebror?" Hehe, snakk om å smøre på. Med håret til alle kanter, blå under øya og slåbrokk må jeg ha sett og hørt ute som alt annet enn frisk. Men funka det? Ja! 

Så nå ligger mini å sover, storebror sitter på padden og jeg pakker til vi straks skal på badeland. Det gleder vi oss veldig til alle samen. Blir godt med en skikkelig familiedag, med nye opplevelser og kanskje noen ekstra prøvelser i vannet. Nå skal jeg drikke ferdig kaffekopp nr 3 og drikke opp smoothien min, så er jeg klar for bøll og fanterier med gutta mine :D

Ha en fin dag der ute!

Kjenner jeg våkner fra dvalen!

Nå sitter jeg på den samme plassen i sofaen som jeg pleier å sette meg ned på når jeg skal blogge. Mannen ser på film og jeg kjenner at lyden fra tv'n distraherer meg. Men hva gjør man ikke for ektefellen sin. Så for denne gang skal jeg unngå å sende han stygge blikk, frese mot tv'n og hysje høylytt. 

Nå har vi akkurat kommet hjem fra barnebursdag med mange fine venner og herlige barn. Vi en er ganske sammensveiset gjeng, med forskjellige personlighet og masse galskap. I vår vennegjeng er det rom for såre følelser, frustrasjon, flauser, drøye øyeblikk og morsomme hendelser. Det er innmari kjekt at vi kan se alle sider i hverandre og fremdeles være like glade i hverandre. Vi kan diskutere, og le så tårene triller. Det er ikke mange som har en slik vennegjeng, og jeg kjenner at jeg er veldig heldig. Det kommer nye tilskudd litt her og der, og fler og fler blir varm i trøya. Nå er mange av oss folk som har levd litt på utsiden av samfunnet før i livet, og det er så kjekt at vi alle har startet på nytt og funnet hverandre gjennom bekjente og andre venner. Nei nå kjenner jeg at jeg syntes dagen i dag har vært rik, og jeg føler meg full av energi over at jeg har så mange fine folk rundt meg. 

Vi snakket litt om at vi skulle ta en vinkveld noen av oss jentene i kveld, men vi havnet hver for oss, alle i sitt eget hjem. Det er egentlig like greit da vi skal på badeland i morgen med ungene og familie. Men, det skal vi ha, tanken var innmari god! Så nå sitter vi her på hver vår ende i sofaen. Mannen ligger med pledd og ene katta på fanget, og jeg sitter i andre enden å mævler sjokolade og sipper på ett glass hvitt. Gutta sover søtt i sengene sine, og kvelden er ganske avslappende. Nei du dæven, nå kjenner jeg at jeg har våkna litt opp fra den matte følelsen jeg har hatt den siste tiden, og det er deilig å kjenne meg selv igjen. 

God kveld til alle der ute! Takk som titter innom :D

BARNEBURSDAG

God morgen alle fine. 

I dag er det lørdag, og lørdager er min sove dag. Her bytter jeg og mannen på hvem som får sove litt lenger i helgene. Jeg sover litt ekstra på lørdagen og han på søndagen. Funker gull for oss. Jeg stod opp til ett ryddig hjem og kaffe på senga. Det må jeg si, han derre mannen min han har jeg oppdratt riktig altså. Innimellom. 

Jeg stod opp å hoppet i dusjen før mannen dro på skytebanen. Like etter kom junior hjem fra mommo og besse, så da ble det fult av liv i heimen igjen. Disse dagene hvor det kun har vært oss og 3åringen, har det vært rolig her hjemme. Fillip Emilian er en generelt rolig gutt, og når han leker lever han seg helt inn i leken. Mens lillebror Morten Leander, han er turboen i flokken. Han løper fra han står opp, og raserer alt rundt seg i jakt på nye eventyr. Det har vært veldig godt og ha litt Fillip tid alene, og det var veldig godt når hjemmet ble komplett igjen når lillebror kom inn døren. Jeg tar meg selv ofte i å tenke hvor heldig jeg er. Med Liam Sebastian friskt i minne, setter jeg ekstra stor pris på hverdagen, selv de slitsomme. 

Nå sover junior en liten dupp, og eldste ser på film å slapper av. Greit å lade litt opp før det braker løs på barnebursdag straks, med mange gode venner og deilige tanteskatter. Elsker bursdager! Det er så sosialt, stressende og morro! Og for og ikke snakke om at vi får KAKE! 



Ha en fin lørdag videre der ute. Det skal vi ha. Carpe Diem! 

INTERIØR BARNEROM?!

Oh lord all mighty.. Jeg er med på noen DIY sider på facebook, da jeg interesserer meg for oppussing. I tid og annen dukker det opp nybakte mødre eller garda mammaer som spør etter ideer til barnerom. Ja hva skal man si? Hva trenger vell en liten nyfødt bylt på 6 uker? Trenger han Omaggio vaser, skinnfeller på hemneskomoden, lysekroner og designer teppe? Trenger babyen en sittegruppe i hvitt skinn på soverommet sitt? Jeg trur jeg har bomma noe voldsomt på barnerommet til gutta mine altså, når jeg ser hvordan det egentlig skal se ut pr dags dato. Altså, alle lekene er hvite eller grå. Og er dem helt gærne slenger dem med en dæsj av lys babyrosa eller babyblå. Jeg skjønner ikke om rommet er for babyen, eller for utstilling. Hvorfor har det blitt slik at barnas soverom er en del av utstillingen?



Men dette er babyværelset. Den lille poden beveger seg ikke stort der, eller oppholder seg der mer enn nødvendig. Ergo, så kan rommet se ut som en utstilling. Men her begynner det å skofte for meg altså. Når disse små søte babyene blir større og skal utforske verden, da er rommet pokkern meg sterilt da også? Leker er i hvitt, plast byttes ut med tre, og rommet som i mine øyne skal være lekent og fargerikt, står i stil med resten av huset. Hvitt, sterilt, og med innhold fra pynt av det samme interiøret som 70% av befolkningen har i sine hjem. Saueflokken lenge leve. 

Men jeg skal innrømme jeg syntes mye av dette er knallfint. Og veldig veldig billedskjønt. Det blir skikkelig flotte bilder av disse rommene. Men hva skjedde med barna? Skal ikke barna få lov til og ha farger å leker? Skal dem ikke få leke på stua, eller spise kjeks i sofaen uten at det blir helt krise? Det kan da umulig holdes så rent og plettfritt hele tiden. Her tenker jeg at man tar en skikkelig ryddesjau før bildet knipses. Og er ikke det litt trist? At fasaden er blitt så viktig at man må rydde og vaske før man kan ta ett bilde av hjemmet sitt for å legge ut på facebook? Folk må få all del få styre som dem selv vil, men når det kommer til barnerommene, la nå for pokkern barna få ha FARGER om dem vil det! 

Når man havner i samboerfella

Her er det nok mange som vil kjenne seg igjen, velger jeg å tro. For det er lettere enn man kan tenke seg. Samboerfella? Hva er det? Jo det skal jeg si dere. Det er når man går bort fra å være kjærester, og kun er samboere. For oss som har barn, er det enda lettere å skape stien dit, dessverre. Spesielt med småbarn, da det er nytt, krevende og oppslukende. 

Hva falt du for ved din kjære? Her hos meg var det at han var spennende, han var drit fin, og han levde utenfor samfunnet. Jeg var eventyrlysten og falt for hans lekende vesen. Han var sjarmerende, gæren og tøff. Ved meg falt han for at jeg var energisk, hadde godt humør og var spontan. Jeg levde utenfor samfunnet, jeg var vågal samtidig som jeg var stødig. Nå sitter vi her (eller jeg sitter her i sofaen, han har lagt seg med eldstemann) med en familie vi selv har skapt, jobb og hverdagen. Det er ikke alltid like lett å holde på den lekene nyforelska følelsen midt oppi familielivet. Det må holdes ved like, det må også være en del av jobben i forholdet. 

Når man tar skrittet å flytter sammen er det mange følelser i sving. Det er spennende, det er skummelt, det er drømmende og det er fantasifullt. Det er mange forventninger i luften. Etterhvert som spenningen har blitt en vane og man finner sin plass sammen, er det viktig og fremdeles overraske. Selv om man bor sammen, og føler man er trygg, er det alltid morsomt med nye overraskelser hos hverandre. Det er viktig å sette av tid til kjærestekvelder. Det er viktig å se partneren sin for at h*n prøver. Det er viktig å samarbeide. Og det er viktig å kommunisere. Om man havner der hvor man tar alt som en selvfølge, hvor man setter seg ned i sofaen å ser på tv eller mobilen, hvor man kun bor sammen.. Om man havner der, eller kanskje er der? Så gjør en innsats. Ikke sitt å vent på at partneren din skal ta første skrittet, vær vågal igjen, gjør det sjæl. Sett bort ungene og finn på noe morsomt sammen. Slå av pc å gå en tur sammen. Er det noe jeg savner, så er det å gå tur sammen. Kun oss to, hvor skravlinga henger løst, frisk luft og natur. Det må vi bli flinkere til kjenner jeg. Vi alle har vell noe vi skulle ønske var bedre? Noe vi skulle ønske man gjorde mer av. Hvorfor ikke starte? Hva er det værste som kan skje? Jeg tror mange forhold ville vært bedre om man evnet bedere å se den andre. Om man startet på nytt, å åpnet øynene på nytt. Det finnes som regel alltid noe nytt og spennende om man åpner blikket å ser med nye øyne. Jeg trur det ligger mange forhold i vasken, fordi man kun ser seg og sin side. Fordi man gir opp da det begynner og bli kjedelig. Når det man egentlig hadde trengt, hadde vært å se med åpent blikk. 

Det er tre sider ved ett forhold. Men det er ofte kun to av dem som blir prioritert. Den ene siden er han, den andre siden er henne, og den tredje siden er kjærligheten. Han er en egoist å ser seg og sine behov. Hun er en egoist å ser seg og sine behov. Kjærligheten har rom for alle. Når mannen kommer hjem fra jobb og er sliten, vil han slappe av. Når kvinnen kommer hjem fra jobb, er hun sliten og vil slappe av. Kjærligheten står der med åpne armer, og det er den siden som noen ganger må prioriteres. Det er viktig at de egoistiske partene legger seg flat og villig, å åpner opp armene for den tredje, og viktige siden, kjærligheten.

ADHD DIAGNOSE I VOKSEN ALDER

Jeg spurte mannen om han kunne komme med noen blogg tips. Sa at jeg trengte noen ideer, da det stod litt stille i topplokket. Hans svar var at jeg kunne blogge om hvor mye han irriterer meg. Haha, stakkars mann som trur han klarer å irriterer meg så mye.. Og jeg har jo tidligere denne uken skrevet om hvordan man holder ett ekteskap i gang (LES INNLEGGET HER). Så tenker at jeg ikke skal ydmyke han mer enn nødvendig. 

Men ja.. For litt siden ble jeg ferdig med utredningen som jeg tidligere har skrevet om her på bloggen. Jeg har tidligere vært innom utredning, men ikke fullført. Noe av det trur jeg har vært fordi jeg har vært redd for og bli satt i enda en "bås". Hvordan bås det skulle ha vært, aner jeg ikke, men jeg har likevell vært skeptisk til og få det på papiret. Enda så tullete det høres ut.

Fra jeg var liten har jeg på mange måte følt meg litt annerledes. Litt ovenpå og ut av meg selv. Jeg har lenge visst at jeg ble født med noen ekstra bokstaver, og har ved flere anledninger hintet innpå at jeg har dem. Men jeg har også kunne gjemt meg unna, at jeg ikke har det på papiret. Nå i voksen alder tok jeg skrittet å fullførte utredningen, og fikk ADHD på papiret. Nå skal jeg ut på skolebenken og ut i jobb, og for å klare dette trenger jeg noen verktøy for å fullføre. Jeg kjenner det på mange måter er godt og ha fått en knagg å henge livet på. At det faktisk er en grunn. Jeg elsker energien jeg har, og jeg lever godt på toppene mine. Men det følger med noen ulemper også. Noen ting som er lett for andre, men som er ett rent huekjør for meg. Bare det å gjøre en ting om gangen, uten å føle du må gjøre alt annet akkurat på samme tid. Det å kunne legge seg tidlig, og faktisk få sove. Ikke legge seg med en million ideer og tanker i hodet. Det er faktisk ganske utrolig hvor mange tanker man kan tenke på en gang. Jeg blir helt forbausa over hodet mitt til tider. HAHA! Bare det og kunne sette seg ned å slappe av, å føle at det er behagelig. Ikke alltid føle at du må gjøre noe, og bli sliten av tanken. Og oppi alt så ser jeg fremover nå med godt mot og kjenner at nå skal jeg klare å fullføre det jeg kaster meg ut i. Nå skal jeg gå ut fullverdig, ikke halvveis. Nå skal jeg gå ut som en vinner, ikke en som ga opp. 



Så om du av en eller annen grunn trur du hadde hatt behov for en utredning, ta sjansen. Det værste som kan skje er at du finner deg selv litt bedre. Det værste som kan skje er at hverdagen blir litt enklere:)

Vi skal ikke sy puter under arma, men vi må være tilstede.

Den største gaven i livet mitt har vært og få bli mamma. Jeg starter min karriere som mamma dagen jeg fikk + på garviditetstesten med Liam Sebastian i magen. Fra første stund knyttet jeg meg til det lille mennesket som skulle vokse seg stor og sterk, i min egen mage. Allerede i magen ble han min lille engel. Han fikk meg til å tenke klart, vokse, ta ansvar og se gleden i livet. Jeg og min engel vokste i takt med hverandre. Takket være han er jeg den mammaen jeg er i dag. Med to barn på jorden, og en i himmelen. 

Jeg er en sterk mamma. En modig mamma. En skikkelig gutte mamma. I mine øyne er vi guttemammaer modige som få. Vi må kjempe om plassen, å bygge oss en sjefs plass blant alle mannfolka i huset. Det sies at det er noe spesielt mellom en mor og en sønn, og det har jeg ingen problemer med å forstå. Jeg elsker gutta mine, og ville gått gjennom ild og vann for dem. Det er noe helt spesielt å føle på følelsen av å elske noen så ekte, at det ikke kan beskrives. Alle sier "man må oppleve det for å forstå". Ja det må man. Enda hvor mye jeg skriver om det, blir det aldri riktig. For de følelsene, ja de må oppleves. 



Gutta mine fyller dagene mine med mye inntrykk. De kan dra igang alle følelsene hos meg i løpet av en dag. De kan til og med dra dem igang, alle på en gang. På 10 minutter har jeg vært gjennom alle stadier, og sitter igjen utslitt av følelsekaoset. Det er ganske spesielt å kjenne på. 

Den reisen du får være med på sammen med barna dine, kan aldri erstattes. Det er så mange epoker i ett barns liv som betyr så utrolig mye og få med seg. Alt fra da dem oppdager tærne sine, til dem fester blikket. Når dem smiler, og den første latteren. Når dem drar seg bortover, krabber eller tar sine første skritt. Når dem sier mamma eller pappa, når dem lærer seg andre ord. Når dem mestrer en oppgave dem tidligere har slitt med. Når dem begynner å forme setninger, og gjør seg forstått. Når dem lærer seg å kle på seg, og når dem sovner i stor seng for første gang. Ja det er så mange inntrykk, så masse brusende stolthet, så mange øyeblikk vi får være med på. Det er himla stort og få oppleve altså! 



Vi må aldri ta for gitt den gaven vi har skapt, den gaven vi får være en del av hver dag. Vi skal ikke sy puter under arma, men vi må være tilstede. Det er det aller viktigste i mine øyne i en mammarolle. Være tilstede. Sette seg ned på gulvet å leke, hjelpe å knyte skolisser, ta dem med på matlaging, å se når dem mestrer noe. Vi er nok veldig flinke alle sammen til å se på dagen som "hverdagen", når man kan se så mye mer om man åpner øynene sine litt ekstra. 

God helg der ute, skap familietid! 

VIDEO!

Jadda.. Da titter jeg innom for å slenge inn en liten video sånn på rappen. Ser at det er noe fler og fler gjør, så da skal jeg selvfølgelig slenge meg på den. Skal det være, så skal det være skikkelig! Så da får dere se litt mer av hvem jeg er, og ikke bare gjennom bilder og tekst. Ellers er dagen fin, full av energi og gleder meg over at det er helg! Ha en super fredag. Carpe Diem :D

 





GRATIS IPHONE

Det er noe med denne iphonen. Jeg har ett elsk/hat forhold til den. Jeg er som mange andre en flittig bruker av mobilen. Jeg bruker den til så mangt. Jeg har gjennom min mobil karriere vært innom mange forskjellige typer, og alltid havnet tilbake til denne lurifaxen. 

Når den begynner å gå i dvale, noe den ALLTID gjør, så bestemmer jeg meg for å bytte ut skjiten. Nok er nok sier jeg til meg selv, å lover at dette er siste gangen jeg skal investere penger på dette merket. Grunnen er at jeg alltid må lade den 2 ganger i løpet av ett døgn, og skjermen knuses alt for fort. Den henger seg opp, kameraet blir dårlig og mobilen lever sitt eget liv. Jada jada, nå kan jeg være litt mer forsiktig med mobilene mine også, men utenom det så er det ene og alene iphone produktet sin feil. 



Jeg holder det jeg lover, går ned på butikken å kjøper meg ett annet merke til 1 kr. Jeg er ikke så flink til å si nei til selgere. Jeg er faktisk ett veldig lett bytte. Jeg går alltid 5 på når noen bak disken prøver å selge meg noe. Akkurat der er jeg ganske bløt. Jeg føler meg faktisk slem om jeg takker nei til tilbudet dem tilbyr, og får dårlig samvittighet. Akkurat som om det er jeg som gjør noe gærent.. Ergo, jeg rusler opp igjen med en ny mobil, å setter meg ned for å lære meg det nye oppsettet. Jeg forbanner meg alltid over at det er vanskeligere å forstå den nye mobilen i forhold til iphone, hver eneste gang. Det tar ikke lange stunden før jeg er inn i det nye systemet, og mener iphone er rene møkka. Jeg markedsfører alltid den nye duppeditten litt ekstra hardt, kun for å spre litt salt i alle "i produkt" elskere.

Men... Så skjer det noe med mobilen. Og jeg forbanner den, den også. Og da er det akkurat som om alle andre erfaringer er borte, og på ett nano sekund sitter jeg igjen med den hersens iphonen i hendene mine.
HVER GANG



Og igjen sitter jeg her, med en iphone som går tom for strøm, som må lades opp 2 ganger i døgnet, som henger seg opp og som tar dårlige bilder. For ikke å snakke om, med en knust skjerm. Igjen sitter jeg her å forbanner produktet, å sverger til android! Igjen gikk jeg 5 på da han bak kassa sa at iphone 6 var mye bedre enn de tidligere telefonene. Så nå må jeg spare opp kroner, å kjøpe meg ny mobil. Hater iphone, atter en gang. Akkurat nå ville jeg ikke hatt en om jeg fikk den gratis engang! 

Hilsen macbook air blogger... i produkt.... *Skalleklask*

Uten dere der ute, hadde ballen stoppet..

Hei kjære dere. 

I dag har det vært sol her hvor jeg bor, og det er så deilig for sjela. Jeg merker at hele jeg letter litt ekstra. Det er rart hvor mye været har å si på humøret altså. Kjenner at man våkner opp fra dvalen. Jeg får hvertfall ekstra mye energi når det er lyst ute!

I kveld har jeg jobbet litt med prosjektene mine, og laget meg mange planer i topp etg. Har sendt en haug av mailer rundt for å prøve å realisere disse ideene å venter spent på svar. Det er ett innmari koselig og hjertevarmt prosjekt å jobbe med, og jeg ønsker disse menneskene på gata så veldig mye mer. Om man kan gi dem litt av godene vi som sitter hjemme med en inntekt, ett hjem og varme kan tillate oss, vil det bety ufattelig mye der ute på gata. Så jeg prøver å legge en skikkelig innsats i prosjektene hver dag, slik at hvertfall noen av ideene kan realiseres å spre litt hygge. 



Det er ikke mye fritid jeg har nå på vinteren da mannen jobber med snø kjøring. Jeg er rimelig låst til hjemmet, fordi mannen aldri vet når han jobber og hvor lenge han jobber. Så når jeg får satt meg ned og brukt tid på prosjektene, så er det liksom litt meg tid. Bare meg, og det jeg brenner for. Det er godt! Nå skal vi ikke ut før i slutten av februar, og jeg kjenner at det er lenge til. Lenge til man får en fot innenfor hos mennesker man smått har begynt å knytte bånd til. Men på de ukene, så satser jeg på at enda flere avtaler har gått i boks. 

Nå satser jeg på positive svar på mail og tlf iløpet av uken, å håper på det beste. Og om du der ute har noe å bidra med, ta gjerne kontakt med meg. Dette er prosjekter som alle kan være med på, det er dere der ute som gjør det mulig. Uten dere hadde ballen stoppet. 

God natt og sov godt!

Hvor blir av lottogevinsten?

Jeg er en av skapningene som liker og ha mange baller i lufta. Jeg er full av ideer og blir fort inspirert. Jeg er en dame som liker stressende situasjoner, men som ikke liker selv og bli stressa. Her kræsjer det litt. Jeg kan begi meg ut på en oppgave med mange planer, men når energien dabber av føles alle ideene som tidligere føltes livlig ut, som ett ork. Da må jeg bite tenna sammen og vente på neste boost. Eller begynne på ett annet prosjekt. Sånn er det når man har hundre ting å gjøre, og aldri føler man får gjort noe ferdig før man bare MÅ starte på neste runde. Men skal ikke klage, det er en av sidene jeg liker godt med meg selv, jeg har masse energi og livlig fantasti. Samtidig som det er en av siden jeg ikke liker, fordi jeg ikke finner roen til å fullføre. Hehe!



Som dere vet så brenner jeg for de som bor på gata. Og jeg har så veldig lyst til å gjøre enda mer for dem. Jeg vil få tak i ett lokale i byen hvor vi kan dele ut utstyr, by på mat og ha ett varmerom for og slappe av på. Jeg vil ha såppas stor plass på lokalet, at det er plass til overnatting. Jeg vil gi dem trygghet og være tilstede for dem når dem måtte ha behov for det. Problemet ligger i utgiftene. Jeg skulle ønske jeg var rik. Tenk så mye penger kunne gjort for mennesker, om dem havnet i riktige folks hender. Vi er 2 damer som virkelig brenner for dette, og jobber flere ganger i uken med prosjektet vårt. Jeg er sikker på at vi hadde fått til en knakande god løsning om vi hadde fått nok kr i lommene. Men dessverre stopper det der, og det er litt synd. Vi får leve i håpet, og satse på lottogevinsten!

I dag skal vi på intervju med ett magasin her hvor jeg bor. Det blir spennende, og håper selvfølgelig det bidrar til mer markedsføring av prosjektet. Jo flere som vet om det, jo flere når vi ut til, og jo mer hjelp får vi gitt. Så nå skal jeg suppe i meg kaffekoppen, brette opp arma å gjøre meg klar for en hyggelig prat og enda en kopp svart. 

Ha en kjempe fin dag der ute. Carpe Diem !

Facebook: Grimsmo.blogg.no
Prosjekt: Med hjerte for gata

For en hyggelig søndag!

Da har kroppen treffi sofaen etter en fin dag med familie og venner. Vi var invitert på middag hos min farmor hvor vi fikk servert deilig stek, grønnsaker og fløtegratinerte poteter. Farmor er som de fleste eldre, hun varter opp med deilige hjemmebakte kaker og kaffe til dessert. Fy så bortskjemt vi blir der!

Etter ett koselig besøk dro jeg til byen med damene og delte ut utstyr for prosjektet "med hjerte for gata". Vi fikk atter en gang tømt alt utstyret og ser oss fornøyd med det. Ble kjent med flere nye mennesker i kveld, og møtte kjente fjes. Setter så stor pris på tilliten og alle historiene som blir delt med oss. Det gjør det ekstra hyggelig å stå ute i kulden.

Etter endt levering dro vi for å hente ett skap en venninne skulle ha, og hjalp henne selvfølgelig med det. Lite visste vi at vi skulle øverst i en blokk uten heis. Dette er noe man absolutt burde skrive i en salgsannonse! Hint hint. Men, hva skal vi med mannfolk? Vi fikk krongla det med oss ned, svett og skjeleven i henda og følte oss rimelig barsk da vi var ferdig. Kvinnemakt!

Nå skal jeg ta kvelden, godt fornøyd med en produktiv helg med mye kjærlighet og familiehygge. God kveld der ute :)

HVORDAN TA VARE PÅ EKTESKAPET

Det er en stor dag dagen man blir fridd til, og for mange går det ikke lang tid før man setter igang med bryllupsplanlegging. Tiden før bryllupet er både hektisk, spennende og veldig koselig. Det er morro å planlegge noe som skal være en av den lykkeligste dagen i ditt liv. 

Men så kommer det viktige, tiden etter bryllupet. Åssen skal man opprettholde den lykkelig følelsen man forhåpentligvis får etter endt bryllupsdag? Jeg gikk hele bryllupsdagen å gliste fra øre til øre, og følte meg veldig fornøyd med åssen dagen ble. Det var en kjempe fin kombinasjon av kjærlighet og champagne! 


Mitt aller beste tips er å reise på bryllupsreise så fort som mulig etter bryllupsdagen. På den måten får man reise vekk fra normalen, og pleie de nye sommerfuglene som har satt seg. Man får pyntet seg for hverandre hver dag, spist gode middager ute på restaurant, og kost seg i varmen sammen med den man har lenket seg sammen med. 

Men så er det tilbake til normalen, og det er her det er viktig å følge med. Om du har fått mannen på kroken ved å være drømmedama som gjør alt det kvinnelige i hjemmet og fikser deg daglig, stopp med det. Nå er dere gift, så nå skal pisken frem. LIKESTILLING (for kvinner). Mannen skal hjelpe til med barna, mannen skal hjelpe til hjemme ved å tørke støv, støvsuge, vaske, skrubbe doen, brette klær, lage middag, handle og re opp sengen. Men det betyr ikke at du som kone skal... Ta bilen, skifte hjul, skifte pære, måke snø, klippe gresset eller skru opp syltetøyglasset. La mannen få lov til og ta del i de "kvinnelige" oppgavene, mens du sitter på rassen mens han gjør de "mannlige" oppgavene også. Her er det veldig viktig at mannen blir så stein hakke utslitt, at det ikke er energi til å møte andre kvinner. Gjør det klinkende klart at alle kvinner er slik, og at du egentlig gir han mindre oppgaver enn forventet. 

Nå som ekteskapet er inngått og du har det svart på hvitt på papiret, er det bare å droppe sminke, gå opp alle kiloene du gikk ned før bryllupet, tving han til å kjøpe sjokolade på kveldene og legg deg rett ut i sofaen å se på kjærring serier på netflix. Om han ymter innpå sengehygge, se strengt på han og dra frem pisken. Sex er for dem før ekteskap, sex er teas. Husk at mannen skal få lov til å bære posene, ta storhandlingen og vaske vinduene. Alt som er krevende eller slitsomt, husk at en mann er en mann og en mann må få lov til og ta de tunge arbeidsoppgavene. Krev ikke mindre enn kaffe på sengen når du står opp, og frokost på bordet. En mann må få lov til å varte opp kvinnen han har blitt lurt inn i ekteskap med. 

Om mannen starter en diskusjon, ta frem pisken. Om mannen prøver å sette grenser eller klage, ta frem pisken. Husk, han har skrevet sitt navn på en kontrakt, han er nå i dine hender. Det er veldig viktig at mannen jobber masse, men ikke for masse, det kan bli slitsomt for konen. Men la han jobbe såppas masse at du kan fylle kleskapet, kjøleskapet og sminkepungen regelmessig. La han jobbe såppas mye at du kan ta en venninne tur på spa, eller en familietur i sydligere strøk uten dårlig samvittighet. La han jobbe såppas masse at du lager en sikker fremtid for deg selv. 

Etterhvert vil kanskje mannen prøve seg på å spørre om en guttetur. Ta frem pisken! Dette er ekstremt viktig da dem kan bli påvirket av andre mennesker med mannlige deler, og kanskje bli fristet til å si deg imot. Husk og ta vare på mannen deres damer. La han bli kuet, og kall han "my bitch"!

Masse lykke til, jeg gleder meg til spatur! 

"JEG KASTER DEG I AKERSELVEN"

Da sitter jeg hjemme igjen, godt trøkt ned i sofaen, med cola i glasset og chips på bordet. I kveld hadde vi vår første runde med stand ute i Oslos gater med prosjektet "med hjerte for gata". Det var en innmari kul opplevelse. Av alle gangene jeg har vært i Oslo å delt ut, så var dette desidert den runden det var mest trøkk. Vi hadde med oss flere esker og kasser med yttertøy, sko, snæks og annet utstyr som ble tømt på noen timer. Det beviste at det var ett stort behov for oss der ute. Derfor pakker vi bilen igjen i morgen å reiser ut for å dele ut. Vi har fått samlet inn store mengder utstyr, så når behovet er såpass stort, er det bare å brette opp arma å gjøre en innsats. 

Vi ble møtt av mange kule mennesker med mye på hjertet. Vi ble møtt med klemmer og tårer, over at det fantes folk som brydde seg. Og det stikker litt i hjertet å høre. Fordi jeg vet det er utrolig mange som bryr seg, det er utrolig mange som ønsker å hjelpe og bidra. Likevel føler mange av disse at dem ikke fortjener det. Det er forbanna trist! Vi lever i ett av verdens rikeste land, og vi svikter på det groveste. Mange har selv valgt veien, og mange har vært veldig uheldig. Likheten mellom disse er at det er mennesker nederst på rangstigen, det er mennesker med behov som ikke blir fylt. Jeg har enda til gode og finne ett skikkelig rasshøl der ute som lever på gata. Av alle jeg har møtt er det mennesker med sjel, mennesker som deler av seg selv, mennesker som åpner seg opp, mennesker som mangler de grunnleggende behovene som menneske, som likevel står opp hver dag. Det burde vært gjort så veldig mye mer for gatas folk, om det hadde vært større interesse for staten å hjelpe. Enn så lenge så heier jeg på alle frivillige som gjør en innsats, det hjelper mye mer enn folk tror. 

Vi var så heldig at vi fikk blomster av en takknemlig gjest, og hun ga seg ikke før vi tok dem imot. Om jeg ikke takket ja, så skulle jeg bli kasta i akerselven, så regnestykket var ganske enkelt ;) Flere av dem som fikk nytt utstyr byttet mot sitt gamle, og ville det skulle gå til noen som trengte det. "Vi må hjelpe hverandre" sa en eldre mann. Og ja, det må vi. Vi må alle sammen gjøre en innsats for at andre, og oss selv skal ha det bra. En viktig lærdom gjennom kvelden. Nå gleder jeg meg til i morgen, da skal vi på middag til min farmor først, så ut i Oslo å dele ut masse masse utstyr! 

God kveld der ute, ta vare på hverandre !

MED HJERTE FOR GATA.

Hei kjære lesere. 

I dag våknet jeg til masse respons på de siste innleggene jeg har skrevet. Det er selvfølgelig kjekt når det jeg skriver når frem til andre. Samtidig litt skummelt å blottlegge livet så åpent. Jeg har en veldig ærlig blogg uten filter, og det er vell det som gjør den annerledes, og som fenger oppmerksomheten for folket. Jeg har tidligere blogget mye om sorgen og kampen etter vår førstefødte fikk englevinger. Jeg har tatt dere med på en reise full av alle følelser, dønn ærlig fra start til slutt. Jeg har tidligere skrevet om noe av min fortid før dette, men ikke på langt nær så nakent som siste innlegg (les innlegget her). Det har utelukkende vært positiv respons, og det gjør godt. Tusen takk til alle som har lest, delt og kommet med tilbakemeldinger. 

Men over til overskriften. I dag er det siste lørdag i denne måneden, og da skal vi ut med prosjektet "med hjerte for gata". Det er ett prosjekt jeg og en venninne driver, hvor vi samler inn utstyr fra frivillige å deler ut til brukere og hjemløse i Oslo noen ganger i måneden gjennom hele året. Det er første gang vi står ute med stand på dette prosjektet, så det blir spennende. Regner med vi må ta noen runder for å markedsføre oss for brukerne, og vise at vi står der for dem. Vi har fått inn masse masse utstyr, så om det skal nå ut til dem som trenger det må vi gjøre oss kjent, og trygg for dem. Kjenner at jeg gleder meg masse, og ser frem til en kaffekopp med fine folk. 

Vi tar med oss noen esker i dag med utstyr som nye termodresser, ytterjakker, varme sko, ullsokker, fleessett, ullsett, snæks, hygiene og velværeprodukter. Noen kanner med nytrakta kaffe og godt humør. Elsker disse rundene vi er ute på gata, enten om vi når ut til mange eller kun noen få, så er det gleden ved å vite at det blir litt ekstra varme i kulden for noen der ute. 

Ønsker dere alle en superfin lørdag, det skal jeg ha!

CARPE DIEM!

Les mer i arkivet » Februar 2016 » Januar 2016 » Desember 2015
Grimsmo!

Grimsmo!

26, Lørenskog

Jeg er ett sprudlende vesen med mye på hjertet. Jeg er en akkurat passe blanding av A4 og helt bak mål. Jeg er mamma for en gutt med vinger, og to gutter med beina godt plassert på jorda. Jeg er gift, å driver mannen min til vanvidd! Sammen skaper vi familiekaos og gode minner. Velkommen skal du være! Grimsmo.blogg.no på facebook.

lesere her akkurat nå

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits