hits

Hun kostet 300.000 leke med...

N er vi mange som reagerer, og det er s bra! Vi m reagere! Skal ett rettssystem f vre den som stopper grensen, alltid? Nei, det mener ikke jeg. Det er noe vi alle m vre med p. Og det er flertallet enige i, at vi ikke kan stoppe reagere n. 

De 3 mennene som er anmeldt og siktet i voldtektssaken slapp unna med ett usselt erstatningskrav p 300.000 til offeret. De m betale i kr hva dem har gjort, men ikke fengsel. Hvor er medmenneskeligheten i det? For det frste syntes jeg det er en latterlig liten sum mtte betale for og ha gjort ett liv skittent. For ren, det vil hun aldri bli igjen. Hun vil alltid ha denne erfaringen med seg videre. Hun vil alltid f flash backs, hun vil alltid huske. Alltid vre p vakt. Ja det koster dem 300.000 kr. Det er det hun verdt. For noe tull!

Det er vanskelig og anmelde en voldtekt. Nettop fordi det er noe av det mest ydmykende du kan bli utsatt for. Det er bde skummelt, ekkelt og nedkrenkende. Det er ille, veldig ille og bli utsatt for en voldtekt. Og grunnet rettssystemet vi har her i Norge, s er det ikke alle som velger anmelde. For ikke er det nok at man fler kroppen sin er skitten, men s skal man opp det hele ikke bli trudd. Man skal rippe opp alt, om det i det hele tatt gr til sak, for og mulig ikke bli trudd om man snakker sant. Eller kanskje f flelsen av at man var en grunn selv, til at det skjedde. 

Jeg forstr hvorfor mange ikke anmelder. Jeg gjorde det ikke. 

Etter en slik hendelse sitter man igjen med mange sprsml, mange tanker. Som i alle negative situasjoner begynner karusellen i hodet kjre. Billetten man ufrivillig har mtte motta, sender deg p en karusell som spinner til du blir bde uvel, kvalm og ikke minst redd. 

Sprsmlene som skyter mot karusellen er ofte:
 "Var det min feil? Gjorde jeg noe for at dette skjedde? Jeg stoppet det jo ikke? Jeg kunne ha stoppet det?! Vil noen tro p meg? Hva vil skje med meg n? Orker jeg dette?"

Jeg syntes Andrea tar opp en viktig situasjon for oss n. Hun er den som n, som s mange andre fr henne, velger reise seg opp kjempe tilbake. Gi tydelig signaler om at dette ikke er greit, at dette ikke kan g ustraffet. Hun har kastet seg til ulvene, blottlagt sin historie, for vre en som forhpentligvis lager en endring i systemet. For er det noe vi trenger p dette punktet s er det akkurat det. Voldtekt er en grusom, smlig og ussel handling. En handling hvor man gr ls p ett menneske man vil kreve sin makt over. En handling som skjer i yeblikket, men som blir med helt til graven. En handling som er svrt deleggende for ett menneskeliv. deleggende for en kropp. 

Jeg sier at kroppen blir skitten, for i mine yne blir den det. Nr noen krever kroppen til ett annet menneske uten samtykke, river den opp og delegger den.. Ja da blir kroppen din skitten. Dette har disse dyrene n gjort, og de m betale 300.000kr for det. Det er det henne koster i systemet sine yne. Det er det hendelsen koster utfre. 

De m betale en regning for voldtekten. Ganske s sykt spr du meg!!

From dark hair to blonde hair

Jeg bestemte meg for at jeg ville legge det sorte hret mitt p hylla en periode, prve meg som lys igjen. Etter at kiloene begynte renne av, flte jeg meg endelig vell igjen i klrne mine, s jeg ville prve meg p noen andre forandringer ogs.



 

Jeg har i alle r eksperimentert med hret mitt og har vell hatt de aller fleste hrfrisyrer og ganske mange hrfarger. Jeg har alltid endt opp med farge det sort til slutt, da jeg fler det er en farge som drar frem trekkene mine i ansiktet. S ja, vi fr se hvor lenge denne runden holder fr hret gr tilbake til sitt vante skinn, hehe. 

Jeg har sitti i frisrstolen i flere timer for og f dette resultatet som jeg ville ha. Jeg ville ha mange forskjellige kalde lyse striper, slik at hret s "rotete" blondt ut. Jeg avfarget hret hele 3 ganger, la en kald mrk bunnfarge, la folie striper med 4 forskjellige blonde nyanser, korrigerte det 4 ganger og klipte bort det aller vrste nederst. Jeg har brukt Fudge sin silver shampoo flere ganger i uken for og f det kaldt, og holder fortsatt p med det. Jeg vasker hret kjapt med vanlig shampoo for pne hret, trker det lett pfrer lilla shampoo i hret som en hrfarge gr med det en liten stund fr jeg skylder ut, kurer med keratin og bruker balsam til slutt. Nr jeg er ferdig i dusjen bruker jeg en krem med keratin og blander det med en nydelig olje som jeg pfrer i hret nr det er hndkletrt. 

Hret mitt finnes ikke pvirket eller skadet av denne behandlingen i det hele tatt. S jeg har vrt heldig da hret mitt er veldig sterkt. Men mye av grunnen er ogs fordi jeg bruker disse produktene i hret her hjemme, de er absolutt verdt pengene! Jeg trudde aldri at jeg, som bruker 2 min p vaske hret, skulle bry meg om reiret p huet. Men jeg skjnner n at det faktisk fungerer, og da er det litt ekstra morro bruke de 15 minuttene i dusjen nr jeg vet at hret mitt blir seende s sunt og fresh ut. 

Jeg legger ved noen bilder, s fr dere se hvordan dette virvarret ble til. 













Etter 7 timer i stolen stoppet vi, slik at hret fikk hvile og hodebunnen ikke skulle f kjrt seg. Utrolig nok ble ikke hret mitt pvirket av denne behandlingen, og det skal den fantastiske frisren ha takken for. Hun var veldig flink, og fulgte nye med hele veien. Resultatet ble mer enn jeg kunne bedt om, og jeg gikk ut fra frisrsalongen ganske fornyd. Mest fornyd fordi jeg ikke ble seende ut som en gulrot, hehe. 

Etter 3 uker dro jeg tilbake for korrigere fargen. Denne runden tok jeg hret fult av foliestriper i 2 forskjellige blonde nyanser, og korrigerte det med kald farge etterp. Denne gangen gikk jeg ogs ut ganske fornyd. Endelig funnet en frisrsalong som jeg fler kan jobben sin, og som hrer p det kunden sier. N har jeg igjen en aller siste runde, som jeg tar om rundt en mnd. S skal jeg se meg ferdig, og forhpentligvis fornyd. Noe jeg er sikker p at jeg blir.

Dette er bilder etter siste runde. Hret ble lysere, og kaldere. Jeg vasker med fremdeles med silver shampoo for gjre det enda kaldere til siste runde i frisrstolen. 





Hva syntes dere?

Utbrent og traff veggen

Jeg hadde i noen uker begynt fle p at jeg var sliten. Litt mer sliten enn hva som fltes normalt. Men som vanlig tillot jeg meg ikke kjenne p de flelsene som bruste seg opp i kroppen. Jeg pakken dem heller bort satte en fot foran den andre fortsatte fremover. 

Morten ble syk, alvorlig syk og vi ble innlagt p Ahus. Jeg var ikke forberedt p at vi skulle mtte bo der, og kroppen min reagerte kraftig p det. Jeg ble enda mer sliten, men satte meg selv bakerst i rekken. En mor setter alltid barna frst. Morten ble tatt godt imot og fikk all den hjelp han trengte og det fltes befriende og godt. 

Flere netter l jeg ved siden av Morten mens han sov stirret i taket. Lot alle minner og flelser overta kroppen min litt for litt. Tittet opp i taket hvor etasjen l, etasjen hvor Liam kjempet sine siste timer. Etasjen hvor jeg holdt han levende i armene mine for aller siste gang. Jeg ble mer og mer sliten. 

Morten mtte gjennom en liten operasjon, og 2 narkoser. Han taklet alt han mtte gjennom kjempe bra, og var mer eller mindre upvirket s fort han var oppe p beina sine igjen. Han mtte gjennom flere prvelser, og hadde mye vondt og var mye redd. Men han klarte seg alltid kjempe bra. Jeg er s stolt av den gutten der!

legge Morten i narkose, la han sovne i armene mine og legge han p bordet for g er helt unaturlig for meg. Spesielt der. La andre f tilgang til det kjreste jeg har, nr jeg ikke stoler p at dem vil gi han tilbake. En tanke som er reel, men som er bagasje og ikke ntid. Likevell dro jeg den med meg hver gang, og tenkte hver gang at n mister jeg han ogs. Jeg ble mer og mer sliten. 

Tankene ble mrke, og kroppen jobbet hardt for og ikke falle sammen. Jeg skjnte ikke hvor sliten jeg begynte bli, da Morten stod i fokus. Og Fillip Emilian som var hjemme og ble en strikkball mellom barnehage, pappa, mamma og sykehus. Det var vanskelig og ikke kunne vre mamma for begge guttene mine samtidig. 

Han ble bedre, og vi fikk endelig dra hjem for vre en familie igjen. Spise middager sammen, legge oss sammen og st opp sammen. Slike vanlige hverdagslige ting som plutselig ble satt mer pris p. Likevel flte jeg meg tom. N hadde lufta gtt ut og jeg ville bare sove. Masken som hadde satt seg stramt p, var p vei til sprekke. Og det gjorde den til slutt. 


 

Jeg er ikke flink til sette mine egne flelser i fokus og det fikk jeg straffen for n. For frste gang p lenge s traff jeg veggen. Ikke voldsomt, men nok til at jeg selv skjnte at jeg n trengte litt tid. Trengte tid til bygge meg sterk igjen. Tid til innse at jeg ikke alltid m vre s hard mot meg selv, men tillate meg vre menneskelig ovenfor mine egne flelser og tanker. 

Jeg er godt p vei opp igjen n, og det fles veldig bra. Men har fortsatt en liten bit jeg m gjennom. Kjenner at jeg trenger litt tid p krabbe opp. Men er det noe jeg vet er det at jeg kommer meg opp uansett, selv om det denne gangen krever litt flere trappetrinn. 

Ta vare p hverandre og ta vare p deg selv, carpe diem !

Skrevet ut av sykehuset

For litt over 1 mnd siden ble minstemann skrevet ut av sykehuset etter nesten 1 mnd med innleggelse pga bakterier som herjet kraftig i kroppen hans. En bakterie som er ren uflaks om man fr den, en bakterie som er ren uflaks om den bosetter seg. I Morten sitt tilfelle satte den seg i ryggen hans, noe som gjorde at han hadde store smerter, og i flere tilfeller ikke klarte g fordi det gjorde s vondt. Det var en skummel mned, en mned med mange flelser i sving. Vi var p akutten ved Ahus, og derifra ble vi lagt inn p barne og ungdomsklinikken. Det var ikke denne mammaen forberedt p. Var ikke forberedt p sove p det sykehuset. Var ikke forberedt p sove i etg under der hvor min frste skatt trakk sine siste ndedrag. Det var tft, p s veldig mange mter. Jeg mtte svelge mange kameler, jeg mtte skyve mitt eget til side, samtidig som jeg var veldig klar p at vre erfaringer der ikke skulle f hindre minstemann i og f hjelp. 





Jeg har gode erfaringer fra sykehuset n. Vi ble mtt av s veldig mange fine mennesker, mennesker som var ydmyk og rlige med oss hele veien. Mennesker som jobbet med Morten p en mte hvor dem jobbet sammen med han og ikke bare med han. Han stortrivdes, og ble en liten maskott p avdelingen med sitt smittende humr og fantestreker. Selv med alle behandlinger han mtte gjennom, alle narkoser, alle stikk, s smilte han og takket pent for seg hver eneste gang. For en gutt alts, det skal han virkelig ha, han er helt r. 

Etter nesten 1 mnd ble vi skrevet ut og fikk komme oss hjem med beskjed om medisiner i enda 1 mnd 4 ganger i dgnet. Den mneden er forbi, siste prvene er tatt og gutten er endelig helt fri for bakteriene i kroppen sin. Det fles vanvittig bra! Men grunnet disse bakteriene s fikk han ett brudd i ryggen, noe som ikke vil vre av stor betydning i livet hans, s lenge han holdes mer eller mindre en smule i ro de neste 6 mnd. Han kan leve som normalt, men visse ting m vi vre forsiktige med slik at det ikke ryker mer, eller at han overbelaster ryggen legger til seg en feilstilling. Det er ikke helt over enda, men nesten. Og vi er bare glade for at han er erklrt frisk, og at han kan leke i barnehagen som normale barn p hans alder. N nyter vi hverdagen med fantestreker, vanlige rutiner og yeblikk som settes i boka. 

 

God morgen der ute!

Hei igjen alle sammen. 

N er det lenge siden jeg har satt meg ned for skrive, s tenkte jeg skulle bruke noen innlegg n p oppdatere litt om tiden som har gtt. Litt for slippe ett veldig langt innlegg, og litt for dele det opp i epoker. N sitter jeg hjemme i stua, med tente lys og en kopp rykende kaffe. Litt musikk i bakgrunnen, regn ute, og helt alene. Morgningen starter med unger som kommer opp i senga, litt kvalitetstid og kos fr man spretter opp og gjr morgenstell, kler p, lager matpakker og finner frem styrken til en ny hverdag. Kaos beskriver morgningene her, ikke p den negative mten, men kaos hvor alle flyr i hver sin vei. I dag hadde vi en kjempe fin start, og det fles godt p kroppen. Ingenting er bedre enn en fin start p dagen. 



I dag er det fredag og campingen str p vr "to do" list. Der er fristedet vrt, stedet hvor man senker skuldrene og slapper helt av. Stedet hvor ungene fr vokse og utvikle seg p en helt annen mte enn her hjemme. Stedet hvor vogna er full av barn, hvor kaffen tas i en samtale utenfor med naboene og hvor hret fr vaske seg i vasken. Camping, akkurat passe harry og passe koselig. Helt oss. Jeg skal i bursdag til en god venninne i helgen, s jeg blir hjemme denne runden. Da blir det litt meg tid, ikke bare mamma tid, kjenner det vil fles helt greit alts. 

Men da avslutter jeg her, har noen runder med innlegg til dere fremover, hvor jeg tar for meg en og en ting. Alt fra frisrbesk, trening, til pkjrsel, til utskrivelse av sykehus og at jeg traff veggen. Hverdagen er heldigvis p god vei opp igjen, s da er motivasjonen til skrive tilbake. 

Ha en super dag der ute, vi blogges ! 

Akutten og innleggelse

Hei igjen der ute!

N er det en liten stund siden jeg har vrt innom her, s tenkte jeg skulle skrive litt fra meg oppdatere dere lesere. Hvor snill er ikke jeg liksom, hehe. 

Akkurat n er jeg hjemme og nyter litt alene tid. Morten Leander ligger p rommet sitt sover duppen sin. Kjenner jeg han rett vkner han vell straks. For noen uker siden merket vi en endring p minstemann hvor han var mer skende etter trst, og ga uttrykk for at noe plagde han. Etterhvert som dagene gikk ble det vrre. Han ble veldig slapp og kunne ligge mage mot mage opp meg i flere timer i strekk. Den gutten som er fdt med propell p ryggen, har ikke mye tid til kos og hvile gjennom alle opplevelser og eventyr han finner og skal utforske. N var det plutselig som og ha en gutt p 20 mnd som oppfrte seg som en liten nyfdt. Til slutt klarte han nesten ikke g.. Noe var galt! Vi dro til legen for og ta prver, men fikk ikke svar. Vi dro p legevakten, og ble sendt til akutten. Flere tester ble tatt, og vi ble sendt hjem igjen med beskjed om at han skulle f smertestillende i 3 dager. Jeg klarte ikke rive vekk den vonde mageflelsen av at det var noe mer, noe mer enn smertestillende i 3 dager. 2 dager etter var vi tilbake p akutten igjen. Jeg forklarte at smertestillende funket, men ikke mye. Og s fort dem var ute av kroppen hans var han helt lik. Gutten kunne nesten ikke g, ville ligge p meg hele tiden, og var veldig slapp. 



Denne gangen satt vi fra 10 p morgningen til langt p kveld. Mange prver ble tatt, flere leger innom, CT i flere timer og flere samtaler ble mottatt. Denne kvelden dro vi ikke hjem. Vi ble lagt inn og fikk beskjed om at han skulle bli liggende i 2 uker. Han hadde ftt betennelse i ryggraden, som mtte ha 6 ukers behandling. Det var mange tanker som surret i hodet mitt. Mange flelser jeg mtte kjempe meg gjennom for og i det hele tatt vre p det sykehuset. Men guttungen frst, selvflgelig. Og vi er veldig fornyd med den avdelingen vi har vrt p p barne og ungdomsklinikken. Flinke ansatte og mennesker som virkelig jobber med barna.


 

N har han vrt innlagt 1 uke, og han reagerer veldig fint p medisinen. Han fr medisin intravenst 4 ganger i dgnet, + smertestillende 4 ganger i dgnet. Han klarer g, han smiler og ler, han utforsker og utfordrer seg selv. Han er p vei tilbake til den gutten vi kjenner. N har vi ftt begynne med permer hjemme noen timer, hvor en sykepleier kommer hjem og gir han ettermiddagsmedisinen sin her. S reiser vi tilbake p kvelden hvor vi sover over til neste dag. Det er godt vre litt ute, se mere, oppleve mere. Vre med familien, venner og ikke minst storebror. Morten har 1 uke igjen av medisinene som skal intravenst, s er det 4 uker med antibiotika og smertestillende hjemme. Krysser fingrene for at han ikke fr varige skader, og at han unngr operasjon. Slik det ser ut n s gr dette absolutt den rette veien. Han er en utrolig tff gutt, som har vist seg vre veldig modig. Han har blitt lagt i  narkose, tatt MR, CT, flere tester og blodprver, medisiner og utprvninger. Selv med redsel, trer og sinne, kommer han seg gjennom det smiler tappert etterp og sier takk. For en gutt alts !! 



Nr minstemann vkner n skal han f litt mat, s skal vi ut en tur. Nyte sola, selv om det blser kraftig her i dag. Jeg vil takke alle som har hatt oss i tankene, alle gode meldinger og hilsninger. Og ikke minst takke alle gode venner og familie som stiller opp uansett nr det mtte vre. Om det er for meg eller Morten, s vet jeg dem er der. Jeg er ganske heldig alts. Vi er !

- 17 kg p 4 mnd !!

Hei alle sammen. 

Jeg har i lang tid slitt med motivasjon ang trening. Jeg har villet lenge, men ikke orket. Jeg er heldigvis av den typen, som velger like meg selv slik jeg er, selv om jeg kan nske bedringer. Hvorfor velge vre misfornyd med hvordan man ser ut? Nr man faktisk ser slik ut. 

Men s kom dagen hvor jeg satte i gang. Jeg kjpte meg treningsapparat som jeg kunne ha hjemme. Da hadde jeg ingen unnskyldning. P denne tiden hadde jeg fortsatt minstemann hjemme, s jeg flte meg litt lst. Ja, en unnskyldning man gir seg selv, fordi man ikke er motivert nok. Med maskinen hjemme, kunne jeg trene uansett. Hver gang minstemann sov dupp, gikk jeg p apparatet. Jeg begynte spise oftere, gjerne etter klokken i starten. 4-5 mltider om dagen. Sm men ofte. Smtt kjente jeg endringer, litt for litt. Etterhvert begynte lillemann i barnehagen, og jeg fikk muligheten til trene ute. Jeg startet med trening hjemme p morgningen, gikk powerwalk, jogget eller lp p kveldene. I starten var det tungt som fy, men godt. Litt for litt ble det lettere. Litt for litt ble motivasjonen ikke bare strre, men det ble til en livsstil.

Hovedproblemet mitt var ikke at jeg spiste s altfor usunt, men jeg spiste sjeldent og mye. Jeg sleit med finne matlysten. Jeg ble ofte ikke sulten fr middag, og igjen p kvelden rundt 20. Jeg dela hele forbrenningen. Skal ikke legge skjul p at jeg elsket sjokolade. S mye at det i perioder kunne bli en plate hver kveld. Jeg elsket det, men hatet det. Avhengig? Ja faktisk. Hehe trur flere kjenner seg igjen i den herlige sjokoladen som delegger alt p kveldene. S fort jeg begynte spise oftere, tvinge meg selv til spise selv nr jeg ikke var sulten, s begynte kiloene renne av sakte men sikkert. N liker jeg faktisk frokost. Kroppen gir signaler om sult. S her, her gjorde jeg noe riktig hvert fall. Godt kosthold og trening, det gir resultater.

Jeg har gtt ned 17 kg siden februar. Og skal enda ned 17 til. De siste kiloene regner jeg med blir treige, men mlet skal jeg komme til for det. N er jeg motivert, s selvflgelig skal jeg klare detta denne gangen ogs! 



 

 

Ordnet englehagen til Liam Sebastian!

I gr var jeg, mannen og min storesster p graven til Liam Sebastian for stelle den p nytt. Vi gikk en runde rundt for se p kirkegrden, og det var utrolig mange graver som var delagte, og veltet. En del var satt opp igjen, men man s godt hvem det var som var veltet for det. Trist at det finnes noen mennesker der ute som syntes at det er en form for humor.. 

Vi fikk plantet nye blomster, ryddet og tente lys. Steinen var like hel, men den hadde knekt i feste, s det m fikses, ellers var det lite skade utenom det og noen sm skrammer. Heldigvis. Godt og f stelt istand igjen, se at englehagen hans ser ryddig og fin ut. 



 

Vi har ftt ei litta jente!!

God morgen der ute.

I dag stod jeg opp p helt feil bein, kjente at jeg var nesten litt sur. Minstemann i flokken sover drlig for tiden, lper inn og ut av rommet sitt flere ganger etter sengetid. I gr var han vell ikke i dyp svn fr klokken var nrmere 22.30. Etter rundt 15 runder inn og ut av rommet gikk jeg inn med han og la meg i sengen sammen med han for forske skape ro og trygghet for han. Og det funket, hvert fall der og da. Han var kjempe trtt, men av en eller annen grunn lys vken. Men veldig kosete. Han krllet seg sammen inntil meg og la hodet opp  ansiktet mitt. Han holdt meg i hnda koste med hret mitt. Til slutt s krabbet han opp meg la seg med magen sin mot min, beina p hver sin side, armene rundt halsen min og ansiktet i halsgropen min. Hjelpes meg for ett yeblikk vi hadde. Der l vi rundt 30 minutter og bare koste, og jeg strmmet over av kjrlighet. Ikke ofte lille tassen har tid til mye kos for tiden, hvert fall ikke s lenge. Jeg snek meg ut, hvisket at jeg elsket han og sa natta. Lukket dren og gikk tilbake til stua. Gikk vell 5 minutter fr jeg flte noen stirret p meg, og der stod han tittet med klinkekule yne med hode p skakke gjennom stuedren. Hehe, umulig og bli frustrert da. S var det vell 15 ganger inn og ut igjen fr han endelig sovnet. Men nr han da str opp 04.30, spinner ut dra med lekebilen sin i hundreogfrti.... Ja, da kom feil bein ut frst av senga for min del alts. Etter morgenstell p gutta, litt frokost og film s landet formen, og humret gikk tilbake til det normale fr de dro i barnehagen og mor dro p trening !

Ja, over til overskriften.

Vi har ftt ei litta jente. En nakenpus. En vandrendes varmeflaske! Hun er utrolig tillitsfull og kjempe kosete. Vil vell egentlig ikke beskrive henne som noen katt, da hun er en blanding av hund, ape og baby. Hu skal gjerne vre med overalt, prater om hun er misfornyd, sitte helt opp oss hele tiden. Gjerne hud mot hud, det er best. Hun skal gjerne hyt opp, klatrer der hun kan. Hun vet hva hu vil, og gir seg ikke med det frste, s her m det litt kustus til, hehe. Fillip Emilian p 4 r fikk bestemme navnet, og det ble da Sofie, Sofie Choco Latte. Han syntes hun var utrolig festlig se p, og skjnner vell ikke helt hvorfor hun enda ikke har ftt hr. "Hun er snn som pappa, for han har ikke hr p hode". Det er en veldig kul rase med mye personlighet. Hun er i mine yne utrolig vakker, og jeg smelter helt av de isbl ynene hennes. Fler meg som mamma p ny, med en nyfdt litta hrls ei (hilsen gal kattedame 27r). Denne rasen er smak og behag, og jeg tror de m oppleves for mange, for og bli likt. Hu er hvert fall en stor glede og en smule galskap i denne familien!





 

ENORM RESPONS!

Hei alle sammen. 

Etter innlegget mitt p facebook og bloggen ble skrevet p 17 mai kvelden, har det virkelig engasjert tusenvis av mennesker. Flere nettaviser har skrevet om det, bde innland og utland. Dette er noe som berrer mange. I skrivende stund tikker det inn meldinger, delinger, kommentarer og "likes" p facebooken min. Det jeg ville f frem ved dele, var at dem som har vrt med p dette skal f se selv hva som kan skje nr man gjr slike ting. At det ikke bare handler om en stein dem har veltet, men om en hel familie, venner og andre prrende bak den steinen. Det kraftige sparket, eller dyttet, det har enorm stor ringvirkning. Om de som har gjort dette velger melde seg, syntes jeg det er stort. Om ikke, s hper jeg hvert fall at dem ser at det dem har gjort, har sret og engasjert mange. At dem tar lrdom av dette. Jeg hper ogs at det som n har blitt delt som ild i trt gress har frt til mange samtaler hos familier rundt omkring, og i vennegjenger. Om noen skulle komme med ett slikt pfunn i fremtiden, s vil en av dem kanskje ha dette i bakhodet, og vi unngr at det skjer noe slik akkurat den kvelden. 

Jeg hadde aldri trudd at det ville f s stor respons, at det lille jeg i store Norge skrev, skulle vekke s stor oppsikt. P mange mter er det bra, og p mange mter er det litt skummelt. Skummelt for meg, og skummelt for dem som har gjort dette. Jeg har ftt tilsendt mange historier om lignende hendelser, masse sttte og kjrlighet, mange meldinger og mange intervjuer. Hvorfor dette engasjerer, er fordi det er stygt. Utrolig stygt og la de som har lagt seg for hvile for aller siste gang, ikke skal f vre i fred. Jeg vet ikke hvem som har gjort dette. Jeg vet ikke om det er voksne mennesker som med viten og vilje har gtt inn for vre ufin. Jeg vet ikke om det er ungdom som har hatt det morsomt uten tenke over konsekvensene. Jeg hper at dette er gjort i ett yeblikk av grov humor, hvor dem ikke har tenkt lenger enn nesen. Noe annet, ville ha vrt helt sinnsykt. 

Jeg aner ikke hvor mange ganger innleggene er delt, men jeg har forsttt at det er ganske mange tusen. Jeg har ikke ftt lest eller svart p alle kommentarene som tikker inn (da det ilpet av dette innlegget jeg skriver n har kommet 60 nye). Men jeg opplever ett veldig engasjement. Jeg opplever opprr, og at medmennesker fler p dette. Dette er galskap. Det er overhode ikke greit. Men jeg opplever ogs hat. Sinne. Grove trusler. Heksejakt. 

Hat.. Det er skummelt. Da jeg fikk vite dette, tente jeg p alle plugger. Jeg gikk rett i forsvar og ville dem vondt. Jeg ville at dem som gjorde dette p kirkegrden vr, at dem skulle st til rette, og ja, kanskje f seg en eller ti saftige midt i trynet! Men s ble jeg sr. Veldig sr og lei meg. Trist over at noen har gjort dette mot min engel, mot oss, mot alle prrende. 

Etter og ha lest gjennom de kommentarene jeg har lest, ser jeg mye hat. Og jeg forstr reaksjonen s godt. For jeg hadde den selv. Jeg ble eksplosiv. Synet av en veltet gravsttte, hvor en liten gutt p 8 timer ligger, med det norske flagg p bakken og lekebiler rundt. Det river i mennesker. Men om dem som har gjort dette, kun er ungdom, s er jeg sikker p at dem har det vondt n. At dem er full av angst. At dem er redd. Redd for st frem, redd for og bli tatt. Juling? Ja det trur jeg dem gir seg selv p innsiden, og vil sikkert gjre det i lang tid. Mitt ml var spre budskapet, hpe dem meldte seg, hpe p mte dem s jeg og andre kunne forklart historien bak hver stein. pnet opp ynene for dem som hadde syntes at dette var morsomt, natt til 17 mai. Min hensikt var ikke at dem skulle f drapstrusler, at dem burde pines, at dem burde d, at dem burde bli gravlagt ved siden av graven de vandaliserte. For om dette er barn, ungdom, unge voksne uten noe srlig livserfaring, bagasje eller forstelse i yeblikket, s syntes jeg vi kan vre mildere i skrivemten. Ja til engasjement, ja til spre lre. Ja til formidle og til opplyse. NEI til skrive trusler og annet grovt som skrives. Nei til heksejakt. Det kan gjre vrre skade, og vi vil vell ikke miste noen pga dette? Vi vil vell ikke at noen skal sitte med psykiske plager resten av sitt liv? Spesielt ikke om dette er ungdom det er snakk om? 

Jeg vil tro at dem lrer, at dem fr sin straff. At dem fr opp ynene sine. At dem vil beklage p ett tidspunkt i livet. At dem str frem. Jeg vil tro at dem skammer seg, at dem forstr hvor vanvittig respektlst dette er for de dde, og for dem som str igjen. Jeg vil velge tro, tro p at det finnes noe godt, noe empatisk, noe fornuftig bak masken av jvelskapet.

Men... Om dette er voksne mennesker som har gjort dette i pbelstreker, ja da syntes jeg direkte synd p dem. Og blir bare skremt av at mennesker fr seg til gjre slikt! Jeg hper de som har vrt med p noe slik, kjenner p flelsen og angrer. Da vet dem hvert fall at det dem har stelt i stand, ikke er morsomt. Og da har vi kommet langt!

Jeg vil avslutte med takke for alle hilsninger, og all sttte og kjrlighet. Det var med p dra meg opp av kvisthullet jeg ramlet ned i igjen. S tusen takk for at dere engasjerer dere. 

HRVERK P GRAVEN TIL MIN LILLE ENGEL

Ja hva skal man si til noe slikt? Ganske masse skal jeg si dere! 

I dag har vrt en kjempe fin dag med venner og familie. Vi har gtt i barnetog, vrt innom en skoleplass spist plser, boller og kaffe. Vi har dratt p besk til min storesster som inviterte p grillfest for familien. Der hadde vi det veldig hyggelig med god mat, fantastisk familie og herlig vertskap. En kjempe fin 17 mai, med sol og fine mennesker rundt oss. Hres ikke dette ut som noe man ville legge seg ned i sengen, utmattet etter en deilig dag med ett smil klistra rundt munnen fr man sovnet? Jo, det syntes hvertfall jeg.

Helt til... Min sster nevner at graven til Liam Sebastian hadde veltet i natt. Hun hadde ftt beskjed om dette, og at den var satt opp igjen. Jeg fikk en vond flelse med en gang. Selv om jeg prvde skjule at det var vondt hre, trur jeg det syntes. De rundt meg sa at det kunne skje pga vind, at steinen var tung og ikke var gravd ned godt nok, at det kunne vre pga tla i bakken. Etter 5 r, natt til 17 mai, s var det ikke vanskelig skjnne at noen hadde vrt ufin. Hvertfall ikke for meg. Og det ble bekreftet da jeg gikk inn for lese p nyhetene p vei hjem. 

Minst 30 gravsttter veltet natt til 17. mai

http://www.tv2.no/nyheter/8315008/



 


 

Hva er det som fr folk til gjre dette, h? Hva er det som er morsomt med det her? Dette er det eneste vi har, vi som sitter igjen uten vedkommende hos oss. I mitt tilfelle, min snn. Min snn som dde kun 8 timer gammel. Min snn jeg hadde sett en hel fremtid med. Min snn jeg hadde lagt planer for. Min snn jeg hadde tusenvis av drmmer med og for. Min snn som dessverre dde p tragisk vis. Hvor vi istedenfor reise hjem fra sykehuset med den vakre velskapte gutten p 4,5 kg oppfylle alle disse drmmene med, mtte planlegge begravlese dagen etter han var fdt. Hvor vi som familie stod srgende igjen med mange ubesvarte sprsml, med grensels sorg, med sinne og med ett barn for lite. Det eneste vi kunne gjre var gi han en verdig avskjed med venner og familie. En verdig gravplass, med tente lys og friske blomster. Med leker, med engler og med hjemmelaget pynt. Og det fikk vi til. For selv om han ikke er her med oss, har han rommet sitt i sin englehage som vi er svrt knyttet til, og som er hellig for oss. 


 

Og dette, det betyr ingenting. Hva som var grunnen bak, det vet jeg ingenting om. Men jeg vet at om jeg hadde ftt tak i dem som gjorde dette, s hadde dem ikke syntes at det som tydeligvis var s morsomt i gr, var like morsomt i dag. For det her, det er bde sykt, slemt og s innmari provoserende!! I mitt hode, er dem som har gjort dette syke. Noe har gtt galt ett sted. Enten det, eller s er iq'en veldig lav og de ikke forstr konsekvensene.

Jeg kom hjem etter besket, badet guttene mine, og la dem i seng. Beholdt masken p s godt jeg kunne. Selv om jeg vekslet mellom vre bde sint, og veldig lei meg p innsiden. Nr roen traff hjemmet, da kom tankene, og trene. For ja, det var det de oppndde.. En mamma som ble sittende p slutten av 17 mai kvelden, helt alene grte. Grte av sinne, og grte av sorg. Grte av at noen har delagt hvileplassen til engelen min med vilje. At noen har brukt makt, og dyttet eller sparket p gravsteinen hans. At noen har trampet over vr private sone, som for oss er hellig. Grte over at sorgen fr plass til bryte seg frem igjen, og minner som strmmer p. Grte for at jeg sitter p 17 mai med 2 fine gutter og ikke 3. Grte for gutten min, som etter alle disse 5 rene, enda ikke har ftt fred. 


 

Og til dere som gjorde dette, her er noen ord til dere. Min frste tanke var voldsom, jeg ville dere vondt. For selv en englemamma har lven i seg. Den strste av dem alle vil jeg trre pst. Jeg ville vite hvem dere er, og ta dere. Jeg ville gjre slik at dere fikk vondt, dere ogs. Men hvem ville det ha hjulpet? N vil jeg dere skal vite at fordi dere har hatt det morsomt, har dere delagt dagen og kvelden til mange. Jeg vil dere skal vite at fordi dere har hatt det morsomt s har dere ftt andre til grte. Dere har revet skorpen av mange sr. Dere har gjort oss mer vondt. Jeg vil dere skal vite at jeg syntes dere er rtten, som velger delegge hos noen som ligger p sitt aller siste hvilested. Hvor feige dere er, som gr ls p noe som er s srt. Jeg skulle nske dere var modige, noe jeg ikke trur dere vil vre, men jeg skulle nske dere hadde sttt frem. Mtt oss, mtt meg, s jeg kunne sett dere inn i ya forklart dere hva dere faktisk har gjort. For det trur jeg ikke dere helt forstr? Hadde det vrt like morsomt som i gr? sett meg inn i ya, som vekslet mellom sort og trefylt? Hrt meg forklare hva dere hadde oppndd med fantestrekene deres? Hva historien bak den store englegravsteinen dere veltet var? Den som hadde norgesflagget, nyplantet blomst og lekebiler rundt seg. Historien bak alle gravsteinene dere veltet, hva dere egentlig har gjort? Regner ikke med dere str frem, men om dere hadde gjort det, er jeg helt sikker p at dere hadde ftt opp ya, og kanskje, bare kanskje, lrt en lekse. Dere burde skamme dere !

 

 

FACEBOOKSIDE: https://www.facebook.com/Grimsmobloggno-199142520142199/

Det egoistiske livet

Kjenner jeg m lufte tanker, tmme hodet, f det ut. Det har vrt en tff uke, p mange mter. Jeg har vrt for sliten til blogge noe srlig nr kvelden har kommet. Og p dagen, ja det er helt umulig nr man har to syke barn hjemme.

Min terapi har alltid vrt skrive. Skrive det fra meg. Jeg har en karusell i hodet som konstant spinner, og det kan vre vanskelig og f snakket ut. Men nr jeg skriver, ja da fr alt plass. Da renner det ned i tastene og treffer skjermen med sorte sm bokstaver. 

" ta livet sitt er egoistisk". Det er en frase man ofte hrer. Jeg selv har sagt den. For det er vell det? Egoisitisk. Hva betyr det vre en egoist? Jo, man tenker p seg selv, man setter seg selv i sentrum. Men det er ikke alltid slik det er ment nr noen sier de ordene. Det er ment p en negativ mte. Det er ment p en mte hvor man mener vedkommende ikke tenker p dem som str igjen, at det er drlig gjort ovenfor de andre. Og ja, det er klart, det str alltid folk igjen med mange ubesvarte sprsml. Nrmeste venner og familie fler p flelser jeg aldri har kjent p. Jeg har selv vrt der, og i mitt tilfelle, s tenkte jeg ikke p de andre. Jeg tenkte p meg selv. Jeg tenkte at jeg ikke orket livet. Jeg tenkte at den vonde flelsen jeg hadde i kroppen, den store ballen med flelser som bygde seg opp i brystet, at den aldri ville forsvinne. Jeg orket ikke ett slikt liv. Jeg ville p ett punkt ikke leve lenger. Orket ikke tanken p leve ett liv s vondt, ett helt liv. 

A single white Rose lying down on a white background, Family Rose Avalanche

 

For ja, man er syk nr man tenker slike tanker. Dem som tar livet sitt er syk p innsiden. Dem ser ingen andre muligheter, orker ingen andre muligheter. Dem trur at livet der og da, vil vre livet for alltid. At alle flelser som befinner seg i kroppen, alle vonde flelser som knyter seg i magen, alle vonde tanker, at dem alltid vil vre der. Alltid komme tilbake. Slik var det for meg. Jeg tenkte ikke at andre ville ha det bedre uten meg, selv om jeg flte meg som en byrde til tider. Det var ikke det som stod i fokus. Jeg var fullstendig klar over at de rundt meg ville bli lei seg om jeg dro. Men jeg tenkte p den tiden, at det ville g over. Sorgen og savnet ville g over. Klart det ville vre vondt, men de ville g tilbake til hverdagen etterhvert. Jeg ville vekk fra denne planeten fordi jeg selv ikke orket vre p den. Jeg orket ikke ha det s vondt som jeg hadde det. 

Jeg var bare ungdommen da denne fasen, denne sykdommen traff meg. Derfor hadde mine foreldre muligheten til bestemme over meg. Bestemme at jeg skulle f hjelp, selv om jeg var sikker i min sak. Jeg var heldig, fordi jeg kom meg ut av depresjonen jeg var i. Jeg kom meg vekk fra mennesker som skapte de utrygge flelsene i kroppen. Heldigvis. For her er jeg i dag, mamma til 3 og gift med mannen i mitt liv. Lever ett liv med bagasje, og er sterk som f.

Men jeg kan relatere til flelsene. Jeg husker dem fortsatt. Ikke p samme mte, men jeg husker jeg hadde utrolig vondt. S vondt at jeg ikke skjnte selv at jeg hadde vondt. Jeg trudde det var slik det var ment vre for meg. S jeg forstr at dem som velger fjerne seg fra dette livet, at dem vil gi opp. Jeg forstr at det ikke finnes ett snev av fornuftige flelser, kun de flelsene dem selv sitter med, som for dem er realiteten. Men det er ikke sant. De flelsene man har, de er ikke friske, de er ikke livet for alltid. 

Det er en sykdom som f har forstelse for, og jeg trur vell kanskje det ikke er helt mulig forst? Men at det er egoistisk? Ja det er klart at det er det. Men det er ene og alene fordi de setter seg selv i sentrum, de setter seg selv i en bobble hvor dem trur at det ikke finnes noen annen mulighet for og f det bra. Mange opplever nederlag p nederlag, og kjenner p flelsen av og ikke orke ett helt liv. Hvorfor skal det snu, nr det alltid skjer noe? Den tanken kjenner jeg godt til. Slik tenkte jeg ofte fr, da jeg var syk.. 

Jeg tenker at dem som velger fjerne seg selv fra denne jorden, det er modige mennesker. Det er absolutt ikke riktig gjre noe slikt, men at dem er tffe skal ingen f ta i fra dem. Det er mennesker som har s vondt p innsiden, at dem vger den andre siden. Det er mennesker som har sloss en kamp mot seg selv i lang tid. Det er ikke annet enn grusomt nr det skjer, nr noen tar det valget. Og jeg skulle nske vi mennesker var bygd slik at fornuften ikke spilte oss slike puss. At flelsen av livet er for brutalt, enn flelsen av dden. 

Det er tungt vre alene i eget sinn, hvor tankene spinner.. <3

Absolutt ingenting fornuftig.

Hei der ute..

Det fles litt meningslst skrive om dagen. Hvorfor oppdatere om noe som skjer i hverdagen, nr det fles feil dele? N mener jeg ikke at man ikke skal kunne se glede i hverdagen selv om det skjer triste hendelser rundt omkring. Men nr det er noe som berrer en selv, og sine nrmeste, ja da fles det litt feil. Jeg tror vi er mange som er i sjokk. Det er vell ett rett ord bruke. Jeg tenker over den sporadiske kontakten jeg har hatt med min kompis, og hvordan jeg fler det. Som gjr at jeg tenker p hvor utrolig vondt og forferdelig mange av dem jeg er s uendelig glad i har det. Jeg brer slikt s tungt. Det setter s dype spor. Jeg skulle nske jeg kunne vrt der for alle, alle p en gang. 


 

Men jeg skal likevel prve og komme med ett hverdagsinnlegg. Fylt til randen av absolutt ingenting fornuftig. Her hjemme har vi ikke bare hatt ett, men TO syke barn i dag. Japp, lillebror ble syk i dag han ogs. Det er ikke ofte minstemann har tid til kose skikkelig med meg lenger, men i dag l han inntil meg en god stund. Er det feil og si at det var nesten litt hyggelig at han ble syk? Hehe. Eldstemann har det vrt verre med. Han har vrt veldig sliten, og har veldig vondt i hodet. Feberen er hy og han sover drlig. Bare i kveld har han vrt oppe tre ganger, gjennomsvett og frsin. N har pappaen i huset lagt seg med han, s det har vrt stille en stund n. Ingenting er bedre enn mamma og pappa kos nr man er syk og sliten. Jeg krysser fingrene for at de fler seg bedre i morgen. Spesielt siden jeg selv hangler litt, og jeg ikke unner dem den sure musa som kan komme snikende frem. Det er sant. Jeg er ytterst skjeldent syk. Men nr jeg frst blir syk, ja da blir jeg vrre enn mannfolk flest. Jeg blir ikke bare syk, jeg blir fryktelig syk. Alt er vondt og det str skrevet stakkarslig ganske tydelig midt i panna mi. Og feber? Nei det tler jeg faktisk ikke. Jeg kan ha simple 38 gr og er helt totalt sltt ut. Og av en eller annen grunn legger jeg til meg en stakkarslig syk stemme. Litt hes, uten og ha vondt i halsen. Og med litt ekstra pust i stemmen, om det i det hele tatt sier noe.. Og det, det unner jeg ikke unga, om dem fortsatt er syk i morgen og det som bygges opp inni meg kjemper seg frem gjennom natten. Det, ja det, det blir rett og slett for mye her i hjemmet. 

Ja, utenom det, s sitter jeg her i soffakroken min venter p sesongpremiere p paradise. Yes da, det er sant. Kvinne, straks 27 r, elsker paradise. M se det, bare m se det. 

Hva skal f styre livet?

Her om dagen fikk jeg en grusom telefon. En telefon man alltid er redd for og f. En telefon der hvor den p den andre siden sier at noen du kjenner har gtt bort. En slik telefon var vi mange som fikk her for noen dager siden. Det var utrolig vondt. Det er vondt nr noen du bryr deg om forsvinner fra denne verden. Tusen tanker flyr rundt i hodet. Det er vondt vite at noen har hatt det s vondt. Det er vondt vite at alle de nrmeste sitter igjen, knust. Alle mine tanker er hos dem!

Det setter livet i perspektiv. Hva er viktig her i livet? Hva skal f styre livet? Hvordan vil du leve livet? Det som er viktig er det som skjer akkurat her og n. Det er det som betyr noe. Vi vet aldri hva morgendagen bringer. Vi vet aldri om det siste vi sier til ett menneske, blir det siste vi fr si. Jeg snakket med vennen min for kun noen uker siden, hvor vi skravlet om livet. Han ringte, men jeg tok den ikke. Jeg turte ikke trykke p godta. Jeg sliter til tider med tlf angst, og nr noe kommer brtt p om jeg selv er sliten, s tar jeg ikke tlf. Jeg bortforklarte alt, at jeg ikke visste hvordan slikt fungerte p facebook.. Han spilte med. Igjen sitter man igjen med tanken, hva er viktig her i livet? Hva skal f styre livet? Tenk om noen du kjenner ringer deg, ogs tar du ikke tlf. Ogs er det kanskje siste gangen du fr snakket med dette menneske. Er det verdt det? Eller skal vi bli tffere? Lre av livet, isteden for vre redd. 

Det er n livet er. Det er n vi m gripe fatt i det. Dag for dag. Vi m vre der for andre. Vi m hjelpe der vi kan. Vi m selv ta imot hjelp. Vi m trre feile. Trre vre menneske.

Livet er for mange en berg og dalbane. Men for noen er det mer nedturer enn oppturer. For noen sitter den forbanna masken s hardt p at dem selv trur p seg selv, nr innsiden skriker om og bli sett. Er du en som ser? Jeg er ikke alltid det, det skal jeg vre rlig si. Mye fordi jeg til tider sliter med min egen angst, som gjr at jeg konsentrerer meg mest om holde min egen maske balansert. Det er utrolig synd, nr noen man har rundt seg kanskje har ett behov for og bli sett. Angst er en egoistisk flelse pleier jeg si. Hvor man setter seg selv i sentrum.

Ta vare p menneskene rundt deg, ta vare p mennesker generelt. Det er s utrolig mange der ute som trenger noen som ser.. <3

Helgen som har gtt.

Da er helgen snart over, og vi sitter godt planta i sofaen. Her hjemme har vi feiret barnebursdagen til Fillip Emilian som straks fyller 4 r. Det ble en folksom bursdag med 20 barn + foreldre. Frste runde med noen fra barnehagen ogs, s det var morsomt og spennende for bde store og sm. Vi valgte kjre temafest, hvor bde barn og voksne kunne kle seg ut som troll om de ville. Uttover dagen kom ogs ett stort troll p besk, som delte ut trollposer. Hehe, det var faktisk veldig festlig. Takk til Annikken som tok rollen p sparket!






Kvelden endte med feber p bursdagsbarnet, og sndagen har gtt i febernedsettende, sofasliting og kos. Det er ikke ofte vi har syke barn, s kjenner at jeg ikke er helt trygg i den rollen, men vi gjr s godt vi kan. Her har pysjen vrt p, dyne i sofaen, film p tv og masse smoothie og drikke. Han fikk besk av besteforeldre som hadde med seg appelsinjuice og kjeks, det var veldig hyggelig. Han er heldig den lille tassen vr. Minstemann har som vanlig spint rundt og vrt bde hyt og lavt, krevd sin plass slik han pleier. 

Vi fikk beskjed i starten av helgen at mini har ftt barnehageplass om kun noen uker. Det var absolutt en opptur. Det trenger han s veldig! Samtidig er det en smule srt at minstemann i flokken er blitt s stor at han skal klare seg uten oss foreldrene. Men, han er en veldig aktiv gutt s dette tror jeg vil g kjempe fint. En helt ny verden for han med masse sosialisering, nye mennesker og mange flere utfordringer. Og jeg, jeg gr n ut av bobblen som fulltidsmamma, og kan starte p min egen karriere og utfolde meg. S dette har jeg en veldig god flelse p. 

VI FOMLER I MRKET

God morgen der ute. 

N sitter jeg ved kjkkenbordet spiser frokost. Ungene er hos sin mommo og besse, s her er det en veldig rolig morgen. Sett bort i fra at jeg plagde mannen p morgningen, og sparket han ut av sengen, ja sparket, for lage deilig kaffe til a mor. Som jeg forvrig mtte st opp hente selv... 

Men her sitter jeg, i mitt eget hjem. Jeg har sovet trygt i min egen seng. En varm og god seng. Jeg har til og med vrt s heldig dele natten med en jeg er fryktelig glad i. En selvflge tenker jeg. Bortskjemt tenker andre. For det livet vi lever, det er fylt til randen av kontraster. 


 

Jeg var ekstra sulten i dag, s jeg lagde meg hele tre brdskiver til frokost. Jeg ristet brdet, smurte p smr like etterp slik at det smeltet p brdskiven. Smurte p leverpostei og skjerte opp agurk. Fylte den superkule uglekoppen min med varm kaffe, og helte oppi litt fruktjuice i glasset mitt. En selvflge for meg. En luksus for andre. 

Jeg finner frem =Oslo bladet jeg var s heldig og f i gr av en selger. Ja, jeg fikk det. De som har minst, gir mest. Den slr aldri feil. I gr var jeg og to andre ute med prosjektet "Med hjerte for gata" for dele ut litt utstyr. I gr var det stille ute. Flere hadde lagt merke til det, det var veldig stille. Om det er kommunen som har jagd bort brukerne fordi det er noe offentlig som skjer i Oslo, eller om det er en annen grunn det vet jeg ikke. Men p flere hjelpesentraler, og fra flere av brukerne fikk vi hre at det var merkelig stille. 

Vi fr alltid s mange takknemlige gjester til oss. Jeg gleder meg til dagen jeg kan kalle dem noe annet enn gjester. For jeg fler meg s hjemme nr jeg er der. Null fasade, man kan snakke om alt, man blir mtt uten filter. Jeg trives med det jeg gjr, jeg trives med dem p gata.

Jeg har bladd meg gjennom bladet jeg fikk av denne herremannen. Jeg sa jeg kunne betale. Jeg sa han kunne selge det til noen og f penger for det. Han s rart p meg. Og jeg skjnner det. Jeg skjnte det etterp. Hvorfor skal ikke de som har minst f gi? Uten at man skal gi dem medlidenhet tilbake. For en ufin ting gjre. Nestegang jeg fr en gave, skal jeg kun takke pent. Det er godt gi, uansett hvor man str. Jeg flte meg ganske priviligert. Og jeg dro samtidig med meg en lrdom. Ikke by hodet ned for andre. 

Jeg er kjempe fornyd med bladet =Oslo. Jeg syntes det alltid leverer. Det er gode artikler, det er rlig, det er selvopplevde historier fra selgere, det er selvskrevende dikt. Jeg har mer enn en gang blitt inspirert. Jeg har mer enn en gang felt trer. Det er s ekte, s sterkt. Jeg kjenner meg igjen i mye. P samme tid er det s langt fra virkeligheten som jeg noen gang har vrt, eller vil komme. Men gjennom bladet, fr jeg ren av oppleve med dem. Bli enda mer inspirert, lre mer. Jeg kom over ett dikt fra en selger, dette vil jeg dele med dere. Det var sterkt, og s vakkert skrevet. F setninger, stor makt. 



 

 

Fremtiden.. Ja hva bringer den?

Hei kjre lesere. 

Jeg skal ikke si som jeg har sagt fr at jeg skal bli bedre. For slik er det med blogg og meg, det kommer i rykk og napp. Noen ganger fr jeg helt nden over meg, mens det andre ganger m kjempes frem. For meg kommer tekstene veldig p sparket, og om jeg da fler jeg ikke har s mye gnist og komme med, s fles det veldig unaturlig. Og det regner jeg med syntes p tekstene mine ogs. Jeg elsker skrive, og jeg vet jeg er god p det, derfor syntes jeg det er ekstra morro. Ja se der, der skryt jeg litt av meg selv. Det var flott. Det m gjentas. Men jeg virkelig elsker skrive, og om jeg p en eller annen mte kunne ha levd av det, det hadde virkelig vrt helt fantastisk. 

Planen etter sommeren var g frisr linjen. Jeg fant frem til en kjempe fin skole, Adam og Eva skolen, som virket veldig riktig for meg. Hvor jeg slapp unna mye av de skalte skolefagene, men tok for meg fag som handlet om selve yrket. Men som alt annet, s hopper jeg mye frem og tilbake. Jeg har lite med ro, og jeg har drlig med selvkontroll. Jeg er innpulsiv som bare fy, og jeg sliter til tider med holde kontroll. Rett og slett fordi fokuset ikke er helt tilstedevrende alltid. Jeg er som en sommerfugl, jeg flyr dit det passer meg  sprer farge. Hehe :)

Men etter at jeg fant ut hvor lite man egentlig tjener som utdannet frisr, s frister det ikke like mye. Det er jo faktisk ille lite, om man kan si det uten trkke noen p trne? Hvorfor det er s lite, det vet jeg ikke, men jeg kan jo absolutt si at det satte en demper for mine planer. 

N er jo ikke frisr den store drmmen, men planen var god. Jeg vil jobbe p instutisjon for ungdom med rusproblematikk. Det er virkelig drmmen. Men jeg vil jobbe slik at jeg bor p instutisjonen i perrioder. Og det fler jeg ikke at jeg kan n som gutta mine er sm. S da landet jeg p frisr. I frisryrket kunne jeg ha jobbet med prosjekter jeg fullfrte. Noe som jeg sliter med. Jeg er en som starter, ikke en som fullfrer. Jeg er en kjempe stor drivkraft, men m selv bli dratt i mot slutten. I frisryrket kunne jeg funnet en jobb hvor jeg fikk fullfre hvert prosjekt. Jeg kunne mte forskjellige mennesker hver dag. Jeg kunne jobbet med noe jeg syntes er morsomt og givende. Og nr jeg da senere i livet skal ta utdannelsen jeg virkelig vil ha, s har jeg likevell fagbrevet som frisr, og kunne jobbet med det p privaten mellom slaga fra instutisjonen.

S ja... N m jeg finne p noe annet. Og hvorfor ikke finne en jobb hvor jeg kan skrive? Hvor jeg kan gi av meg selv p den mten? N ut til flere, dele tanker, viktige temaer, dele humor. Gjre noe jeg har sansen for. Tenk s gy jobbe med noe man virkelig, virkelig liker! Jeg byr mye p meg selv av natur, ikke alltid det passer seg, men slik er jeg. Derfor nr denne bloggen ut til mange i perrioder. S ja, kanskje jeg skal begynne se den veien? Noe m jeg ta meg til snart hvertfall! 

 

N ER DET NOK!

Ja n er det nok. Noen ganger m man bare innse sine egene feil. Noen ganger m man sette en strek, selv om man kanskje ikke er klar for det. Noen ganger m man brette opp arma, gjre en skikkelig innsats. 

Jeg har trent flere ganger i mitt liv. Problemet er at jeg alltid tar meg vann over hode, som alt annet. Jeg starter med gi full gass. Noe jeg egentlig burde ha lrt frem til n at ikke passer meg. Men lrer jeg? Nei. Vet jeg at jeg burde lre meg det? Ja. Gjr jeg det fordet? Nei.. Dette resulterer ofte i at jeg gir opp, mister gnisten og finner p noe nytt og mer spennende

Men, n er det nok. N skal jeg sette av noen dager i uken, ikke hver eneste dag. Jeg skal f kontroll. For jeg liker egentlig trene. Hvem liker vell ikke vre i form. Vre fastere i fisken. Hvem liker vell ikke den gode flelsen av mestre noe, den deilige flelsen av vre utslitt p en god mte. 


S n, hei hei treningsstudio. Vi sees igjen! Hei hei angst, n skal du f kjrt deg. Hei hei fettmasse, n skal du bort. Og hei hei dobbelhake, n skal du igjen forlate meg. N er det litt festligheter denne helgen, og s starter vi, jeg og dobbelhaka. Sammen skal vi klare det, sammen skal vi n mlet om x antall kg som skal bort. Sammen skal vi si farvell til hverandre. 

 

Nr trassen tar nye hyder!

Hei og god ettermiddag.

I dag valgte jeg og ha eldstemann hjemme for litt kvalitetstid her hjemme sammen med meg og mini. I gr var en lite kul dag for han mot slutten av dagen. Han var veldig sliten og alle flelsene hans var langt utenfor kroppen. Og jeg kjenner at jeg har en flelse av at barnehagen ikke alltid er det beste for han. N som jeg likevell gr hjemme, s utnytter jeg meg av muligheten til og han han hjemme noen dager i hverdagene. 


 

I gr var det som fikk begeret til renne over, at jeg ikke hadde tatt opp en full episode p en tegnefilm han ser p. Av en eller annen grunn var den bare halvveis. Jeg s det p hele han, at dette var stort for han. Ja, forst det den som kan. Og det rablet helt. Det er selvflgelig ikke lov og han havnet i timeout etter en advarsel. Denne gangen funket ikke timeout, og han fortsatte rase fra seg. Hylte og slo. Skikkelig ut av seg selv opplevelse. Det var vondt se. Det var vondt oppleve. Jeg flte meg helt hjelpesls. Aldri har han vrt slik fr, s aldri har jeg mtte reagere p den type oppfrsel. Jeg visste rett og slett ikke ssen jeg skulle reagere? Jeg var hele veien bestemt, rolig og streng. Men til ingen nytte. Vi lrer s lenge vi lever, og dette er en fase jeg m lre meg mte p en riktig mte. Det var s tft at jeg ringte min egen mamma etterp for grte litt. Hehe, det er langt fra rosenrdt til tider. Det er helt sikkert. 

Til slutt stoppet han, roet seg, og ble selv veldig lei seg for oppfrselen hans. Han er bare 3 r, straks 4. Det er mange flelser som skal kjennes p, og plasseres. Vi satte oss ned ved middagsbordet for spise middag sammen, og vi alle var vell litt utslitt for det var ganske stille rundt bordet. Kjente at kroppene vre trengte mat. Fillip spr om han kan g fra bordet og det fr han. Han tar med seg asjetten sin og takker for maten. Jeg blir sittende tenke over hva som egentlig skjedde for under 1 time siden.. Tenke p hva som egentlig kunne vre grunnen for ett slikt raserianfall. Mandager er til tider litt vanskelig for han, da han har vrt hjemme hele helgen og barnehagen kjres for fult p mandag. At det blir litt for mye for den hysensitive gutten han er. Midt i tankene hrer jeg "Og heeeer kommer taaaaannbrsteeeen!!". Og der satt jeg, med kosteskaftet i hret, og Fillip som storgliste og var veldig fornyd med pusse hret til mamma. Over middagen. Med en mkkete gulvkost. Og der ble hele stemingen 10kg lettere, hehe.




 

I dag har vi kosa oss hjemme og vrt en tur p senteret. Vi har vrt hjemme lekt med biler, og perlet masse. Vi har bygd togbane og sett p film. Vi har virkelig kost oss sammen. Fillip har smilt og kosa seg. Tatt alle oppgaver p strak arm, hjulpet til der han kan. Laget show, lekt og lrt bort til lillebroren sin. Det har hittil vrt en kjempe dag. Og jeg sitter igjen med flelsen... Har han det ikke bra i bhg, er det noe som skurrer? Blir det for mye for han? Alt man skal bekymre seg over. Man vil jo bare det aller beste for barna sine. At dem skal vre trygge og ha det trygt. At dem skal bli sett. At den indre flelsen i de sm herlige kroppene deres, at den skal vre ren og god. 

#Momylife

Fredag, lrdag, sndag, mandag..

Da har denne rser rumpa ftt satt seg ned i sofaen og funnet frem mac'en. Det har vrt stille fra meg denne helgen ser jeg. Den har gtt snn passe fort, og med ett snev av migrene og mange baller i lufta s fant jeg ikke frem lysten til skrive. Er vell ikke vits skrive om man kjenner at det man skriver ikke gir deg noe tenker jeg. Men, helgen har vrt bra, og vi har kost oss masse. 

P fredag var jeg invitert p tapas kveld hos min venninne. Hun kjrer dette noen runder i ret, og jeg har vrt s heldig og blitt tatt inn i varmen der. Det er alltid litt spennende mte nye mennesker nr man sliter med angst. Men som alltid, var det veldig hyggelig. Masse god mat, kjempe god velkomsdrink og skravling p alle kanter. 

P lrdag ble jeg vekt med frokost p sengen, glade barn og en sprudlende mann. Han dro senere p skytebanen og jeg fikk besk her hjemme. P lrdag skulle vi egentlig ut med prosjektet, men pga sykdom litt her og der endte det med at det kun var jeg og min sster som dro ned. Rett fr vi skulle sette i gang ble ssteren min syk, og vi mtte dra igjen. Veldig kjedelig, men ingenting gjre med det. Derfor har vi planlagt ny runde denne uken, slik at vi fr ut ndvendig utstyr.

P sndag dro jeg og noen av mine ssken p svensketur, med mye latter og morro i bilen bde til og fra. Fikk kjpt inn masse ndvendig utstyr til hjemmet og fylt opp kjleskap og fryser. Alltid morro nr man kan spare penger. Jeg ble pvirket av lillebror, og endte med el-sigaret og alt som flger med. S n er jeg rykfri, og kjenner jeg er stolt over beslutningen.

I dag har jeg vrt hos legen, og hatt noen koselige timer med mannen. Det har vrt en fin start p dagen, s skal ikke klage p det. N er det ikke lenge til eldste kommer hjem fra bhg, s da str middags laging p menyen, og familiespill. 

Yes yes, det var fredag, lrdag, sndag OG mandag snn p rappen. Vrsegod, bare hyggelig.

Ha en fin dag :)

Det er vondt nr det tar slutt

Nr man innleder ett forhold til ett annet menneske, s har de aller fleste hp og drmmer for fremtiden sammen med sin nye partner. Det vil derfor i mine yne alltid vre vondt nr man gr hvert til sitt. Jeg har vrt i bde gode og drlige forhold gjennom mitt liv. Og alle brudd har brt med seg sre flelser. Selv om noen av dem var veldig usunne, s var sorgen over at det ikke gikk som planlagt der for det. Selv om det i mange tilfeller er det beste for begge parter at man gr, s er det klart det gjr vondt.


(Frste bilde av oss sammen. Begynner vell og bli 7 r siden)
 

Jeg har selv vrt i forhold for lenge fordi jeg ikke har vrt tff nok til g. Jeg skal rlig si at jeg har syntes det har vrt fryktelig vanskelig si ordene "det er slutt". Det blir s reelt med en gang de ordene sies, selv om man sier dem gjennom linjene flere ganger. Ekstra vanskelig er det g nr du selv har mistet gnisten, men parteren din sitter fremdeles som ett fyrverkeri. Det er vanskelig sre andre mennesker.

Jeg vet om flere, og har hrt om flere foreldre som har barn og kjrligheten har ddd ut. Hvor dem likevel bestemmer seg for bo sammen for barna sin del. Det syntes jeg er veldig stort om man fr til det. P den andre siden m det fles veldig kvelende? Jeg hadde helt rlig ikke klart det. Jeg hadde nok blitt en liten hurpe om jeg skulle ha mtte bo sammen med en x. Om man skulle klare beholde vennskapet her i grden, tenker hvertfall jeg det er lurt flytte fra hverandre. 

Det m vre ekstra srt ende ett forhold med barn i bildet. Alle drmmene om en samlet familie gjennom livet. Men jeg trur det er viktig, viktig at man tenker p seg selv i ett forhold. Ikke barna. For om mamma og pappa har det bra, da har barna det bra ogs. <3

Store slafsete slufsa!

God morgen der ute! 

I dag stod vi opp og var i strlende humr alle mann. Eldste ble hjemme fra barnehagen i dag, da han skulle til bestekompissen sin senere for kvalitetstid og herjing. Vi stod opp kledde p oss og fikk i oss litt mat. Mor fikk sin dose kaffe og morgningen startet. Guttene tullet og koste seg s godt sammen i dag. Det er noe helt spesielt se sskenkjrlighet alts. 

Noen morgninger vkner jeg opp med fullstendig overdreven energi. S mye energi at jeg fler jeg gr litt ut av meg selv faktisk. Men jeg elsker det, elsker de toppene mine hvor kroppen rister av energi. Ikke alltid det passer seg da, det skal sies. Men her bak lukkede drer, er det veldig morro. Jeg lp etter guttene lekte troll med dem. De syntes det var rasende festlig, hyla og skreik s hyt dem kunne. Jeg ble nedgradert fra troll til monster. Takk for den. S her brla jeg ut, "Her kommer den store slafsete slufsa".. Haha stakkars barn. Heldigvis er de sppas sm at dem ikke tenkte videre p navnet, men syntes det var rasende festlig at mamma slang seg rundt p gulvet jagde dem. 

N har eldste blitt hentet av onkelen sin, og minstemann ser p litt film. Han er fremdeles ikke helt i hundre, og er av den typen som m "tvinges" i ro. Han er mye lik sin mamma, og spinner hele dagen. S n sitter han i vognen sin med en melkeflaske ser p drmmehagen lader opp. Kjenner jeg gleder meg veldig til varmere tider. Morten er ikke srlig begreistret for vre inne, han vil mye heller vre ute. Gjerne hele dagen. S nr varmen kommer, kan vi st opp, kle p oss  lage matpakke og vre ute hele dagen. Skjnner han godt jeg, jeg er slik selv, m ha frisk luft og nye innpulser hver dag, hvis ikke s kjeder jeg meg fort. 

Men da er kaffekoppen tom og kroppen rister. S da skal jeg f vasket litt her hjemme fr jeg fyker til legen. Ha en sprudlende dag der ute :D

Ett slikt kjedelig hverdagsinnlegg

God kveld der ute.

Sitter godt planta i sofaen tenkte jeg skulle komme med ett slikt typisk hverdagsinnlegg. Kanskje ikke akkurat det mest givende lese, ei heller skrive. Men nr fantasien er lik null her i sofakroken, s fr det bli som det blir. 

I og med det er vinterferie her jeg bor, s er pen barnehage stengt resten av denne uken. N som vi har blitt vandt med vre der tre ganger i uken, s kjenner jeg litt p at denne uken blir lang. Morten Leander plages med ett eller annet jeg ikke har funnet ut av enda, s han er en klengete liten krke med null lunte om dagen. Det er ikke s lett nr disse sm ikke kan prate, fortelle hva som plager dem. Gjettelek med en som babbler er ikke bare bare. Om det er noen skjulte tenner som skal opp, sykdom p vei eller noe annet aner jeg ikke, men noe er det hvertfall. Noe som gjr han bde er sliten og uttafor. Han er som en drlig karusell om dagen. Innmari blid i ene yeblikket og rasende i det neste. S her er det bare feste slan. 


 

I dag har vi vrt hos en venninne, ryddet kjelleren for utstyr, slik at vi fr plass til utstyret vi har samlet inn til prosjektene. Det har kommet inn veldig mye, s vi har en del jobb foran oss. Vi fikk gjort noe i dag, hper p og f gjort ferdig alt til vi skal ut p gata dele ut p lrdag. Det er mye jobb ved holde p med slike prosjekter, men det er absolutt givende. Veldig hyggelig holde p med. Kjenner at jeg gleder meg veldig til lrdag n. Det blir godt vre ute noen timer, godt bidra, godt se kjente fjes og ukjente. Det er veldig godt se at arbeidet vi legger i prosjektet nr ut, det er det aller viktigste. 

Ellers har det gtt i litt surmumling, kaffe, barn, mat og skravling. En helt vanlig dag i familielivet. Jada jada jada, veldig spennende! ;)

Alt for liten i en stor verden

Du gr inn p senteret, ett sted fylt med mennesker. Mennesker som ikke skal f se den ekte deg. Mennesker du har strammet masken ordentlig hardt for. Mennesker du har kastet all din makt til.

Du brukte flere timer p g ut av dren i dag. Det var enda en slik dag. Enda en dag du helst ville vre alene, trygt inne bak lukkede drer og vinduer. Likevel valgte du g ut. Kjempe deg gjennom enda en dag, slik som s alt for mange ganger fr. Verden skulle ikke lenger vre farlig, du skulle ikke lenger frykte den. Etter flere timer pnet du dren. Den friske kjlige luften traff kroppen din som en vegg. Frisk luft, det var tauet opp fra hulen din den dagen. Det fltes godt og sjelen vknet litt til live.

Du trakk skuldrene godt opp i halsen, krummet ryggen, puttet hendene i jakkelommen senket hodet. Du mtte verden, men verden skulle ikke f mte deg. Menneskene kunne se deg, men ikke virkelig se. Du gjorde slik du pleide, gjemte deg for alt og alle. Gjemte deg for deg selv. Du gikk kjappe skritt bortover veien.

Du valgte g i dag. Bussen virket for stor. Alt for stor for lille deg. Den friske luften fltes ogs ekstra godt i dag. Det var en stund siden dere sist hadde vrt i kontakt. Du vget deg for senke skrittene, hevet hodet litt. Verden rundt deg var stor, nesten for stor. Biler, buss, lastebiler og scootere suste ved siden av deg, som om det skulle vrt det mest naturlige i verden. Kjretyene hadde en hy hastighet, likevel flte du deg beglodd. Alle kunne se. Alle s hvem du var. Hva du var. Skrittene kte og hodet ble igjen senket.

Du nrmet deg, og den kjente flelsen bygde seg opp. Du hadde klart det hittil, du ville ikke gi deg n. Du var da for faen som alle andre du ogs! Ikke sant? Du var ett menneske du ogs. Dette skulle du f til. Noe s enkelt skulle ikke f vre s vanskelig.

Du gr inn p senteret, ett sted fylt med mennesker. Mennesker som ikke skal f se den ekte deg. Mennesker du har strammet masken ordentlig hardt for. Mennesker du har kastet all din makt til. Mennesker du vil vre lik, mennesker som eksisterer. Mennesker som har yne som syntes, og som faktisk ser.

Du kjenner pusten minsker. Det fles ut som halsen hovner opp. Du blir varm og du kjenner svetten pippler. Ikke la dem se, ikke la dem se. Det bygger seg opp, ansiktet blir rdt og leppen rister. ynene sliter med fokusere. Likevel ser alle deg. Alltid. Du hater det. Hater at alle kan se. Hvorfor kan alle se lille deg? Du setter deg ned, fokuserer p pusten. Gnir hendene sammen lukker ynene. I ett rom fult av mennesker, stenger du alle ute. Igjen sitter du alene, i den store verden. Igjen har du tapt.

Angst, en tung bagasje.

Vin venner

Mimmien til gutta har kommet opp med en kjempe st tradisjon hun vil begynne med. Det er sende ett lite kort til eldstemann (da minsten er for liten) slik at det er i postkassen hver lrdag. For en koselig tanke, og for en koselig tradisjon. Jeg vet at jeg satt pris p det nr jeg var liten, en liten hilsen i postkassen i ny og ned. Vi hadde vell brevvenner p min tid? Tanken er at det skal vre en koselig gest en dag i uken, og som gjr posten litt ekstra spennende. S heldige gutter vi har som har s fine besteforeldre :) 



 

Derfra kom tanken, hva med noe for oss voksne? Hadde det ikke vrt hyggelig om vi hentet ut noe annet enn regninger? N dukker det opp ett eller annet fra ebay i postkassen min til tid og annen, men ellers er det stort sett kun hvite ark med ett kronebelp p som jeg m pne opp betale. Det var brevvenner da jeg var liten, og det husker jeg at jeg hadde noen av i perrioder. Det var jo litt morro. Men hva med n som voksen? Vin venner,hehe! Sende en liten vin til vennen din p lrdag? Det hrtes jo bare helt innafor ut i hodet mitt spr du meg. Er du ikke enig? 

Skal det vre en NRK lisens og en flaske vin? 

nei, Morgenkvalme...

Den blir ikke glemt med det frste, denne morgenkvalmen jeg har ftt oppleve flere ganger ved en graviditet. Den grusomme flelsen hvor du kjenner at det ikke er hp for holde det nede. Den eneste muligheten du har, er lpe p do.

I dag stod jeg opp til sol og fint vr ute. Det er alltid deilig lukke opp ynene til finvr. Jeg slapp Morten Leander ut av rommet sitt og vi startet med morgenrutinene vre. Kaffen ble satt p, klr funnet frem og morgenstellet ble tatt p oss begge. Etter litt frokost p minstemann og 3 kaffekopper p mor, gikk jeg ut p verandaen fyrte opp pinnen. S usundt som det hres ut, er det lite som slr kaffe og ryk p morgningen alts. 

Nr jeg kom inn igjen hadde Morten Leander ftt tak i en kjekspakke helt uttover gulvet. Han gliste fra ret til ret der han knuste dem under beina sine. Veldig ivrig var han faktisk. Veldig ivrig. Jeg finner frem stvsugeren rydder opp rotet. P en eller annen mte har jeg ftt fylt p en btte med vann og spe, og satte igang med vaske veggene samtidig. Innimellom er jeg s innmari effektiv alts. Kortidshukommelse og adhd, helt nydelig. Mens jeg str der med stvsugeren i den ene hnden og kluten i den andre vasker veggen samtidig, hadde minstemann lagt merke til at jeg ikke fulgte helt med. Utrolig hva disse sm oppfatter. Jeg hrte den velkjente plaske lyden, og bak meg stod han med wc forfriskeren i hnda, dekket av "godlukt" og det var bl flekker p hele badet. Igjen, han var storfornyd med innsatsen. 

Til slutt fr vi satt oss ned p gulvet for leke litt sammen. Jeg hadde fylt p en ny kopp kaffe, slurpet den fornyd i meg, da plutselig den velkjente flelsen kom snikende. nei! Alle tankene mine kjrte rundt p karusellene i topp etasjen. Jeg lp inn p badet, slang hret til siden kastet meg over do sklen. Morten Leander kom lpendes etter stod ved siden av lo av de rare lydene mamma kom med. Litt slag i huet fikk jeg ogs. Kjempe festlig. 



 

Jeg satte meg ned p rassen, med beina p hver sin side av toalettet, hvit i ansiktet og tom i magen. Jeg ser p foten min ser plasteret som sitter p fotrista. Ikke ofte jeg blir s glad av se ett P-plaster skal jeg si dere. Pjuh, det var kun dosen av alt for mye kaffe, nikotin og husarbeid som slo meg ut. Skjelden jeg har satt s stor pris p dra fram en tampong dytten i skattekista alts. 

Hilsen flerbarnsmamma, som er fullstendig ferdig med ploppe ut kids!

GODE BARNDOMSMINNER TRENGER IKKE KOSTE PENGER

BILLIGE OG ENKLE AKTIVITETER SAMMEN MED BARN

Jeg tenkte jeg ville komme med noen enkle ideer og tips til enkle og morsomme aktiviteter man kan gjre sammen med barna sine som ikke koster mye penger. Stort sett har man det man trenger hjemme hos seg selv, om man bruker fantasien.

TROLLDEIG
Dette er enkelt, og veldig morsomt for alle aldere. Her kan man lage alt fra figurer, pynt og gaver. Kanskje ett nytt drskilt til hjemmet? Finn frem noe maling og glitter, pynt nr det er ferdig. Kanskje man kan dele opp deigen lage den i forskjellige farger ogs? Det eneste som stopper deg her er fantasien. Oppskriften er super enkel, og den er som flger:

10 dl hvetemel
5 dl salt
5 dl vann
2 ss olje

Trolldeigen skal vre fast. Den skal ikke sige sammen. Du kan teste om den er fast nok ved lage en rund kule. Hvis kulen fortsatt er rund etter 2-3 minutter er deigen fast nok.Trolldeig skal stekes p svak varme, rundt 80 grader. Hvor lang tid det tar stek figurene avhenger av hvor tykke de er. Det kan ta alt fra ett par timer, til flere dager. Du finner ut om figurene er ferdig ved dunke p det tykkeste punktet.



 

MALING
Her er det veldig mange muligheter. Med maling kan man gjre mye forskjellig.
-Kjp en papirrull rull uttover gulvet. Ta maling under bein og hender, krabb bortover. Feks, kapplp?
-Ta en pappasjett fyll den med maling. La barna bruke sm biler som dem dypper i malingen, og lager helt egene bilbaner p tegneark.
-Finn en liten pappeske og fyll litt maling oppi. Om du har klinkekuler s legg oppi, og rist p esken s det blir fine kunstverk oppi den magiske esken.



 

BORG
Har dere noen pappesker liggende? Eller kanskje har noen butikker i nrheten som gir ut tomme esker? Det eneste du trenger da er saks og teip. Klipp dem og form dem slik du selv vil, teip dem sammen til en stor borg. Det er bde morsomt lage, og man kan leke masse sammen som en familie. 



 

DUKKETEATER
Her trenger du pappeske, doruller og tegnestifter. Brett ut pappesken og klipp ut ett stort hull. Lag sm fargerike figurer ut av doruller som dere holder show for hverandre med gjennom pappskjermen. Barn er oppfinnsomme sm vesner, s det kan komme mye morsomt ut gjennom ett rollespill. Mye morro for hele familien. 



 

Det er s mye morro man kan gjre sammen som en familie som ikke behver koste mye penger. Barn syntes det er veldig morro nr foreldrene setter seg ned sammen med dem leker, s hvorfor ikke gjre noe kreativt sammen? Gode barndomsminner trenger ikke koste penger.

SMINKET MAMMAEN MIN

God kveld der ute.

Da tenkte jeg at jeg ville legge ut noen bilder av min mamma. Etter og ha lest p bloggen at jeg hadde ftt nytt contour kitt, s ville hun jeg skulle vise henne ssen det fungerte. S da vasket vi gjerne av hele masken, og satte p en ny. Jeg har alltid likt sminke og fikse andre, s jeg kastet meg utti oppgaven. Det er ikke like lett sminke en dame p nesten 50, som en glatt barnerumpe p 25. Men med skikkelig innsats og stlvilje, kom resultatet sakte men sikkert (Haha, neida mamma. Vet du leser s mtte bare.) Hun ble veldig fin, det er helt sikkert.

Legger ut noen bilder fra start til slutt.













Se s vakker hun er! 

Nr man gir opp rettferdigheten.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om kampen vi gikk gjennom med Liam Sebastian. Mye fra den tiden husker jeg ikke like klart lenger, derfor er det s fint at jeg har skrevet om det p bloggen. P den mten kan jeg friske opp hukommelsen. Det er vodt lese meg tilbake til den tiden, men p en annen mte godt. For herregud som vi stod p. Det er ikke mange som orker st midt oppi ett slikt cirkus nr man har fronta det absolutt vrste flelsesmessig som kan skje ett menneske. Men vi klarte det, og jeg trur vi holdt ut i 2 1/2 r. Men til slutt ga vi opp. Vi ble mtt med motstand hele veien, selv med klare bevis. Det fltes s makteslst. Det var vondt, vondt og f det ene brevet etter det andre. Vondt reise p mter hvor man ble hrt, og hvor man fikk ett inntrykk om at vi skulle komme videre. Men likevell ikke kom noen vei. Kampen om Liam Sebastian handlet ikke om vinne. Hva kunne man vinne? Liam Sebastian hadde allerede ftt vinger reist til ett mye bedre sted. Kampen handlet om og bli hrt. Om og bli sett. Mest av alt handlet kampen om rettferdighet. 

Jeg husker s godt flelsen av at snnen min var blitt skitten. Den rene, fine og flotte gutten min. Mitt alt p den tiden. Han var blitt skitnet til av systemet. Det skulle dem ikke f lov til. Jeg ville han skulle bli ren igjen. Jeg ville f rom for en sorgreaksjon. En normal sorgreaksjon om man kan si det? Jeg har ikke en fasit p hva som er normalt i ett slikt kapittel, men jeg unner ingen og havne i en kamp samtidig. Det er nesten umulig klatre opp fra kvisthullet, for brette opp armene kjempe. Det var flere ganger ilpet av denne prosessen jeg ville legge meg ned. Legge meg ned hvile, srge og syntes synd p meg selv. Men jeg hadde ikke mulighet til det. Det var beintft. P mange mter klarte vi det, ved bevise at han ikke bare var enda ett tall i loggen. Vi klarte kjempe oss til en beklagelse, vi klarte kjempe frem feil som var blitt gjort p noen omrder. Vi klarte mye, men det er enda en lang vei g, den dagen vi bestemmer oss for brette opp armene p nytt. For selflgelig er han verdt det fremdeles.

Noe av det viktigste jeg lrte i denne prosessen, var at jeg klarer om jeg vil. Selv i de dypeste hull finnes det en mte og komme seg opp. Selv med alle odds mot meg, s klarte jeg og f med meg ett helt folk p reisen. Jeg fikk massiv sttte her inne p bloggen, og mange dytt i ryggen for fortsette. De gangene jeg selv begynte tvile, s hjalp mange av dere meg til fortsette. Dere skal vite at dere har vrt en stor del i kampen om rettferdighet. 

Jeg har vrt rlig hele veien, og det falt ikke helt i smak hos alle. Det var en personlig kamp som noen mente burde holdes personlig. Jeg holdt alltid reglene, jeg la aldri ut navn eller bilder slik at noen kunne gjennkjennes. For kampen handlet ikke om og ta, men om noe som burde vre en selflge, hjelp til reise seg. Jeg hper ingen har blitt mtt med slik motstand vi ble mtt med. Denne saken var grov p s mange plan. Men jeg vet vi ikke er alene. Det er uttallige mange trtte og slitne foreldre der ute, som kjemper med nebb og klr for og f svar. Det er vondt og miste barnet sitt. Umenneskelig vondt. Mitt hyeste nske for engleforeldre, er at dem skulle ha mtte slippe kjempe flere kamper samtidig. 

Tjukk i badekaret!

Hei og god morgen, hilsen kaffekopp nr 5 ♦

I dag var det mannen sin tur til sove lenge, s da stod jeg opp med minstemann s han fikk sove videre. Junior sov til 08.30, s skal absolutt ikke klage. Deilig nr det skjer p hans sove dag, s jeg ogs fr sove lenge. Ikke like morsomt nr det skjer p min.. Morten var som vanlig i hundre nr han vknet, tok tak i Ole Brumm bilen sin og spant avgrde ut soveromsdren. For en glede den gutten der har. Bleien var litt overfylt s jeg tappet oppi badevann til han, og fant ut at jeg ville vre med oppi der jeg ogs. Vi kledde av oss satte oss oppi. Vrt badekar er ikke bygd for to voksne mennesker, det har vi prvd fr. Det endte med at jeg l opp mannen, med trne opp i nesa hans, og magen min bredde seg over kanten. Det er ikke mye vann p kroppen nr man ligger opp ett annet menneske. S en varm opplevelse ble det ikke. 

Jeg prvde p nytt, med ett mye mindre menneske denne gangen. Du vet nr du setter deg ned i ett badekar, og du fr vakum i rumpa? Jeg flte meg som tidenes sugekopp oppi der. Og vannet var kun p hans side, for bak meg slapp ingenting forbi. Det ble ett kjapt bad p mor, fr jeg inns at jeg ikke er bygd for sitte i ett badekar, jeg og min kropp m ligge. Junior fikk heller bade alene. Jeg m ta det som ett tegn p at jeg m slutte med jojo slanking, og heller endre livsstil. 


 

Det er mange fordeler ved og ta vare p kroppen sin. Ulempen er bare det at det er s inni hlvettes mange fristelser der ute. Det er s innmari mye mat, feit mat, som er godt. Og feit! Det er s innmari mange fristendes sjokoladeplater der ute. Jeg skal innrmme det, jeg er svak for sjokolade. Jeg er s svak for sjokolade at jeg kan late som jeg leter etter mat i kjleskapet, snikspise sjokolade nr barna er hjemme. Jeg er s svak for sjokolade at nr jeg ser at det er lite igjen, deler jeg ikke med noen, jeg gjemmer meg. Om gutta har ftt sjokolade til lrdagsgodt, og det er mer igjen etter dem har lagt seg. S er det ikke mer igjen p sndag. Sjokolade, min beste venn og min vrste fiende. Nr jeg tenker meg om er det sjokoladen sin feil at jeg ikke fr plass sittende oppi badekaret.. Eller, jeg fr jo plass. Om jeg sitter p den ene rumpeballen og har det andre beinet over kanten. Kanskje ikke den mest populre stillingen sitte i nr man skal bade med barna.. 

Det er heldigvis lenge til sommeren! 

Les mer i arkivet August 2016 Juni 2016 Mai 2016
Grimsmo!

Grimsmo!

28, Lrenskog

Jeg er ett sprudlende vesen med mye p hjertet. Jeg er en akkurat passe blanding av A4 og helt bak ml. Jeg er mamma for en gutt med vinger, og to gutter med beina godt plassert p jorda. Jeg er gift, driver mannen min til vanvidd! Sammen skaper vi familiekaos og gode minner. Velkommen skal du vre! Grimsmo.blogg.no p facebook.

lesere her akkurat n

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker