Hei alle sammen.
Nå er det en god stund siden jeg har vært innom her å skrevet. Jeg har tatt meg turen innom for å lese kommentarer, men å skrive noe har jeg ikke hatt tid til. Den siste tiden har gått til prinsen min. Derriblant mat, kos, stell og søvn. Både sammen og hver for oss. Er så herlig å sove med han inntil seg på sofaen eller ha han på brystet sovendes. Har aldri sovet så godt før!!
Litt info om oss:
Det går strålende! Har fått en sønn som virkelig er generøs med oss. Han gjør ikke annet enn å kose, sove, "babble", spise og titte rundt seg. Han elsker å bli stelt, skiftet på og kosa med. Han er ikke den som MÅ sitte på armen eller puppen konstant. Han sover i sin egen seng på natten og er oppe rundt 2-3 ganger for mat og skift. Nå har han begynt og bli enda mer våken, og han er jo helt nydelig! Herlig å titte på han og se at lille gutten min utvikler seg. I dag er han hele 2 uker, ja tenk det.. 2 Uker!! Tia flyr! Det føles ut som om det var i går vi lå i sengen spente å ventet på den store dagen, men samtidg så føles det ut som om jeg har hatt han i all evighet. Han hører liksom bare til meg!:)
Jeg har sagt at jeg skulle formidle min fødselshistorie til dere, så da er det vel på sin plass at jeg gjør det nå som jeg har den "friskt" i minne før den svinner helt.. Som mange av dere vet så hadde jeg planlagt KS denne gangen, grunnen for det var fordi jeg mistet sønnen min Liam Sebastian kun 8 timer etter fødsel 12 februar 2011. Da jeg ble gravid igjen 3-4 mnd etter det tragiske dødsfallet var det ingen tvil om hvordan prinsen skulle komme til verden. Gjennom magen! Jeg ville ikke, og turte ikke ta sjansen på å gå i fødsel igjen å risikere at noe kunne skje på vei ut. Jeg ville ha babyen min fort ut i verden, i trygge solide hender som stod klare om det skulle skje noe.. Og dette fikk jeg invilget på Ullevål. Hele svangerskapet har vært fulgt opp tett, av den enkle grunn fordi jeg skulle føle meg trygg. Ikke under noen omstendigheter har det vist seg å være noen grunn til bekymring for barnet jeg bærte i magen. All skryt til Ullevål som har tatt så godt var på meg, og som har tatt så godt vare på oss. Det har vært noe helt annet enn hva Ahus lot oss gå gjennom. Veldig deilig å være fornøyd, trygg og å føle seg ivaretatt og beskyttet.
Den store datoen ble satt til mandag 19 mars. Jeg valgte mandag fordi det ville være en fantastisk start på en ny uke. For 15 dager siden så lå jeg og min forlovede på rommet under dyna, spente, avslappet og full av tanker om morgendagen. "Tenk, i morgen er dagen endelig her, i morgen kommer han" var strofer som kom ut av munnen vår titt og ofte. Jeg tenkte over alt jeg skulle ha med meg, over alt jeg kanskje hadde glemt, over alt jeg kanskje burde gjort og over alt jeg ville få oppleve. Jeg prøvde å skyve tankene bort om at det kanskje kunne skje noe under ks, men tankene var der.. Jeg vil si vi forholdt oss ganske rolig i forhold til hva jeg hadde trudd. Det var vell fordi vi begge var så innmari klar for dette, nå hadde vi venta lenge nok!! Jeg hadde de siste 14 dagene våknet opp til at Tomas titta på meg og sa "14 dager igjen, 13 dager igjen, 12, dager igjen osv osv..." med ett kjempe smil rundt munn. Det kriblet mer og mer i magen jo nermere og nermere dagen kom. "Kun 2 dager igjen kjære".. Inni meg var jeg fylt med begeistring, nyskjerrighet og nerver. Men da natten før dagen kom, så var jeg rolig. Hadde vell gått inn i ett modus, mamma modus. Fighter mom! Jeg var klar, klar for og få møte krabaten i magen. Klar for å møte operasjonen, og klar for å møte alle sprøytene.. hehe.
Vi våknet 05.30. Spiste frokost (jeg drakk kun vann i og med jeg fastet), sjekket over sykehusbaggen, pakket ned toalettsaker, smårydda litt og gjorde oss klar. Tomas tok bilstolen under armen og jeg låste døra.. Nå var vi på vei. Vi satte oss i bilen og formen var ganske ok. Var kjempe spent, men samtidig veldig rolig. Det dumme med KS er at man må faste, men takk Gud for at man får drikke vann ellers hadde jeg kastet opp.. Vi skulle møte opp 06.45 men vi dro litt tidlig fordi vi ikke skulle havne i kø. Noe vi heller ikke gjorde, møtte vell kanskje 4 biler på motorveien:p Men greit å være tidlig ute. Da vi kom frem hadde personalet møte, og vi ble sendt inn på ett rom hvor jeg skulle dusje igjen å kle på meg sykehusskjorta. Det hele virket fremdeles litt fjernt men samtidig veldig realistisk. "Snart kommer han" :) Det kom noen flotte jordmødre inn å hilste på oss begge, noen skulle være der under operasjonen og noen skulle ta hånd om meg på rommet jeg lå på. Jordmora prøvde å sette inn nål i hånda mi, men i og med jeg er livredd sprøyter snurpa mine feige blodårer seg sammen og det hele endte med ett unødvendig stikk.. Når det kommer til sprøyter så sier alt i kroppen NEI, og når jeg likevell må trosse frykten så trosser kroppen meg. Jeg blir både kvalm, svimmel, kaldsvetter og det føles ut som om jeg skal svime av. Det slo ikke feil denne gangen heller, og det ble ikke bedre av at jeg ikke hadde spist på mange mange timer. Men da jordmora så sin kamp tapt, så ble det bestemt at de på operasjonsbordet kunne ta seg av sprøytene i og med jeg måtte få noen stikk der oppe også. Så da måtte jeg heller sprike og inn ble kateter satt;) Vi ble sittendes på rommet til rundt 07.45 da de kom inn og sa vi sulle gjøre oss klare til å dra. Wooho!! men kun 3 minutter snere kom dem inn og sa vi måtte vente litt pga det hadde kommet inn en haste sak.. Jaja, like greit tenkte jeg, slik at jeg kunne hente meg skikkelig inn igjen og la skrekken til sprøytene få ligge igjen i sengen jeg lå i. Trur kl ble 08.10 da de kom inn igjen og sa vi kunne dra. Så da tusslet vi opp, Tomas i sin CSI drakt og jeg i min sykehusskjorte, høye stramme strømper og med kateter mellom beina. Straks nybakte foreldre!
Inne på operasjonsrommet ble vi godt tatt imot av en gjeng med flotte mennesker. Jeg ble plasert på bordet og ble fortalt hva som skulle skje. Til og med nå så føltes det hele uvirkelig, skulle vi endelig få treffe sønnen som bodde inni magen? Og skulle det hele skje gjennom en operasjon? Det hele virket så "lettvindt", skummelt og veldig surrealistisk. Men samtidig helt vilt fantastisk!! Mannen som skulle sette sprøytene på meg var en flott mann, han hadde ett så sprudlende vesen i seg at skrekken min lettet 10 hakk. Han fikk inn nåla på første forsøk både i høyre og venstre hånd. Spinalbedøvelsen satte han også på første forsøk, den var ikke vond i det hele tatt. Jeg ga klar beskjed om at selv om beina mine mistet følelsene, så hadde jeg nevene mine, så de måtte være snill med meg. Da lo han bare og sa "jaja, jeg har i alle fall beina mine med meg".. Jeg kjente beina mine ble mer og mer numne, litt sånn nummen som man blir hos tannlegen og jeg tenkte at om det er sånn det skal kjennes ut så har jeg missforstått, for detta vil jeg jo kjenne..? Den grønne veggen ble satt opp foran ansiktet mitt, Tomas satt ved min side og legene introduserte seg selv og tok en runde på hvem de var og hva de skulle gjøre. "Kjenner du detta".. Hvem, jeg? Og da bare lo dem alle samme, så tydeligvis var det meg dem spurte. "Godt det for nå har vi starta" hehe. Jeg var visst litt mer redd enn jeg lot meg selv kjenne, for Tomas og legen flira og sa jeg var kritt hvit og blå på leppene, og da fikk jeg noe inn i ene hånda som gjorde at kroppen min hentet seg litt tilbake. Hele keisersnittet var i seg selv en morsom opplevelse, det var mye latter, mye spenning og mye følelser i sving. Jeg var overlykkelig, nyskjerrig men samtidig veldig redd for at det skulle skje noe med lillegutt. Jeg sa ifra at uansett hva som skjedde måtte han prioriteres, og han skulle bli satt først. Dem beroliget meg med at om det under noen omstendigheter skulle skje noe så hadde dem en knapp de trykket på og da slo alarmen ut og folk ville komme løpende inn. Skummelt men godt å vite!
08.59: Wræææl!! Så helt stille.... Så wræææl igjen og nå gikk det opp. Han var ute, han lagde lyd og han var vår! Jordmora kom bak til oss med en pitteliten klump i armene og la han ved siden av ansiktet mitt så jeg kunne kose på han. Han var så varm og godt. Varm, myk og god! Han var min!!! Jeg og Tomas så på hverandre å smilte med tårer i øynene før jordmora tok med seg Tomas og Fillip Emilian inn på rommet ved siden av for å veie, stelle å se at alt var som det skulle. Hele fokuset mitt var rettet mot det som skjedde på andre siden av døren, på andre siden av døren hvor det stod en nybakt pappa og en fersk liten prins som hylte for full hals. Herlig!! De rundt meg prøvde å snakke til meg men det var ikke mye jeg fikk med meg, jeg var så nyskjerrig på den lille kllumpen jeg fikk titte å snust på, var så spent på når dem skulle komme ut til meg igjen. Det tok ikke lange stunden før en superstolt pappa kom inn i rommet med sønnen sin i armene å smilte fra øre til øre. Han fortalte stolt at gutten vår var 3364gr, 50cm lang og 35 i HO. Lillegutt ble lagt på brystet mitt mens jeg ble lappet sammen og vi kunne sitte der som en nybakt liten familie å nyte hverandre for aller første gang. Det var så overveldendes at jeg ikke klarte og dra alt innover meg. Plutselig var han ute, ingenting gikk galt, han var frisk og rask og han lå på brystet mitt.. Det hele var så alt for bra til å være sant. Men det var akkurat det det var, sant, dette var nå vår virkelighet og det var bare
å suge til seg alt av inntrykk og herlige følelser.
Vi ble trillet over på overvåkning og fikk kost oss masse sammen for aller første gang utenfor magen. Han ble lagt til puppen og flink som han var tok han den med en eneste gang. Flinke lille prinsen:) Pappa Tomas fikk han også på brystet og det lyste stolthet lang vei. For noen herlige øyeblikk, for noen herlige minner. Vi lå på overvåkningen til jeg kunne løfte på stumpen noe som tok ca 2-3 timer før vi ble kjørt til barsel. Heldige som vi var fikk vi dobbeltrom så pappa Tomas kunne være med oss alle dagen vi var der. Jeg følte meg frisk og rask fra starten av og personalet sa støtt og stadig hvor imponert dem var over at jeg var så sprek. Jeg følte jeg kunne gjøre alt jeg ville gjøre, men fikk streng beskjed om å holde sengen til hvertfall kvelden, helst dagen etter. Det eneste jeg syntes var greit var detta kateteret, toppen av latskap, men jeg slapp å gå på do å tisse;) Jeg kunne bare ligge og la naturen gå sin gang uten at jeg merket det. hehe:) Familien min satt nede å ventet spente og ivrige for og få lov til å suge til seg en nybakt liten keiser. Tomas trillet meg ned i sengen og til den ventende ulveflokken. Svoooop sa det og sønnen min var ikke lenger i mine armer, de tok fullstendig overhånd og sendte han rundt for og få hilse på han alle sammen. Hehe! Etter noen timer avsluttet vi besøket og dro opp på rommet igjen for å samle alle inntrykk, beundre og for å være kun oss 3 igjen. Det var en utrolig fin opplevelse og gå gjennom ett keisersnitt, og det har vært utrolig godt og være på ullevål. All skryt til dem som jobbet der med oss og tok vare på oss.
Mandag 19.mars kl: 08.59 = ♥
