Kjenner jeg må lufte tanker, tømme hodet, få det ut. Det har vært en tøff uke, på mange måter. Jeg har vært for sliten til å blogge noe særlig når kvelden har kommet. Og på dagen, ja det er helt umulig når man har to syke barn hjemme.

Min terapi har alltid vært å skrive. Skrive det fra meg. Jeg har en karusell i hodet som konstant spinner, og det kan være vanskelig og få snakket ut. Men når jeg skriver, ja da får alt plass. Da renner det ned i tastene og treffer skjermen med sorte små bokstaver. 

"Å ta livet sitt er egoistisk". Det er en frase man ofte hører. Jeg selv har sagt den. For det er vell det? Egoisitisk. Hva betyr det å være en egoist? Jo, man tenker på seg selv, man setter seg selv i sentrum. Men det er ikke alltid slik det er ment når noen sier de ordene. Det er ment på en negativ måte. Det er ment på en måte hvor man mener vedkommende ikke tenker på dem som står igjen, at det er dårlig gjort ovenfor de andre. Og ja, det er klart, det står alltid folk igjen med mange ubesvarte spørsmål. Nærmeste venner og familie føler på følelser jeg aldri har kjent på. Jeg har selv vært der, og i mitt tilfelle, så tenkte jeg ikke på de andre. Jeg tenkte på meg selv. Jeg tenkte at jeg ikke orket livet. Jeg tenkte at den vonde følelsen jeg hadde i kroppen, den store ballen med følelser som bygde seg opp i brystet, at den aldri ville forsvinne. Jeg orket ikke ett slikt liv. Jeg ville på ett punkt ikke leve lenger. Orket ikke tanken på å leve ett liv så vondt, ett helt liv. 

For ja, man er syk når man tenker slike tanker. Dem som tar livet sitt er syk på innsiden. Dem ser ingen andre muligheter, orker ingen andre muligheter. Dem trur at livet der og da, vil være livet for alltid. At alle følelser som befinner seg i kroppen, alle vonde følelser som knyter seg i magen, alle vonde tanker, at dem alltid vil være der. Alltid komme tilbake. Slik var det for meg. Jeg tenkte ikke at andre ville ha det bedre uten meg, selv om jeg følte meg som en byrde til tider. Det var ikke det som stod i fokus. Jeg var fullstendig klar over at de rundt meg ville bli lei seg om jeg dro. Men jeg tenkte på den tiden, at det ville gå over. Sorgen og savnet ville gå over. Klart det ville være vondt, men de ville gå tilbake til hverdagen etterhvert. Jeg ville vekk fra denne planeten fordi jeg selv ikke orket å være på den. Jeg orket ikke ha det så vondt som jeg hadde det. 

Jeg var bare ungdommen da denne fasen, denne sykdommen traff meg. Derfor hadde mine foreldre muligheten til å bestemme over meg. Bestemme at jeg skulle få hjelp, selv om jeg var sikker i min sak. Jeg var heldig, fordi jeg kom meg ut av depresjonen jeg var i. Jeg kom meg vekk fra mennesker som skapte de utrygge følelsene i kroppen. Heldigvis. For her er jeg i dag, mamma til 3 og gift med mannen i mitt liv. Lever ett liv med bagasje, og er sterk som få.

Men jeg kan relatere til følelsene. Jeg husker dem fortsatt. Ikke på samme måte, men jeg husker jeg hadde utrolig vondt. Så vondt at jeg ikke skjønte selv at jeg hadde vondt. Jeg trudde det var slik det var ment å være for meg. Så jeg forstår at dem som velger å fjerne seg fra dette livet, at dem vil gi opp. Jeg forstår at det ikke finnes ett snev av fornuftige følelser, kun de følelsene dem selv sitter med, som for dem er realiteten. Men det er ikke sant. De følelsene man har, de er ikke friske, de er ikke livet for alltid. 

Det er en sykdom som få har forståelse for, og jeg trur vell kanskje det ikke er helt mulig å forstå? Men at det er egoistisk? Ja det er klart at det er det. Men det er ene og alene fordi de setter seg selv i sentrum, de setter seg selv i en bobble hvor dem trur at det ikke finnes noen annen mulighet for og få det bra. Mange opplever nederlag på nederlag, og kjenner på følelsen av og ikke orke ett helt liv. Hvorfor skal det snu, når det alltid skjer noe? Den tanken kjenner jeg godt til. Slik tenkte jeg ofte før, da jeg var syk.. 

Jeg tenker at dem som velger å fjerne seg selv fra denne jorden, det er modige mennesker. Det er absolutt ikke riktig å gjøre noe slikt, men at dem er tøffe skal ingen få ta i fra dem. Det er mennesker som har så vondt på innsiden, at dem våger den andre siden. Det er mennesker som har sloss en kamp mot seg selv i lang tid. Det er ikke annet enn grusomt når det skjer, når noen tar det valget. Og jeg skulle ønske vi mennesker var bygd slik at fornuften ikke spilte oss slike puss. At følelsen av livet er for brutalt, enn følelsen av døden. 

Det er tungt å være alene i eget sinn, hvor tankene spinner.. <3