Utbrent og traff veggen

Jeg hadde i noen uker begynt fle p at jeg var sliten. Litt mer sliten enn hva som fltes normalt. Men som vanlig tillot jeg meg ikke kjenne p de flelsene som bruste seg opp i kroppen. Jeg pakken dem heller bort satte en fot foran den andre fortsatte fremover. 

Morten ble syk, alvorlig syk og vi ble innlagt p Ahus. Jeg var ikke forberedt p at vi skulle mtte bo der, og kroppen min reagerte kraftig p det. Jeg ble enda mer sliten, men satte meg selv bakerst i rekken. En mor setter alltid barna frst. Morten ble tatt godt imot og fikk all den hjelp han trengte og det fltes befriende og godt. 

Flere netter l jeg ved siden av Morten mens han sov stirret i taket. Lot alle minner og flelser overta kroppen min litt for litt. Tittet opp i taket hvor etasjen l, etasjen hvor Liam kjempet sine siste timer. Etasjen hvor jeg holdt han levende i armene mine for aller siste gang. Jeg ble mer og mer sliten. 

Morten mtte gjennom en liten operasjon, og 2 narkoser. Han taklet alt han mtte gjennom kjempe bra, og var mer eller mindre upvirket s fort han var oppe p beina sine igjen. Han mtte gjennom flere prvelser, og hadde mye vondt og var mye redd. Men han klarte seg alltid kjempe bra. Jeg er s stolt av den gutten der!

legge Morten i narkose, la han sovne i armene mine og legge han p bordet for g er helt unaturlig for meg. Spesielt der. La andre f tilgang til det kjreste jeg har, nr jeg ikke stoler p at dem vil gi han tilbake. En tanke som er reel, men som er bagasje og ikke ntid. Likevell dro jeg den med meg hver gang, og tenkte hver gang at n mister jeg han ogs. Jeg ble mer og mer sliten. 

Tankene ble mrke, og kroppen jobbet hardt for og ikke falle sammen. Jeg skjnte ikke hvor sliten jeg begynte bli, da Morten stod i fokus. Og Fillip Emilian som var hjemme og ble en strikkball mellom barnehage, pappa, mamma og sykehus. Det var vanskelig og ikke kunne vre mamma for begge guttene mine samtidig. 

Han ble bedre, og vi fikk endelig dra hjem for vre en familie igjen. Spise middager sammen, legge oss sammen og st opp sammen. Slike vanlige hverdagslige ting som plutselig ble satt mer pris p. Likevel flte jeg meg tom. N hadde lufta gtt ut og jeg ville bare sove. Masken som hadde satt seg stramt p, var p vei til sprekke. Og det gjorde den til slutt. 


 

Jeg er ikke flink til sette mine egne flelser i fokus og det fikk jeg straffen for n. For frste gang p lenge s traff jeg veggen. Ikke voldsomt, men nok til at jeg selv skjnte at jeg n trengte litt tid. Trengte tid til bygge meg sterk igjen. Tid til innse at jeg ikke alltid m vre s hard mot meg selv, men tillate meg vre menneskelig ovenfor mine egne flelser og tanker. 

Jeg er godt p vei opp igjen n, og det fles veldig bra. Men har fortsatt en liten bit jeg m gjennom. Kjenner at jeg trenger litt tid p krabbe opp. Men er det noe jeg vet er det at jeg kommer meg opp uansett, selv om det denne gangen krever litt flere trappetrinn. 

Ta vare p hverandre og ta vare p deg selv, carpe diem !

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits