Når man innleder ett forhold til ett annet menneske, så har de aller fleste håp og drømmer for fremtiden sammen med sin nye partner. Det vil derfor i mine øyne alltid være vondt når man går hvert til sitt. Jeg har vært i både gode og dårlige forhold gjennom mitt liv. Og alle brudd har bært med seg såre følelser. Selv om noen av dem var veldig usunne, så var sorgen over at det ikke gikk som planlagt der for det. Selv om det i mange tilfeller er det beste for begge parter at man går, så er det klart det gjør vondt.

(Første bilde av oss sammen. Begynner vell og bli 7 år siden)
 

Jeg har selv vært i forhold for lenge fordi jeg ikke har vært tøff nok til å gå. Jeg skal ærlig si at jeg har syntes det har vært fryktelig vanskelig å si ordene "det er slutt". Det blir så reelt med en gang de ordene sies, selv om man sier dem gjennom linjene flere ganger. Ekstra vanskelig er det å gå når du selv har mistet gnisten, men parteren din sitter fremdeles som ett fyrverkeri. Det er vanskelig å såre andre mennesker.

Jeg vet om flere, og har hørt om flere foreldre som har barn og kjærligheten har dødd ut. Hvor dem likevel bestemmer seg for å bo sammen for barna sin del. Det syntes jeg er veldig stort om man får til det. På den andre siden må det føles veldig kvelende? Jeg hadde helt ærlig ikke klart det. Jeg hadde nok blitt en liten hurpe om jeg skulle ha måtte bo sammen med en x. Om man skulle klare å beholde vennskapet her i gården, tenker hvertfall jeg det er lurt å flytte fra hverandre. 

Det må være ekstra sårt å ende ett forhold med barn i bildet. Alle drømmene om en samlet familie gjennom livet. Men jeg trur det er viktig, viktig at man tenker på seg selv i ett forhold. Ikke barna. For om mamma og pappa har det bra, da har barna det bra også. <3